På slutten av et år

Nok et år med mye dramatikk og store omveltninger i livet, enda et år hvor jeg måtte oppleve det mange mener er en forelders verste mareritt.
På relativt kort tid har jeg vært gjennom så vanvittig mye, jeg har måttet stå i enorme påkjenninger, forholde meg til store kontraster, utholde fryktelige psykiske belastninger.
Jeg er en helt annen nå, enn jeg var for 4 år siden. Og jeg kan aldri igjen bli den jeg var.
Noe jeg skulle gitt hva som helst for!
For det ville betydd at jenta jeg fikk for nesten 4 år siden hadde vært frisk.
Og at de snaue 4 siste årene av livet mitt ikke hadde vært et mareritt.

Men jeg står igjen som en annen person, så uendelig mange drømmer og illusjoner fattigere.
Og det er ensomt å være der jeg er.
Jeg har måttet leve med påkjenninger så tøffe at de fleste engang ikke orker å tenke tanken på at det finnes folk som må ha det slik, som må oppleve å se sitt eget barn lide, kjempe, tape kampen og dø, uten noensinne å ha hatt det godt.
Hvilket har gitt meg erfaringer som gjør at jeg stort sett føler at jeg lever på en helt annen planet enn de fleste andre, med et helt annet perspektiv på hva som virkelig betyr noe og er viktig her i livet enn veldig mange andre.
Noe av dette er det jeg forsøker å formidle med denne bloggen.

I tillegg til at det er terapi for meg å skrive om hvordan jeg har det, håper jeg med tekstene i bloggen å vise folk hvordan livet plutselig kan bli snudd opp ned helt uten forvarsel, og hva dette kan gjøre med et menneske.
Jeg ønsker at folk gjennom å lese det jeg skriver skal tørre å kjenne på ubehagelige følelser omkring det å erkjenne hvor vanskelig livet kan være.
Jeg ønsker å bidra til å gi andre perspektiv på livet, og reflektere litt over hva som virkelig betyr noe, og hva som egentlig ikke er viktig i det hele tatt.

Jeg vet ikke om jeg lykkes.
Jeg ser jo av counteren og traffic-feeden at bloggen min har lesere.
Men kommentarer er det heller sparsomt med.
Er det fordi folk ikke blir truffet av det jeg skriver? Er min datters fryktelige skjebne og min personlige tragedie rett og slett helt uinteressant for andre?
Eller er temaene så vanskelig at mange lesere velger å ikke forholde seg til min virkelighet?
Dere som trofast tar dere tiden og bryet med å legge inn en liten kommentar, til dere vil jeg si tusen takk! Men dere kjenner jeg, og jeg vet at dere forstår og at dere bryr dere, dere har betydd og vil fortsatt bety masse for meg!
Men hvem er de andre leserne?
Og hvorfor velger dere å ikke kommentere?
Det lurer jeg på.

Jeg vet at jeg kunne vært flinkere til å svare i kommentarfeltet, det får være et forsett for det nye året.
I året som kommer bør jeg vel også vurdere hvor veien videre for denne bloggen skal gå, i og med at hun som var hele grunnen til at bloggen ble startet, ikke er her mer...
Livet må gå videre selv etter en så traumatisk og skjellsettende epoke som jeg har vært igjennom, og jeg har valgt å henge med så godt jeg kan. Tidvis er det vanskelig, det føles som om livet raser avgårde i et tempo jeg knapt klarer å følge. Og det er da det er godt å skrive i bloggen om det som er tøft og tungt.
Men jeg har det jo mye fint også, jeg er jo ikke bare trist, og det kan jeg nok bli flinkere til å formidle.

Når jeg nå går det nye året i møte, velger jeg å forsøke å gjøre det med et åpent sinn, uten for mange forventninger, men med ønske om mange gledesfylte stunder for meg og min familie. Det er vel egentlig det beste vi kan håpe på alle sammen!?

Godt nyttår!

Jul

Jeg vil ønske den som leser dette en god jul,

håper du er sammen med de du er glad i og har det hyggelig!

Solsnu

I dag velger jeg å være glad for at mørketiden nå offisielt er på retur, kl 17.47 i dag snudde solen!
Jeg føler at jeg har levd i mørke i evigheter nå, det er mørkt når jeg drar til jobb på morgenen og mørkt når jeg kommer hjem om ettermiddagen, det er nesten så jeg har glemt hvordan solen ser ut. Men hver eneste dag fremover nå får vi noen nye minutters etterlengtet dagslys, og hver eneste dag er en dag nærmere vår.

Vanskelige merkedager venter på veien, men i dag velger jeg å håpe at vi går en bedre vår i møte

denne gangen.

Hun måtte få være med på julekortet i år

Det var ikke et alternativ å ikke ta henne med.
Og dette var den beste måten jeg kunne finne på å få henne med...

Det meste begynner å bli klart til jul nå.
Alle julekort er skrevet og sendt.
Alle gaver er kjøpt og pakket inn.
Det er bare tre gaver igjen som skal leveres ut av huset.
I går fikk jeg gjort litt nøye rent, og satt fram julepynten.
To vindskjeve og rare hjemmelagede pepperkakehus står på kommoden i stua. Hennes kommode, som hun hadde tøyet sitt i da hun levde...
Juleantrekkene til mann og barn henger nystrøkne og klare.
Vi kjøpte juletre i går, og fikk det på fot i dag.
Det skal pyntes i morgen.
I dag har jeg laget litt julepynt med de to store barna, med julemusikk på full guffe på stereoen.
Jeg kokte nissegrøt til lunsj i dag.
Mannen og jeg har sett Love Actually, fast tradisjon før jul.
Nå ser ungene og jeg Home Alone, en film vi også må gjennom etpar-tre ganger i løpet av adventstiden.

Jeg har gjort det jeg kan nå.
Resten er ute av mine hender.
Julen kommer nå, enten jeg er klar eller ikke.
Mellom mandag morgen og fredag morgen skal jeg jobbe 49 timer.
Og når jeg kommer hjem er alt over, som vi har ladet opp til så lenge nå.

Det er nesten til å le av, hvis det ikke hadde vært så innmari stusselig.

Julestemningen lar fortsatt vente på seg

Det er nå bare 10 dager til julaften, og ting faller på plass litt etter litt. I helgen fikk vi endelig lys på tuntreet, jeg har vært på julebord, jeg har ni-spilt julemusikk på full guffe hele helgen, bakt pepperkaker, vært på "Reisen til Julestjernen" på teater, skrevet alle julekortene, og kommet et langt skritt videre når det gjelder julegaver. Det er faktisk bare småplukk som gjenstår med gavene nå. Vi rydder og rydder så smått. Min snille mamma har sagt hun skal hjelpe meg med julerengjøringen. Denne uken må julepynting stå i fokus. Det blir jul i år også.

Men julestemningen lar vente på seg. Er det på grunn av henne, som ikke er her i år? Er det fordi julen fra nå av og for alltid må feires med tomrommet etter henne rungende i hjertet og gnagende i magen? Eller er det på grunn av jobben, at førjulstiden og ikke minst julaften blir ødelagt av mange og lange vakter? Jeg sitter på jobb nå, faktisk. Og akkurat nå er det 8 måneder siden den siste kampen hennes startet. 8 måneder siden begynnelsen på slutten. 8 måneder siden den lengste og forferdeligste natten i mitt liv, som endte med at min tapreste vakreste lille prinsesseskatt måtte gi slipp på livet... Det blir en ny lang våkenatt i natt, med vonde, vonde minner...

Om bare noen timer er det 8 måneder siden jenta mi døde fra meg, og med henne døde en del av meg for alltid. Enda så godt jeg visste med fornuften at hun aldri ville bli frisk, at hun aldri vile kunne få det bra her i verden, så hadde jeg likevel et håp. Irrasjonelt. Javisst. Tåpelig. Utvilsomt. Men til det aller siste brant en flamme av håp i hjertet mitt, et håp og en drøm om et mirakel for min altfor hardt prøvede jente, i mine drømmer ble hun frisk, og kom løpende mot meg i en grønn eng, mens hun lo og kastet seg om halsen min...

Men om bare noen timer er det 8 måneder siden hjertet hennes sluttet å slå, og med det sluknet omsider flammen i hjertet mitt. Siden har hjertet vært formørket av sorg, kaldt, vondt. Jeg undres på om jeg noensinne vil kjenne ekte håp igjen, og få en ny varme og udelt glede i hjertet? Om jeg noen gang vil få riktig julestemning igjen?

Blir det jul i år også?

Julen nærmer seg med stormskritt, i morgen er det bare 2 uker igjen til julaften. Min hektiske hverdag er for tiden enda mer heseblesende, og jeg kjenner presset. Jeg er på jobb til sent hver ettermiddag. Mann og barn krever sitt. Jeg vrir hodet for å finne ut hva som skal kjøpes i gave til familie og venner, løper en runde på handlesenteret etter jobb eller før trening eller mellom fritidsaktiviteter, og får rasket med meg en gave eller to, det er fortsatt mange igjen. Jeg har så vidt rukket å henge opp adventsstjerner i vinduene, og pynte opp litt utenfor inngangspartiet. I år er første gang på lenge at det ikke er lys på grantreet på tunet, men vi har rett og slett ikke rukket å få det i orden. Julekort, får jeg ordnet det i år? Rekker jeg å lage ferdig de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt? Haugen med klesvask vokser. Støvpølsene ruller. Det blir ikke snakk om noen ekstra grundig rengjøring før jul i år, det får holde med litt ekstra rydding og en vanlig fredagsvask. Tiden løper av gårde og jeg strever med å henge med. Flere lange nattevakter venter før jul. Julestemning har jeg ikke. Alt er bare stress og mas. Det blir en annerledes jul i år.

Jul uten vår vesle nusseskatt.

Jul med henne var for så vidt heller ikke så stas. Hun forsto jo ikke noe av det. Var ikke i stand til å dele forventningen og gleden. Det var utrolig vanskelig å finne på gaver til henne, som hun kunne ha nytte av. Glede seg over gaver klarte hun jo ikke. Men det er likevel så rart at hun ikke skal være her i år. Så vondt at hun måtte dø for å få fri fra alle plager og alt vondt.
Og tanken på hvordan det skulle ha vært, med en frisk snart-fireåring forventninsgfullt springende rundt, spøker i bakhodet… Tro om alt hadde føltes bra da?

Jeg hadde behøvd å være sammen med mine nære og kjære på julaften i år. Jeg hadde behøvd litt ro for sjelen, tid til refleksjon. Men så skal jeg attpåtil jobbe. Klokken 15 på julaften starter jeg, og kommer ikke hjem igjen før om formiddagen førstedag. Årets mests forhatte vakt. Det er selvfølgelig ingen som vil bytte med meg. Det er til å grine av.

God jul, liksom.