Nok et år med mye dramatikk og store omveltninger i livet, enda et år hvor jeg måtte oppleve det mange mener er en forelders verste mareritt.
På relativt kort tid har jeg vært gjennom så vanvittig mye, jeg har måttet stå i enorme påkjenninger, forholde meg til store kontraster, utholde fryktelige psykiske belastninger.
Jeg er en helt annen nå, enn jeg var for 4 år siden. Og jeg kan aldri igjen bli den jeg var.
Noe jeg skulle gitt hva som helst for!
For det ville betydd at jenta jeg fikk for nesten 4 år siden hadde vært frisk.
Og at de snaue 4 siste årene av livet mitt ikke hadde vært et mareritt.
Men jeg står igjen som en annen person, så uendelig mange drømmer og illusjoner fattigere.
Og det er ensomt å være der jeg er.
Jeg har måttet leve med påkjenninger så tøffe at de fleste engang ikke orker å tenke tanken på at det finnes folk som må ha det slik, som må oppleve å se sitt eget barn lide, kjempe, tape kampen og dø, uten noensinne å ha hatt det godt.
Hvilket har gitt meg erfaringer som gjør at jeg stort sett føler at jeg lever på en helt annen planet enn de fleste andre, med et helt annet perspektiv på hva som virkelig betyr noe og er viktig her i livet enn veldig mange andre.
Noe av dette er det jeg forsøker å formidle med denne bloggen.
I tillegg til at det er terapi for meg å skrive om hvordan jeg har det, håper jeg med tekstene i bloggen å vise folk hvordan livet plutselig kan bli snudd opp ned helt uten forvarsel, og hva dette kan gjøre med et menneske.
Jeg ønsker at folk gjennom å lese det jeg skriver skal tørre å kjenne på ubehagelige følelser omkring det å erkjenne hvor vanskelig livet kan være.
Jeg ønsker å bidra til å gi andre perspektiv på livet, og reflektere litt over hva som virkelig betyr noe, og hva som egentlig ikke er viktig i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg lykkes.
Jeg ser jo av counteren og traffic-feeden at bloggen min har lesere.
Men kommentarer er det heller sparsomt med.
Er det fordi folk ikke blir truffet av det jeg skriver? Er min datters fryktelige skjebne og min personlige tragedie rett og slett helt uinteressant for andre?
Eller er temaene så vanskelig at mange lesere velger å ikke forholde seg til min virkelighet?
Dere som trofast tar dere tiden og bryet med å legge inn en liten kommentar, til dere vil jeg si tusen takk! Men dere kjenner jeg, og jeg vet at dere forstår og at dere bryr dere, dere har betydd og vil fortsatt bety masse for meg!
Men hvem er de andre leserne?
Og hvorfor velger dere å ikke kommentere?
Det lurer jeg på.
Jeg vet at jeg kunne vært flinkere til å svare i kommentarfeltet, det får være et forsett for det nye året.
I året som kommer bør jeg vel også vurdere hvor veien videre for denne bloggen skal gå, i og med at hun som var hele grunnen til at bloggen ble startet, ikke er her mer...
Livet må gå videre selv etter en så traumatisk og skjellsettende epoke som jeg har vært igjennom, og jeg har valgt å henge med så godt jeg kan. Tidvis er det vanskelig, det føles som om livet raser avgårde i et tempo jeg knapt klarer å følge. Og det er da det er godt å skrive i bloggen om det som er tøft og tungt.
Men jeg har det jo mye fint også, jeg er jo ikke bare trist, og det kan jeg nok bli flinkere til å formidle.
Når jeg nå går det nye året i møte, velger jeg å forsøke å gjøre det med et åpent sinn, uten for mange forventninger, men med ønske om mange gledesfylte stunder for meg og min familie. Det er vel egentlig det beste vi kan håpe på alle sammen!?
Godt nyttår!
Innlegg
