Dårlig tradisjon

De siste månedene har det visst oppstått en dårlig tradisjon.
Både i august, september, november, desember og nå også i kveld har jeg den 14. og natt til den 15. sittet våken på jobb og hatt tid til å tenke - 4 måneder, 5 måneder, 7 måneder, 8 måneder og i dag 9 måneder tilbake i tid, på min kjære nusses siste kamp, hennes siste kveld og natt her på jorden.

Tenk at det har gått 9 måneder. Like lenge som jeg bar henne inni meg, ventet, drømte og lengtet. Og så ble alt så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg, heldigvis, må jeg jo si. I stedet for å få oppleve den fantastiske lykken det er å få et friskt barn, ble livet et mareritt, for henne, for meg, for hele vår lille familie.
3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter i helvete fikk hun. Og nå er det straks 9 måneder siden hun gikk ut av tiden, og livet på en måte liksom ble vanlig igjen.

Alt sammen er utrolig overveldende å forholde seg til. Hvor syk hun var. Drømmene og framtiden vi tapte. All lidelse vi alle måtte leve. Det at hun faktisk døde. At jeg resten av livet må leve med ett barn for lite, og dype sår i sjelen etter tiden med henne, som nok aldri vil forsvinne helt.

Jeg sitter her våken på jobb og har altfor mye tid til å tenke på den forferdelige natten for 9 måneder siden. Og konstaterer med et blikk på arbeidsplanen at denne vonde tradisjonen fortsetter, om akkurat en måned sitter jeg våken på jobb igjen. Og i mellomtiden kommer fødselsdagen...