søndag 1. november 2009

Du kan ikke se det

Du kan ikke se det
hvis du ser meg gå nedover gaten,
at jeg mangler et barn.
Du kan ikke se
at jeg har et hjerte som er knust,
og som aldri vil bli fullstending helt igjen.
Du kan ikke se
at skuldrene mine er tynget
av vonde minner som jeg aldri kan legge fra meg.
Du kan ikke se
savnet som gnager i magen,
klumpen som er sorgen over det som ikke ble.
Du kan ikke se
at det mangler noe i hånden min,
at den skulle holdt i den myke lille handa
til ei nydelig jente på snart fire.

Og spør du meg hvordan jeg har det,
sier jeg nok at jeg har det helt fint.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Rørende dikt.....
Klem til deg Plomma**

Maddie

Una sa...

Vil bare gi deg en god varm klem!

Gøril sa...

Veldig tøft å lese Plomma, kan ikke annet enn å gi deg en god klem og si at du alltid er i tankene mine, du og vakre Nusse.

Anonym sa...

Hei nussemamma!
Den siste uka har jeg løpt til pc'en min i ledige stunder og lest og lest i bloggen din. nå har jeg vært gjennom alt flere ganger. Det har vært terapi for meg å se noen sette ord på mange følelser som jeg også har.
Sankthansaften i år fikk jeg nemlig min vakre jente. Hun er nydelig, slik du beskriver Nusse, men konstant plaget av epileptisk aktivitet.
Det er så mye som virker likt. Kunne du tenke deg å dele mer av dine erfaringer med meg?

Hvis du ikke vil, kan jeg godt forstå det også. Dine opplevelser er et minne, vi står midt i det nå.
Men hvis du kan og vil, så ta gjerne kontakt på:
marteland@hotmail.com

Hilsen mamma (76-modell.)