Førjulsstress, ettertanke, ny jobb, nytt familiemedlem - og GOD JUL!

Igjen har jeg forsømt bloggen altfor lenge, derav den lange overskriften, for det er mye som har skjedd. Tiden strekker rett og slett ikke til, og blogging er en av tingene som blir nedprioritert. Men sånn må det dessverre bli, det er altfor mye annet jeg heller ikke rekker over.

I år har jeg opplevd førjulstiden som spesielt stressende, med mye jobbing og mange aktiviteter på timeplanen har jeg mange ganger måttet skyve på juleforberedelsene. Men det som er med julaften er jo at den kommer på samme dag hvert år, og da bør jo liksom det meste være i orden. Gavekjøping, innpakking, pynting, juletre, riskrem og julestrømper kan ikke utsettes til romjulen!

Dermed ble det søvn som måtte nedprioriteres i uka som har gått.
Men i går kveld var alt omsider klart, det blir jul i år også!

Jul er tid for ettertanke, heter det, og det gjelder vel særlig for oss som har mistet en som står oss nær, det har stått mye om de terror-etterlatte i pressen denne måneden. Selv har jeg måttet skyve vekk mange av nusse-tankene i år. Det ville rett og slett blitt for overveldende å ta inn over seg hva det faktisk betyr for julefeiringen, at hun ble født syk og måtte dø, og ikke er en livsglad, sprudlende, vakker og inderlig bortskjemt, høyt elsket snart-seks-åring som skulle deltatt av hele sitt hjerte i juleforberedelsene og gledet seg vilt til i kveld. Kanskje for første gang stor nok til virkelig å forstå hele greia med julen, men likevel liten nok til å tro på nissen, og gjøre julen virkelig magisk for hele familien. Alle gavene hun skulle ha fått, det ville vært så lett å kjøpe altfor mye til henne! De vakre små kjolene som har hengt rundt i butikkene nå før jul, jeg har prøvd å ikke legge merke til dem. Som om det liksom kunne la seg gjøre! Hun ville blitt så fin....

Jeg kjenner at å skrive om dette ripper opp i for mange vonde følelser, jeg må bare skyve det unna, igjen, har ikke tid til å la meg overvelde og bli slått i bakken, ikke nå heller. Jeg har valgt livet, nuet, framtiden og håpet, jeg må gå videre, videre. Det er mye her i livet som ikke blir slik man hadde tenkt, kunsten er da å gjøre det beste ut av situasjonen til enhver tid. En konsekvens av det er at jeg har bestemt meg for å bytte jobb, igjen. Jeg skrev jo i høst om jobbtilbudet som kom som lyn fra klar himmel, og om min gamle drøm, og min nye, alternative framtidsplan. Så valgte jeg altså å følge den gamle drømmen da muligheten bød seg, og opplevde vel at det ikke ble så fantastisk som jeg hadde sett for meg, selv om noen av arbeidsoppgavene er helt sinnsykt kule. Og etter bare snaue 2 mnd i den nye jobben fikk jeg nok en gang tilbud om jobb, den jeg egentlig hadde sett for meg at jeg skulle gå for da jeg trodde jeg hadde forsont meg med at det aldri kom til å bli noe av min gamle drøm.

Plutselig satt jeg der med et luksusproblem. To spennende jobber. Gammel drøm - ny drøm. Jeg har tenkt så mye! Vridd hjernen, veid for og imot, brukt både fornuft og følelser, prøvd å tenke ut hva som er best for meg, og for oss som familie. Jeg har grublet så jeg har blitt nesten tussete! Og nok en gang kommet til at jeg sannsynligvis vil angre, uansett om jeg fortsetter i den jobben jeg har nå, eller skifter igjen. Jeg vil begge deler, like mye, på forskjellige måter. Men jeg kan ikke få i pose og sekk. Jeg må tenke på hva det vil koste meg og familien min. Og hva jeg vil bli lykkeligst med på sikt. Så jeg bestemte meg for å bytte. Litt dumt at jeg bare fikk prøvd ut drømmen min i 3 måneder, men på den annen side like greit å gjøre det nå, for ikke å kaste bort enda mer tid. Jeg fortsatt slett ikke sikker på om jeg gjør det rette, men valget er tatt. Og jeg trøster meg selv med at dersom det mot formodning ikke skulle fungere i den nye jobben, så får jeg krype tilbake og be pent om de ikke kan ta meg tilbake der jeg er nå. Jeg starter allerede andre nyttårsdag. Og jeg gleder meg!

Nok en stor omveltning i livene våre er også rett rundt hjørnet. Vi får et nytt familiemedlem! Ungene har mast om dette lenge, mannen har også hatt lyst, men jeg har holdt igjen, tenkt at det vil bli for mye strev. I høst har det blitt mer og mer snakk om emnet, og til slutt har jeg gitt etter og latt meg overtale. Begge ungene har slitt en del på hver sin måte i høst, og jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at det kan ha noe med livet med og tapet av lillesøsteren å gjøre, vi foreldre som mentalt ikke var så tilstede som vi burde, et grunnlag og en trygghet som burde blitt lagt i den perioden, som de kanskje ikke fikk, fordi vi var opptatt med lillesøster? Det er ikke sikkert det er derfor de har hatt det vanskelig, og jeg tror og håper at det går bedre med dem nå, men det er hovedgrunnen til at jeg nå sa ja, jeg håper og tror at dette vil bli bra for dem. En ny venn, selskap, kos, moro, og ansvar. Så om bare fem dager kommer det en nydelig liten valp til oss, en strihåret dvergdachs-jente på åtte uker som skal hete Luna. Hun kommer over fjellet fra Bergen, og i hele desember har vi fulgt henne gjennom tekst og bilder på mail og kennelens hjemmeside. Vi har kjøpt hundeutstyr og hundebøker, og etterhvert blitt grundig forelsket i den lille vakringen, jeg også, jeg innrømmer det. Vi aner nok ikke hva vi går til og hva det vil innebære, jeg mistenker at det kommer til å bli masse jobb, men nå kommer hun, og jeg håper det skal bli bra! I år gleder ungene seg mer til den 29. desember enn til selve julaften!

Jeg måtte jobbe på julaften, i år igjen, og skal jobbe hele første juledag også. Men i kveld har jeg noen timer fri, og skal kose meg med familie og god mat og gaver og julefeiring. I hele romjulen har jeg ferie, og da kommer Luna!

GOD JUL!

Plomma gjør ting hun ikke kan

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er så mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.

Det er når ting går bedre at man skjønner hvor tungt det har vært

Det har skjedd mye bra i livet mitt i det siste.
Mange ting sånn temmelig rett etter hverandre.
Først løsningen på den 6 år gamle saken som har hengt over oss. Så det plutselige og uventede jobbtilbudet. Hyggelige sosiale sammenkomster. Og så vant jeg søren meg billetter til den lukkede releasekonserten til Sivert Høyem sist fredag, og fikk oppleve min beste yndlingslåt ever, Under Administration, live, rett foran scenen, 2 meter fra mannen med verdens deiligste stemme. Ordene i den sangen treffer meg bare så rett i hjertet og magen, det er som om han synger om meg, beskriver mine følelser. Jeg får seriøst både gåsehud og klump i halsen når jeg hører sangen, og jeg hører den igjen og igjen og igjen og igjen...

Det er masse positivt som skal skje framover også. Først og fremst skal jeg begynne i ny jobb, og endelig bli fri fra mitt nåværende arbeid som jeg bare mistrives mer og mer med. Flere sosiale happenings venter, fester, sammenkomster, mannen fyller rundt år. Det planlegges teaterbesøk med barna, vi har en kjempebra barne- og ungdomsteatergruppe i byen vår som vi støtter helhjertet opp om ved å se alle forestillingene. Billetter til Sivert Høyem-konsert på Sentrum Scene er i boks, og jeg driver og dealer for å få tak i billetter til Svanesjøen på Operaen. Jeg koser meg med "ny", "rar" mat jeg aldri har likt før om dagen, oliven (store, ferske, i olje og urter), chevre (med honning), balsamico, mmm.... Og så skal jeg til London! 3 dagers vill og hemningsløs shopping uten mann og barn, venninnetur med skravling og spising og Phantom of the Opera, det skal bli så bra!

Med så overveldende mye positivt som skjer, kjenner jeg at jeg i det store og det hele føler meg bedre og gladere enn jeg har gjort på veldig veldig lenge. Samtidig gjør det meg litt trist, for da skjønner jeg samtidig hvor tungt jeg egentlig har hatt det de siste årene, og hvor nedstemt jeg har vært, selv når jeg har trodd at jeg har vært glad og ting har gått bra. Jeg har jo syntes at jeg har taklet tapet av datteren min veldig bra, og kommet meg videre med livet. Men det viser seg altså at sorgen krever sin tid, for nå har det gått nesten 2,5 år, og ting har ganske plutselig blitt ganske mange hakk bedre. Det må jeg innrømme at jeg nesten ikke hadde trodd var mulig at kunne skje, og følelsene det utløser er sammensatte...

Sånn helt, helt bra kommer det vel aldri til å bli, for i hver en lykke ligger en spire til sorg, særlig for en som lever med et barn for lite. Og alle gleder vil for alltid være mer eller mindre preget av at det er en som mangler. Men akkurat nå skal jeg nyte følelsen av å kjenne meg glad, og tanken på at det faktisk fortsatt også kan bli bedre.

Mye å tenke på

Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise, jeg har besøkt et vakkert sted ganske langt hjemmefra.
Jeg dro for å få ny kunnskap, men fikk utvidet horisonten på mer enn en måte. Jeg fant noe jeg kanskje ikke hadde forventet å finne.
Mange ting ble klarere.
Jeg kom nærmere en vanskelig erkjennelse, og skjønner at det nå er tid for å gi slipp på en av de største drømmene jeg har hatt for livet mitt.

For livet mitt har tatt så mange vendinger jeg aldri kunne ha forestilt meg, og det er så mye som ikke har blitt slik jeg hadde tenkt. Det mest skjellsettende, grusomste, mest livsforandrende, var selvfølgelig at nussejenta mi ble født syk, hadde et tragisk liv og måtte dø for å få fred fra alle plager. Men det er også mange andre større og mindre tilfeldigheter i løpet av hele mitt voksne liv som har ført meg lenger og lenger bort fra drømmen. Samtidig har tiden ubarmhjertig tikket og gått, og jeg befinner meg nå midt i livet, langt fra det livet jeg hadde sett for meg.

Jeg føler at jeg begynner å få dårlig tid. Jeg vil ha tid til å ha det ordentlig bra mens jeg ennå er en "ung middelaldrende". Jeg føler at det er tid for å ta grep. Drømmene for hvordan jeg ønsker at livet skal være må justeres. Planene må legges om.

Det er nervepirrende! Men jeg kan ikke holde på en trygg tilværelse jeg mistrives med bare fordi det er skummelt med forandring og en helt ny plan.
Jeg kom hjem fra en fremmed by med en ny plan for en spennende framtid. Og hvis jeg får til dette tror jeg at ting kan bli veldig bra, om ikke så altfor lenge. Ennå tør jeg ikke slippe entusiasmen løs, for det er et stort hinder som må forseres før jeg kan få mulighet til å realisere planen. Men jeg tar meg selv i å tenke på fremtiden på en ny måte, og kjenner at det er vanskelig å undertrykke en liten kribling i magen. Men jeg kan ikke, må ikke, ikke ennå, tenk om det ikke går...

Det bare MÅ gå, for plan B virker langtfra like forlokkende!

Det er flere spennende og nervepirrende ting på gang i livet mitt nå. Sommerens store drømmereise nærmer seg med stormskritt, jeg sparer som en gal og etter en pause må jeg nå ta kraftig fatt i planleggingen igjen. Men enda viktigere er det at det snart kanskje kan bli en løsning på en tvist som har hengt over meg i mange år, som jeg mang en gang nesten har gitt opp håpet om at noensinne ville gå i orden, og som jeg i hverdagen bare har måttet fortrenge i størst mulig grad for ikke å gå fra forstanden. Men nå ser det altså ut til å nærme seg en løsning, skjønt jeg tror ikke helt på det før jeg ser det...

Jeg er overhodet ikke en overtroisk person, men denne uken har jeg lært at så lenge en ting ikke er farlig, har man lite å tape, og kanskje mye å vinne, på å forsøke. Så jeg skulle ønske at dere som leser dette, kunne krysse fingrene, sende noen positive tanker, og håpe med meg. Håpe på at ting kan ordne seg for meg, litt medvind for en gangs skyld. Jeg har bare dette livet, tiden går, jeg vil ha et bra liv, og hittil har jeg jammen hatt mer enn nok av motgang og prøvelser.

Jeg synes egentlig at jeg fortjener at ting går litt min vei nå. Jeg har en ny plan.