8-årsdagen

I dag er det 8 år siden nusse ble født. 
8 år siden den iskalde februarmorgenen hvor gleden og lykken enda var rosenrødt ubesudlet og livets problemer fram til da kun hadde vært mindre humper i veien fram mot drømmen. En prefekt familie. En lysende karriere. Et vakkert hjem. Et sosialt liv. Det var den gang da. Siden har det gått åtte år.

I dag er det også ett år siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke elsker nusse eller tenker på henne lenger, hun er i meg, med meg, alltid. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har stunder hvor sorgen og fortvilelsen tar meg, øyeblikk hvor urettferdigheten gjør meg sint og smålig. For det skjer med ujevne mellomrom, noen ganger er mer forutsigbare enn andre. Rundt merkedager er det uunngåelig å ikke bli minnet på at vi skulle hatt en åtteåring iblant oss, og med det veller minnene fram om det som var. Andre ganger kommer mer overrumplende, noe uventet som trigger minner, og det er ofte tyngre. Men jeg kommer meg gjennom disse stundene, kommer meg videre.

Noen ganger har jeg lyst til å sette meg ned og skrive, burde sikkert ha gjort det, men livet lever i høyt tempo, og sorgen kan være tung å grave seg ned i. Så jeg lar være. Og selv om jeg skriver først og fremst som terapi for meg selv, har jeg jo en mening med å dele tankene mine på en blogg. Det gir meg trøst å dele sorgen med fremmede, når jeg ikke er flink til å snakke med mennesker rundt meg. Men er det noen som leser her lenger, all den tid jeg aldri oppdaterer? Burde jeg igrunn ikke bare legge ned hele bloggen? Likevel vil jeg jo ikke at nusse skal bli glemt, og hvis bare en eller to googlere ramler innom og leser nå og da, så betyr det at de tenker på henne de minuttene de er her. Og da er det verd at bloggen ihvertfall blir liggende der ute, selv om jeg ikke oppdaterer noe særlig. HUN SKAL IKKE BLI GLEMT.

Jeg kjenner at særlig for dødsensdagen i fjor har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrev noen ord. Dagen ble tilbragt i utlandet med familien, og det var ingen god dag. Rundt den tiden hadde vi som par og familie kanskje den tyngste og vanskeligste perioden siden vi mistet nusse. Men vi jobbet og jobber oss igjennom, og prøver koninuerlig å skape og vedlikeholde en felles platform for en god framtid. Det skal mer til før jeg gir opp, alt annet enn døden skal jeg klare å overvinne!

De gangene jeg tenker at jeg kanskje skulle skrevet noen ord, vet jeg ikke om jeg igrunn ville hatt så veldig mye nytt å skriver. Det ville sannsynligvis stort sett blitt nye sammenstillinger av ord og setninger jeg allerede har skrevet mange ganger tidligere på denne bloggen. Det sies jo imidlertid, og viser seg også at sorgen forandrer seg med tiden. Og nå i tiden før den åttende fødselsdagen har jeg kjent at det er en litt annerledes følelse av tap som dominerer når sorgen kommer. Jeg har mistet så mye. Et ubekymret liv, omtrent alt av venner og sosialt liv som jeg hadde før alt dette, men verst av alt tid. Jeg har mistet så mye tid. Karrieremessig, med å bygge opp et hjem, med å ta vare på sosiale relasjoner, men først og fremst tid med familien. Tid med min snille, gode mann og mine to fantastiske friske barn. Misforstå meg ikke, vi tilbragte mye tid sammen også da nusse levde, men jeg føler likevel at tiden gikk tapt, at jeg ikke var tilstede, at jeg ikke fikk gjort tiden god. Og jeg sliter med en ekkel følelse av at noe viktig og verdifullt gikk tapt i den tiden, som jeg aldri kan klare å gjøre opp for. Jeg føler at jeg mangler noe grunnleggende, at jeg aldri klarer å gjøre tiden virkelig god.

Jeg føler at jeg strever med å veilede barna mine, som vel nå er mer for ungdommer å regne, og gi dem gode verdier og riktig moralsk ballast til å møte utfordringene som møter dem i ungdomstiden, gi dem ryggrad og integritet til å ta de riktige valgene, motivere dem til å gjøre det beste ut av sine gode forutsetninger, og bli de beste mulige utgavene av seg selv. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør en god nok jobb, og har en gnagende følelse av at vi mistet noe grunnleggende i den tiden da alt dreide seg om nusse, og hvor dagene handlet om å overleve, komme seg gjennom dagen og endelig kunne få noen timers søvn og en mental pause fra det umenneskelige presset jeg levde under. Jeg har et tre og et halvt år langt svart hull i tiden, og det er det som er verst å forholde seg til nå, alle tanker om hva jeg burde fylt denne tiden med, og i hvilken grad uopprettelige skader har skjedd. 

Nusse er død, hun lider ikke mer. Det som skjedde med henne ligger i fortiden. Jeg kommer nok alltid til å slite med et snev av skyld overfor henne, en liten stemme som hvisker meg i øret at det var min skyld at hun led, siden det var jeg som ville ha et tredje barn. Men hun lider ikke mer, og det har jeg sluttet fred med. 
Det jeg derimot må fortsette å leve med, og som vil fortsette å hjemsøke meg for resten av livet, er de vedvarende konsekvensene av det fatale som skjedde den gangen. Alt vi mistet da. Drømmen om det som skulle ha vært, både da og nå. Og en skyldfølelse over alt jeg føler jeg ikke har fått gitt til de andre barna mine. Redselen for at de ikke skal komme seg helskinnet gjennom ungdommen, eller klare å skape seg et godt voksenliv. Hvis noe går galt kommer jeg til å klandre meg selv, dømme meg selv, hardt. Jeg føler allerede at noe er i ferd med å glippe. Og det er ingen god følelse.

Jeg håper, håper at den følelsen bare er noe alle foreldre til ungdommer kjenner, en ny og ukjent fase i det å være forelder, gi slipp, la dem ta kontrollen, når alt jeg vil er å beskytte dem mot alle farer, for alltid. At følelsen bare er vondere hos meg på grunn av den fortiden vi har. Sorgen over at jeg mistet mye av min barns barndom, den vonde følelsen det gir meg, redselen for framtiden, det er den som er sterkest nå. Men nusse skal ikke bli glemt, og i dag er det hennes fødselsdag.

Jeg skal på jobb i dag, noe jeg kun har vært en gang tidligere på fødselsdagen hennes. Det var for tre år siden, og det var ikke en bra dag. I år skal jeg jobbe, men har heldigvis en disponibel dag uten ansvar og tidspress. Jeg håper det går greit, for tankene kommer jo uungåelig til å være dystre, og vandre mørke og vonde veier. Men livet går videre, jeg synes ikke jeg kan fortsette å være hjemme den 11. februar hvert år for all framtid. Så jeg prøver. Men glemmer aldri å minnes, aldri å elske.

7-årsdagen

I dag er det 7-årsdagen.

7 år siden nusse ble født,  7 år siden jeg ble mamma for tredje gang. 

7 år siden jeg for første gang fikk møte min aller vakreste, tapreste, mykeste, tøffeste, mest perfekte, ødelagte, plagede stakkars vesle jente. 7 år siden jeg på den mest smertefulle måte man kan tenke seg fikk lære at det å være mamma ikke nødvendigvis betyr lykke og idyll. 

7 år siden uskylden ble tatt fra meg og hjertet mitt ble knust for alltid.

3 bursdager fikk hun leve, hun forsto aldri at det egentlig var en spesiell merkedag som hun burde gledet seg til og frydet seg over. Hun så heldigvis aldri smerten i øynene mine da jeg for søsknenes skyld lagde kaker og bursdagsselskap og gaver med pent papir og bånd, forsto ikke at jeg mest av alt ville gjemme meg i et mørkt rom til dagen var over.

3 bursdager har vi levd uten henne, triste, vonde dager fylt av vanskelige, sammenfjetrede tanker om det som var og det som kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha blitt, skulle ha blitt. Kanskje den største merkedagen av dem alle, den som skulle vært den mest gledelige, og derfor har blitt den tristeste.

I dag er det den fjerde bursdagen. Nå har hun vært død flere bursdager enn hun levde. Hvor absurd er ikke det?! Hun skulle fylt sju! Vært helt sjef i første klasse, med full kontroll på alfabetet og pluss og minus og sanger på engelsk med lespende s-er på grunn av to manglende melketenner foran. Hatt stor bursdagsfest for alle i klassen i gymsalen på skolen, kanskje karnevalsbursdag, med verdens stolteste storebror utkledd som klovn, morsomme leker, og pølser og sjokolademuffins veggimellom. Kanskje fått slalomski, eller ny sykkel, stor jente – sykkel. Det er bare for vondt å tenke på. Men ikke like ille som å tenke på hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd for nesten fire år siden, det er tanker jeg i hvert fall ikke orker å åpne opp for.

Uansett er det en dum, vond og vanskelig dag, samme hvordan jeg vrir og vrenger tankene mine. Men det er nusse sin dag. Min nusse, min vakreste, mykeste, tapreste. Disse ordene skrev jeg på nussebursdagen i fjor, jeg har ingen nye ord som kan si det bedre. Derfor avslutter jeg i år som i fjor:

"Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg tidvis har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag må jeg velge å leve livet mitt videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet. 

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred. 

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg."

Det nærmer seg skolestart

Juli nærmer seg slutten, og med august kommer tiden for skolestart. Ikke noe spesielt med det egentlig, sånn er det jo hvert år!
Men for meg blir det en ekstra spesiell tid, for i høst skulle nusse begynt på skolen, og det er mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg har gruet meg til dette lenge, forsåvidt helt siden hun var liten og vi forsto hvor syk hun var, og skjønte at det uansett ikke ville bli en vanlig skolestart denne høsten. Jeg fulgte begge mine to eldste barn til sin første skoledag mens nusse levde, og også disse dagene ble preget av vissheten om at nusses første skoledag ikke ville bli slik den skulle ha vært, glad, spennende og full av løfter om en framtid med alle muligheter...

Nå ble det slik at nusse alt som ettåring begynte på et dagtilbud/barnehagetilbud på det samme stedet som hun ville fått skoletilbudet sitt, og i mitt stille sinn bestemte jeg meg for at jeg ikke ville møte opp sammen med de andre nye førsteklassingene denne dagen. Nusse ville jo allerede være godt kjent på "skolen" sin, det ville ikke gjøre noen forskjell fra eller til for henne om vi var der, og jeg orket ikke tanken på å se de andre friske og spente små seksåringene, de nysgjerrige og stirrende blikkene til de andre foreldrene i ryggen, unnvikelsen, ensomhetsfølelsen, smerten, sorgen over tapet av en drøm. Jeg var litt redd for at noen kanskje ville tenke at jeg ikke var glad i eller stolt av jenta mi, men besluttet at det var viktigere å beskytte meg selv enn å bry meg om hva andre kanskje måtte mene.

Men livet ble for tøft å holde ut for min aller tapreste, vakreste lille prinsesse, hun døde fra meg, og fikk fred etter 3 lange års umenneskelige lidelser. Nå har hun vært død lenger enn hun levde, og livet med henne føles på mange måter som om det var i en annen tid, en annen dimensjon. Skjedde alt dette virkelig med henne, med oss? Det er som om tiden legger et slør over alt det forferdelige som var og gjør alt litt uvirkelig, men sorgen flyter der rett under overflaten et sted, og bobler opp nå og da. Dette med skolestart har jeg fortsatt å grue meg til hver høst også etter at hun døde, og nå har altså tiden snart kommet.

Jeg slipper å føle skyld for at jeg ikke møter opp på min datters første skoledag. Men jeg tumler med tanker om hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd, ser meg selv sitte alene i sofaen og gråte ned i PC-tastaturet, fortvilet over nusses situasjon og full av sorg over drømmen som brast. Og tenker selvfølgelig på hvordan allting skulle vært hvis det var en frisk nusse som ble født den iskalde februarmorgenen for snart seks og et halvt år siden. Vi skulle kjøpt nye, fine klær og kanskje sko. Rosa pennal med Hello Kitty på, blyanter, fine viskelær, farger og bokbind. Jeg skulle ordnet skiftetøy, innesko og turutstyr, så koselig det ville vært! I stedet må jeg gå og se på alt jeg ikke skal kjøpe, og minnes på alt jeg ikke skal forberede når jeg handler og ordner til skolestart for en 5. og en 7. klassing. Og jeg er så lei meg for at alt har blitt som det har blitt.

Nå om dagen raser stormen, og sløret som tiden har lagt over det vonde blåses bort, alt kommer nærmere igjen, alle følelser blir sterkere, sorgen bobler opp og bryter overflaten. Snart er det skolestart, og jeg sender en ekstra medfølende tanke til alle andre der ute som heller ikke får følge barnet sitt til skolen for første gang.

Og til dere som har en spent og forventningsfull førsteklassing i år, eller i fremtiden, vit hvor heldige dere er, og ikke glem at det kanskje skulle vært en pult til i klasserommet. Kanskje skulle det begynt enda en gutt eller jente i klassen hvis ting hadde gått som de var ment en gang noen år tidligere. Den tomme plassen i skolegården, i klasserommet eller på klassebildet synes ikke, men hver høst er det mange foreldre som ikke får følge barnet sitt til sin første skoledag, mange barn på skolene rundtomkring som skulle hatt en liten søster eller bror i første klasse.

I høst er det nusse som ikke skal begynne på skolen. Og det gjør vondt i mammahjertet.

Den tredje dødsensdagen

I dag er det tre år siden nusse fikk fred.

Tre år har gått siden hun trakk sitt siste åndedrag, siden hjertet hennes sluttet å slå.
Det er tre år siden jeg så barnet mitt dø.
Tre år, 1096 dager. Det er mange dager uten å ha sett, følt, hørt, holdt, strøket, trøstet sin tapreste skatt.

I løpet av disse tre årene har jeg vel skrevet det meste som er å skrive om livet hennes, og om dødsnatten, her på bloggen. Det vil aldri bli noe nytt å skrive om henne, livet hennes ble bare 3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter langt. Hennes tid er ute, den ble så altfor kort, var så altfor vond. Det finnes ingen nye ord. Vil aldri skapes nye minner. Bare mange mange ting som aldri får bli.

Hun er ikke mer, jeg vil for alltid mangle et barn, en bit av hjertet. Men minnene, traumene, sorgen, savnet må jeg leve med hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at jeg fokuserer veldig mye på henne i hverdagen. Men hun er alltid med meg, det er alltid noe der, en følelse av å mangle noe helt essensielt, som jeg aldri kan bli fri fra. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Tiden har vist seg å lindre noen sår. Men den er også min fiende. Med tiden merker jeg at det er så mye jeg nesten har glemt. Det hender rett som det er at jeg blir minnet om episoder eller aspekter ved tiden med henne som nesten hadde gått i glemmeboken. Og av og til gjør det vondt, når jeg oppdager at jeg er i ferd med å glemme ting jeg egentlig ønsker å huske. På en måte vil jeg jo ikke glemme noen ting, for minnene er alt jeg har igjen av henne, og jeg har jo bare en begrenset samling med minner. På den annen side kan jeg ikke tviholde på alt, for det ville bety at jeg ikke ville ha rom for å fortsette livet. Og å stadig velte seg i fortiden ville heller ikke være særlig hensiktsmessig, jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med å være enda tristere enn nødvendig. Jeg må jo tross alt hver dag forholde meg til at jeg har et barn for lite, om jeg ikke stadig skal gjøre ting verre ved å dypdykke i de vondeste minnene.

Men jeg vet at jeg kan, hvis jeg skulle føle behovet, føle at hun er i ferd med å glippe for mye for meg. For jeg har mye materiale liggende som kan trigge minner og hjelpe meg å huske, men foreløpig har jeg ikke orket å gå gjennom alt sammen. Jeg har ikke turt, er vel redd for hvordan jeg vil reagere, redd for smerten. Jeg har videofilmer som spesialpedagogen tok av henne som baby, som jeg aldri har sett, de ligger pent innpakket slik de var da vi fikk dem overlevert i minneseremonien. Jeg har lagret side på side med nettkorrespondanse med snille, gode, fremmede sjelevenner som jeg har tatt vare på, mennesker fra hele landet som var der for meg i mine tyngste stunder, som stilte opp der andre sviktet. Tekstene i bloggen. Sykehusjournalen. Korrespondansen med hjelpeinstanser og behandlere. Dagbøkene fra dagtilbudet og avlastningen, hvor snille og omsorgsfulle hjelpere samvittighetsfullt førte logg over alt som skjedde i livet hennes de timene hun var borte hjemmefra. Alle tingene i minnekisten. Tusenvis av bilder. Små filmsnutter vi tok av henne her hjemme. Kondolansekortene da hun døde. Bilder av alle blomstene vi fikk. Bildene fra minneseremonien. Asken. Obduksjonsrapporten. Jeg kjenner at jeg ikke engang orker å tenke tanken på å gå gjennom alt dette, åpne opp slusene til noe som kan bli for vanskelig å forholde seg til. Men samtidig er jeg glad for å vite at muligheten finnes, en rekke puslespillbiter som kan hjelpe meg å pusle sammen minnene om det som var henne. Nusse var min datter. Hun skal ikke bli glemt!

I dag er det tre år siden hun døde. Vi har valgt å forsøke å snu det triste og vonde ved denne merkedagen til noe slags fint, og markerer dødsensdagene hennes ved å reise bort og gjøre noe spesielt og hyggelig sammen som en familie, vi fire som er igjen. En pustepause i en altfor hektisk hverdag, hvor vi får tid til å kjenne på hvor viktig familie er, og blir minnet på hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og sette pris på at vi har hverandre.

I år trodde jeg nesten ikke at vi skulle få gjennomført markeringen, da jeg egentlig skulle jobbet tre nattevakter på rad i helgen, og jeg har nok vært mer lei meg for det enn jeg har villet innrømme overfor meg selv. Det har jo liksom allerede blitt en tradisjon å gjøre noe spesielt på dødsensdagen. Men som ny på en arbeidsplass hvor kollegene har vært hardt presset i det siste, og attpåtil i en helg, føles det ugreit å skulle be om fri. Derfor har har jeg vært på jobb nå i natt, 3 år siden dødsnatten, den lengste og tyngste natten i mitt liv. Det har vært mange tanker, flashbacks, tidvis tilløp til en følelse av panikk for å ikke klare å holde konsentrasjonen i akutte situasjoner, jobben er ikke et bra sted å være på en natt som denne. Men jeg har jobbet, prøvd å sove litt, og spist masse sjokoladekjeks og spilt mobilspill for å holde den verste panikken borte. Det hjelper litt å tenke på at det finnes mennesker der ute som tenker ekstra på nusse og på meg i natt, dere vet hvem dere er! Og i siste liten har jeg heldigvis fått byttet bort den siste vakten, slik at vi kan dra ut på eventyr når jeg kommer hjem fra jobb etterpå.
I dag er det nusse sin dødsensdag, ettertankens og familiens dag, og midt oppi sorgen, savnet og alt det triste feirer vi livet, kjærligheten og at vi har hverandre, noe nusse lærte oss å sette ekstra stor pris på, og som jeg føler vi skylder henne å ta vare på.

Nusse, alltid elsket, aldri glemt. Hvil i fred!

6 år

I dag er det nusses 6-årsdag.

6 år, men ingen lykkelig og forventningsfull bursdagsjente, ingen gaver, ingen kake med 6 lys, ikke noe selskap. Bare levende lys på en minnekiste, ved siden av et gammelt fotografi.

Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått seks år siden jeg fødte henne, på mange måter husker jeg den veldig klart, den iskalde lørdagsmorgenen. Men det har gått seks år. År som ble så totalt annerledes enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg, hvordan skulle noen kunne forestille seg det helvetet vi gikk igjennom? 3 år med ufattelig lidelse for en liten barnekropp, 3 år med vanvittige psykiske belastninger for meg og familien. Og så nesten 3 år uten min tapreste, vakreste.

Det går ikke an å tenke for mye på alt sammen. Jeg vet at det sikkert ikke er helt bra, men jeg kan bare ikke tillate meg å grave meg for dypt ned i minnene. Å leve så intenst vondt som vi alle sammen gjorde i 3 år, å miste barnet sitt, å måtte leve videre med et barn for lite. Jeg tenker selvfølgelig på henne mange ganger hver eneste dag, men hvis jeg virkelig begynner å fordype meg i disse tankene, reflektere over implikasjonene, så tror jeg at jeg kanskje ville blitt gal. Eller ihvertfall så deprimert at jeg ikke ville klart å komme meg opp av den seige, vonde materien som ble livet og mange av minnene hennes. For de er vonde, de fleste minnene, jeg har ikke engang en masse deilige, gode minner jeg kan trøste meg med når jeg savner...

De ytterst få gylne, vakre minnene jeg har er det nesten enda mer smertefullt å tenke på, fordi de er så få, og fordi de minner meg på det livet jeg ikke klarte å gi henne, når forutsetningene engang ble som de ble. De blir også vonde påminnere om hvor trist, vondt og kort livet hennes ble. De får meg til å savne flere gode minner, savne det som skulle blitt, den deilige drømmen jeg hadde. Hvis jeg hadde tillatt det for meg selv, kunne jeg nok trådt ut av hverdagen og virkeligheten og fortapt meg i den drømmen, og aldri mer forholdt meg til realitetene. Men hva godt ville det gjort? Det ville gavnet verken meg selv, de gjenlevende barna mine eller mannen min, og minst av alle nusse. Det ville ikke brakt henne tilbake til livet, eller på magisk vis plutselig gjort de årene hun levde gode.

Jeg har valgt å gå videre, og derfor kan jeg bare ikke rote for mye i fortiden og minnene. Jeg kjenner jo hvor vondt det er når de blir rippet opp i uten at jeg er forberedt. Med ujevne mellomrom blir jeg minnet både på det som var, som når jeg møter bestemte personer, kommer til bestemte steder, og på det som skulle ha vært. Som her om dagen på trikken, ved siden av meg satt en dame og hennes lille datter, jenta var så søt og glad og sang alfabetsangen og tullet med "Tra sma kanasara" og "Tri smi kinisiri" av full hals, hun var så nysgjerrig og vitebegjærlig, og det var tydelig at hun var 6 år og skulle bli skolejente til høsten. Nusse skulle også vært skolejente til høsten, hvis alt hadde gått som det skulle. Det har nylig vært innskriving på skolene her i distriktet, jeg måtte bare la være å lese alle artiklene i lokalavisen om årets kull med førsteklassinger og deres første møte med skolen. Det skulle jo vært nusse også, nusse og jeg...

Livet har blitt så annerledes enn jeg forestilte meg da jeg lå med en nyfødt og varm liten bylt i armene mine den februarmorgenen for seks år siden. Så mange drømmer jeg har måttet gi slipp på, ikke bare om nusse, men også når det gjelder jobb, ja, hele framtiden min. I dag er det seks år siden nusse ble født, og livet mitt ble kullkastet for alltid. Heldigvis er det lørdag, så jeg slipper å være på jobb, det gikk ikke særlig bra i fjor. Jeg har også hatt en veldig hektisk og intens uke på kurs denne uken, så jeg ikke har hatt for mye tid eller krefter til å grue meg til dagen i dag.

Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag er en kamp for å gå videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet.

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred.

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg.

Nattlig vandring i gamle minner

I underbevisstheten min visste jeg jo at det kom til å skje før eller siden, det ville igrunn ikke vært til å unngå nå som jeg har valgt å følge min gamle drøm. Og på en måte er jeg glad det skjedde før det ble for sent. Men da jeg plutselig befant meg i situasjonen ble jeg likevel overrumplet. Det gikk ikke fullt og helt opp for meg hvor jeg var før jeg sto der, selv om jeg jo godt visste hvor jeg skulle da jeg gikk dit.

Det var sent på kvelden og alt var stille og fredelig, jeg var trøtt. Jeg hadde gått gjennom de tomme, halvmørke korridorene i helt andre tanker, som handlet om det som er og det som skal komme. Det er for det meste det tankene mine dreier seg om nå for tiden, jeg ser framover, og prøver å finne ut hvordan ting kan bli best mulig. Så da jeg gikk gjennom dørene som jeg har gått gjennom så mange ganger før, gikk nedover korridoren hvor jeg har tilbragt så altfor mye tid, var jeg ikke forberedt på følelsene som veltet over meg, minnene som skylte over meg lik bølger over sand og stein.

Plutselig var nesten 3 år visket vekk, og det var som å være tilbake i en annen tid, et annet liv. Det var som om nusse fortsatt var i live, som om hun befant seg bak en av de velkjente dørene, slik hun gjorde så mange ganger mens jeg stjal meg noen minutters pusterom. Da jeg gikk inn i rommet jeg skulle til var det nesten så jeg ventet å finne henne der, en liten brøkdel av et sekund med blandede følelser av forventning og smerte før hjernen min registrerte at det slett ikke var henne men noen helt andre som ventet på meg og den velkjente sorgklumpen eksploderte i magen - hun er jo død, hun er fortsatt død, hun har vært død lenge nå og vil aldri komme tilbake.

Jeg kunne ikke la følelsene overvelde meg der og da, ikke da heller. Det er rart, i hverdagen er det ofte slik at sorgen og savnet rører på seg når det passer som minst, mens når jeg har tid og mulighet til å reflektere, minnes, kjenne på følelsene, forholder de seg som oftest rolig. Slik blir det vel ettersom tiden går, det oppstår færre og færre uventede situasjoner som utløser overveldende følelser av savn og sorg, og i hverdagen går det som oftest helt greit å leve videre selv etter å ha lidd et så stort tap som jeg har.

Men jeg innser vel at jeg aldri helt kan forutse, stålsette meg for enhver situasjon som kan vekke bittersøte minner og virvle opp i vonde følelser, for en så stor sorg som jeg har opplevd kan aldri la seg viske helt vekk. Jeg vil alltid ha et stort tomrom i livet, alltid måtte leve med et savn som aldri helt kan bli borte. Savnet vil nok skifte form, men det vil alltid være der. En vis gammel mann noen av leserne kanskje kjenner (kred til dere!) sa imidlertid en gang noen kloke ord som vi alle kan ha godt av å minnes, samme hva slags små eller store sorger, tap og skuffelser vi bærer med oss:

It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that.

Don't pity the dead. Pity the living.

Above all, pity those who live without love.

Så jeg lever videre, og prøver å ikke dvele for mye ved det som skulle vært. Men jeg vet jo så inderlig vel hva jeg ville sett i et speil som viser våre innerste, mest desperate drømmer - en frisk nusse, leende, løpende, lekende rundt meg. Den knuste drømmen, som vil være med meg så lenge jeg lever. Hvis den samme gamle kloke mannen hadde spurt meg når mine dager var talte, om savnet fortsatt var like stort, vet jeg så inderlig vel hva jeg ville svart:

After all this time?
Always....

You had your mother's eyes....

Hva er vitsen?

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen. Med alt. Hvorfor bryr jeg meg med å leve videre, stå opp når en ny dag gryr, gå på jobb, fortsette den evinnelige runddansen med traurige hverdager og tidsklemme? Livet er så jævlig brutalt og urettferdig, verden så barmhjertighetsløs. Det ser ikke ut til å være grenser for hvor mye grusomt som kan ramme et stakkars menneske, nyhetene flommer over hver eneste dag av krig, katastrofer, ulykker og nød. Så er det de personlige tragediene, som min egen, som aldri når avisforsider eller nyhetssendinger, men som ikke desto mindre har en så enorm innvirkning på tilværelsen at man aldri kan føle seg helt hel, helt helt lykkelig igjen.

Som ateisten, realisten og evolusjonisten jeg er har jeg aldri hatt noen forestilling om at meningen med livet er noe annet enn å føre slekten videre. I bunn og grunn lever vi kun for å sørge for at en del av genene våre lever videre etter at vi selv er borte, redskaper for genetikk og evolusjon. Meningen med vår eksistens er reproduksjon, det er ikke noe annerledes for oss enn for dyrene eller plantene, og hvorfor skulle det være det? Når det er sagt, så mener jeg at vi mennesker er så heldige at vi har en del fortrinn og forutsetninger framfor de fleste andre livsformer som gjør oss i stand til å fylle livene våre med meningsfullt og interessant innhold mens vi venter på det uunngåelige, og som i stor grad også løsriver oss fra biologiens determinisme. Mennesker må ikke få barn for å leve meningsfullt. Jeg vet det høres ut som en sirkelargumentasjon, men meningen med livet for meg er å gjøre livet meningsfullt.

Hva som oppleves et meningsfullt liv vil selvfølgelig være opptil enkeltindividet, men jeg tenker mange vil være enig med meg i at en følelse av tilfredshet med tilværelsen vil oppfattes som meningsfullt. Så blir det opptil hver og en å finne ut hva som vil gi mest tilfredshet, innenfor de personlige forutsetningene og ytre ressurser man har til rådighet. Jeg vil gå så langt som å si at hver enkelt skylder seg selv å gjøre det beste ut av de forutsetninger man har, hva er ellers poenget med å leve?

Og hva er poenget, hvis grusomme tilfeldigheter river ned all lykke og mening man har forsøkt å skape seg? Hva skal man gjøre når man har gjort alt man kan, gitt alt man har, når alt går i grus og det føles som det ikke finnes krefter til å reise seg igjen? Det må finnes en grense for hvor mye selv det sterkeste menneske kan tåle. Mange er så heldige at de slipper å pushe denne grensen noen gang i sitt liv. Andre blir drevet langt forbi, altfor tidlig, altfor mange ganger.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har vært på grensen? Jeg sitter jo her, jeg lever videre selv om jeg har gjennomlevd helvete med barnet mitt og mistet henne til døden. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men da nusse levde var det mange ganger bare så vidt jeg orket å gjøre det aller mest nødvendige. Alt jeg egentlig ønsket var å synke ned i apatien, slippe å forholde meg til den grusomme virkeligheten, hver dag var en øvelse i ekstrem selvdisiplin og utholdenhet fram mot natten og søvnen som ga tankene mine etterlengtet fred. Men da kom drømmene om det som skulle vært...

Selv om det snart har gått to og et halvt år siden nusse døde merker jeg at jeg fremdeles har litt av denne apatien i meg. Jeg tror nok jeg har vært over grensen, og der mistet jeg noe av meg selv, som jeg nok aldri vil få tilbake. Jeg har mistet så mye, hvem jeg var, håpet, uskylden, den ubesudlede lykken. Jeg mistet tiden som ung voksen, etableringsfasen etter endt utdannelse, det var så mye jeg skulle gjort disse årene, og nå sitter jeg her, middelaldrende og uten gnist til å gjøre de tingene jeg allerede skulle ha vært ferdig med. Jeg jobber fortsatt ikke med det jeg ønsker. Lykkefølelsen over den saken jeg skrev om for litt siden som endelig ordnet seg lar fortsatt vente på seg, jeg har ingen glød til å ta tak i de tingene jeg nå endelig faktisk har mulighet til å gjøre noe med.

Når jeg tenker etter tror jeg nok jeg har vært en tur over grensen for hva et menneske kan tåle, i hvertfall uten å bli forandret for alltid. Jeg kjenner at jeg ikke er den jeg var, og jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke klarer å ta meg sammen, jeg har alltid klart å ta meg sammen! Akkurat nå føler jeg at jeg feiler meg selv, at jeg ikke gjør det jeg kan for å ta ut potensialet som bor i meg. Spørsmålet er så klart om det er mer igjen å hente, eller om jeg har mistet for mye av meg selv på veien.

Det mest meningsfylte i livet mitt nå er barna mine. Men det er en farlig, farlig ting å basere sin lykke utelukkende på andre personers liv, for ting kan bli snudd på hodet fortere enn man aner, og det man i det ene øyeblikket trodde var sant, kan i neste øyeblikk være en tapt drøm...

Noen ganger er det vanskelig å se vitsen med noe som helst. Noen ganger føles det ikke verd alt slitet. Hvis jeg ikke hadde vært så sta, så irriterende pliktoppfyllende, så hadde jeg gitt opp. Men jeg vet jo med meg selv at jeg aldri kommer til å gi opp, ikke helt. Jeg har nok innerst inne fortsatt tro på at flere ting kan ordne seg til det bedre for meg, at jeg kan klare å ordne opp, selv om jeg ikke kommer til å ha så mye til til å glede meg over dem som jeg skulle ønske. Tid som er tapt kan man aldri få tilbake. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år.

Trøstesløst regn...

Trøstesløst er regnet som øser ned utenfor vinduene, som om himmelen gråter. Et passende vær for de etterlatte som besøker Utøya i dag, det er tungt å prøve å forestille seg hva de går gjennom nå, det faller nok mange, mange tårer, som blander seg med himmelens tårer der de går rundt på øya hvor de mistet sine kjære på en så ufattelig tragisk og grusom måte. Mange synes kanskje det er godt at det regner, et stille, silende regnvær fra en stålgrå himmel, som et sørgelig akkompagnement til deres egne tårer og savn. Gnistrende sol fra en skyfri himmel ville av noen kanskje bli oppfattet som et hån mot sorgen og fortvilelsen de føler, hvordan kan noe våge å være varmt og lyst og vakkert, når de har mistet lysene i sine liv?

Jeg husker den første tiden etter at nusse døde, det var som om alt hadde stoppet opp idet hun gikk ut av tiden. Alt vi hadde vært vant til med konstant årvåkenhet og 24 timers tilsyn, anfall, skriking, mating, medisinering, stell, frykten for den neste krisen, for døden, alt dette var plutselig ikke lenger et tema overhodet, forutsetningen for tilværelsen vår de siste tre årene ble brått og brutalt revet bort med henne, og tomhetsfølelsen var rungende. Ikke bare på grunn av savnet etter henne, men også fordi livet ikke lenger var slik vi hadde blitt vant til. Ikke at livet med henne var et lykkelig liv eller et liv vi hadde ønsket for oss selv og familien vår, men det var slik ting måtte bli utfra omstendighetene, og underveis hadde vi på mange måter glemt hvordan livet var før, da vi ikke visste hva bekymringer var. Plutselig var hun borte, og alt stoppet opp, vi visste ikke lenger hvordan vi skulle leve. Det føltes helt absurd at verden utenfor bare gikk videre som om ingenting hadde hendt, at sekundene og minuttene fortsatte å tikke, skjønte de ikke at vi hadde mistet jenta vår og fått livene våre fullstendig kastet om? Skjønte de ikke at tiden hadde stoppet?

Jeg er helt sikkert på at de etterlatte etter terroren 22. juli 2011 følte, og sikkert fortsatt føler det på samme måte. Livene deres stoppet opp da det grusomme gikk opp for dem og de skjønte at de aldri fikk møte sine kjære igjen, og da det er vanskelig å godta at tiden fortsatt går, at verden ruller videre utenfor vinduene. Fugler som kvitrer, mennesker som ler, sol som skinner, alt som er godt og vakkert, hvordan kan det fortsette når man selv står helt stille, i sjokk, og føler at man aldri kan bli glad igjen?

Nusse døde ved daggry, dagen før hadde vært grå og fuktig, men da hun døde var en blodrød sol i ferd med å stige opp over horisonten, og det ble en strålende og mild vårdag, den første ordentlige vårdagen det året. For meg var det godt, et lys og et slags håp midt i alt det svarte og triste inni meg, litt varme til en frossen sjel. Det nydelige været fortsatte de neste dagene, og på dagen for minneseremonien var bjørkene kledd med grønne skudd. Solen, den blå himmelen og det sprettende løvet skapte en vakker, vakker ramme rundt vårt siste farvel, og ikke før dagen etter falt det regn. Nå er jo ikke jeg noen overtroisk person, men når jeg ser tilbake, føler jeg meg veldig takknemlig for at de første, tyngste dagene etter at vi mistet nusse var så lyse og milde, jeg tror det hjalp meg å komme gjennom denne tiden.

For tiden og livet går videre. Enda så ufattelig det kjennes i starten, så går livet videre. Når det første, største sjokket har lagt seg, så må man gå videre. Sorgen og savnet vil aldri bli borte, og i starten vil de tunge stundene være flere enn de gode. Men det vil komme gode stunder med glede og latter, sorg og glede vil for alltid gå hånd i hånd, og ettersom dagene, ukene og månedene går, lærer man mer og mer å balansere det triste og det gode. For meg ble det avgjørende å komme i gang med hverdag, jobb og rutiner relativt raskt. De første månedene tenkte jeg at jeg nok burde hatt mer tid, at jeg ikke burde begynt å jobbe så snart som jeg gjorde, men jeg merket også at de gangene jeg hadde tid til å sette meg ned, tid til å tenke, så kom de tunge tankene veltende,

Det finnes selvsagt ingen fasit på hvordan man best kommer seg videre etter et slikt voldsomt tap det er å miste et barn, og det er høyst varierende hvor mye tid man trenger før man er klar til å ta fatt på arbeid og hverdagsliv. I terrorsaken er det mange barn og ungdommer som er berørt, og de skal vende tilbake til skolen i disse dager, 4 uker etter det grusomme. De har ikke samme mulighet til å være sykmeldt slik de voksne arbeidstagerne har, og jeg tror det er bra for dem, med hverdag, rutiner og mennesker rundt seg. Personlig tror jeg det var veldig bra for meg at jeg allerede hadde en avtale om å begynne i jobb før nusse døde, og at jeg i realiteten ikke hadde noe valg. Jeg kunne backet ut, og alle ville forstått det om jeg sa det var for tidlig etter min datters død. Men det var så mange andre faktorer som tilsa at dette ble noe jeg måtte forsøke å gjennomføre, ikke minst at hvis jeg hadde fortsatt å bli hjemme, vet jeg nå at det ville blitt veldig veldig vanskelig å komme seg videre. Og det ville ikke gavnet noen, minst av alt min døde datter, derfor er jeg i dag glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

I morgen skal de overlevende til Utøya, og jeg ser det er meldt sol. Disse ungdommene, i sitt livs vår, skal finne en vei videre i livet med grusomme traumer i sjelen, og de trenger alle lyspunkt de kan få. Jeg håper solen vil skinne over terrorens øy, og at de som kommer dit og må gjenoppleve sine livs verste mareritt kan føle håpet som ligger i solstrålenes livgivende varme, kjenne at de har en framtid, og at den skal bli god.

De ensomme

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og  i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.

De siste dagers forferdelige hendelser

Som resten av Norges befolkning er jeg dypt og inderlig rystet over hendelsene som har utspilt seg siden fredag 22. juli 2011 kl 15.26, da en gal, gal mann iverksatte en plan så forrykt, grusom og slu at det ikke er til å fatte at det er mulig. Bildene av Regjeringskvartalet, forvandlet til en slagmark har brent seg fast til netthinnen. Den relative "lettelsen" over at dødstallet etter bombingen av Regjeringskvartalet tross alt ikke ble høyere, når det kunne gått så mye mye verre dersom alle ansatte hadde vært på jobb en annen dag, på et annet tidspunkt, ble avløst av det kvalmende sjokket over hvor mange ungdommer som kaldblodig var slaktet ned på Utøya.

Jeg har sittet klistret til TV- og PC-skjermen store deler av tiden, sett nyheter og lest nettaviser, nasjonale, lokale, internasjonale, oppdatert igjen og igjen etter nyheter, lest og lest alle nye artikler, forsøkt å forstå, men det går ikke. Selv om det hos meg som hos mange andre var min første innskytelse, fikk jeg tidlig mistanke til at det likevel ikke var en islamistisk gruppe som sto bak handlingene, det var for mange elementer i hendelseskjeden som ikke stemte, blant annet valg av tidspunkt, men ikke minst den kaldblodige nedslaktingen av uskyldige ungdommer på sommerleir. Jeg tenkte tidlig tanken om at høyreekstreme kunne stå bak, men likevel kom fasiten fullstendig overrumplende, hvem skulle trodd at én mann kunne skape slik terror...

Logikken bak handlingene er forsåvidt gjennomført og koherent i seg selv, men så forkvaklet at det rett og slett ikke går an å fatte hvordan denne norske, blonde gutten kunne ende opp der han er i dag, med minst 76 menneskeliv på samvittigheten. Hvordan ble øynene hans så kalde og harde? Hvordan kunne han så kynisk få seg til å rolig og behersket gå rundt og plaffe ned så vanvittig mange uskyldige barn og ungdommer? Se dem i øynene, høre dem skrike og be for sine liv, lokke dem fram med løgner om at de var i sikkerhet, så skyte dem i ryggen mens de prøvde å flykte... Mediene hevder det er det grusomste massedrapet i verden, den verste skytetragedien utført av én person i fredstid i moderne historie, det er meget mulig. Og så er han stolt av det.

Dette 1500-siders manifestet han la ut på nettet rett før massakren startet, det drypper av iskald galskap, en patetisk narsissisme og ekshibisjonisme, en sluhet og ikke minst en feighet som vi aldri har sett maken til her i Norge. Han ser seg selv som en helt, han vil ha så mye oppmerksomhet i media som overhodet mulig, og dessverre har han langt på vei lykkes i sin forskrudde plan. Ansiktet hans er overalt, på TV, i aviser og på nett. Han sier han vil ha et åpent fengslingsmøte, for å forklare seg for verden. Han vil bruke rettssaken som en propagandamulighet, som en talerstol for hele verden for å forfekte sine skrudde tanker, for å så forrykte ideer i andre vulnerable sinn.

Jeg håper han ikke får oppfylt disse ønskene. Norges frihet og demokrati har blitt angrepet på en måte så nedrig at ingen kunne tro at det var mulig før tragedien allerede var en realitet. En samlet politisk ledelse har framholdt at vi ikke må la dette kneble oss, ikke la dette hindre oss i å dyrke vår ytringsfrihet, ikke la dette ødelegge vårt åpne samfunn, ta fra oss friheten vår. Jeg stiller meg helhjertet bak dette, og tror den beste måten vi kan gjøre dette på framover er å kneble denne galningen. Han har fått altfor mye oppmerksomhet som det er. La politiet gjøre sitt arbeid, fullføre sin etterforskning i fred, la oss få fram alle fakta så de pårørende få sine svar, men la oss ikke vie mer mediaoppmerksomhet og spalteplass til denne mannens sinnsyke manifest, hans forrykte tanker og forskrudde ideer. La rettsaken gå for lukkede dører, la ham aldri komme til orde mer. La oss overse ham, ignorere ham, tie ham ihjel! Måtte han aldri aldri få noen å snakke med resten av sitt liv!

La oss i stedet fokusere på de altfor mange som mistet livet i denne meningsløse tragedien, og hedre deres minne ved å fortsette å la Norge være et fritt, åpent, fredelig og demokratisk land. Mine tanker går i disse dager til de omkomne i denne tragedien, så mange engasjerte, entusiastiske unge mennesker som ble frarøvet sine liv og sin framtid, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor grusomt det er. Må de hvile i fred! Spesielt går tankene mine til de som overlevde dramaet, de har vært gjennom en ufattelig og umenneskelig påkjenning og hver og en har fått uutslettelige psykiske skader, noen vil dessverre være ødelagt for livet. Jeg tenker på alle de etterlatte, alle mammaer, pappaer, søsken, besteforeldre, annen familie og venner som har mistet det kjæreste de har på en slik grufull og meningsløs måte og må leve videre med savnet, også de med psykiske traumer som vil prege dem så lenge de lever.

Selv om min datter ble revet fra meg på en måte som var brutal på en annerledes måte enn dette, selv om de psykiske traumene jeg fikk i de tre årene jeg levde med henne ikke er av samme karakter, kan jeg ane noe om noe av det de etterlatte må føle. De siste dagers forferdelige hendelser har rippet opp i mange tanker og følelser fra tiden rundt min egen datters død, og gjort det dobbelt tøft å følge medienes dekning av tragedien.

Alle vi som har mistet et barn deler savnet etter det kjæreste vi hadde, og sorgen over den framtiden vi skulle hatt sammen, som nå aldri vil bli. Hjertet mitt blør for alle disse som nå så unødvendig og meningsløst må dele min skjebne, nå må de begrave sine kjære, og så må de forsøke å finne en måte å leve videre. Jeg og mange med meg er levende bevis på at det lar seg gjøre på et vis, og det viktigste nå er at alle som er igjen og som er glad i hverandre søker sammen i sorgen, prater om, minnes og hedrer de døde. Jeg tillater meg å gjengi disse ordene som ble sagt av en overlevende AUF-er fra Utøya i et intervju på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen..."

 maria mena "Mitt Lille Land" by maria mena

Til Ungdommen (Nordahl Grieg 1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

De tapte årene

3 år og og 3 måneder av livet mitt er borte for meg, på mange måter.

Jeg mistet så mye, gikk glipp av så mye viktig disse 3 årene som jeg aldri kan få tilbake.

Sjokket, sorgen, fortvilelsen over å ha fått og måtte leve med et så sykt barn som nusse var så altoppslukende, omsorgsoppgaven likeså. Hun krevde tilsyn 24 timer i døgnet, og selv når hun tilsynelatende var i form og var på dagtilbudet eller på avvekslingsboligen kunne jeg ikke slappe helt av, jeg var alltid i beredskap, sov 2 cm over madrassen med telefonen i umiddelbar nærhet, skuldrene oppunder ørene, når ville neste telefon komme, neste beskjed om at jeg måtte komme fort, fordi datteren min var kritisk dårlig? Tro aldri at det ikke var en selvfølge for meg å gjøre alt jeg kunne for henne, jeg var mammaen hennes! Det var jeg som hadde gitt henne hennes miserable liv, men viktigst av alt, jeg elsket henne! Og det knuste hjertet mitt tusenvis av ganger hver dag når jeg måtte se henne lide, måtte innse at alle mine bestrebelser for å gi henne et verdig liv var fånyttes.

De psykiske påkjenningene jeg levde under er ufattbare for mennesker som ikke har vært i en tilsvarende situasjon. Min vakreste prinsesse hadde det så vondt! Og jeg maktet ikke hjelpe. Det var jeg som satte henne til verden, og dermed i bunn og grunn min skyld at hun led! Hvordan kan en mamma leve med noe slikt? I tillegg kom redselen for neste krise, det å hele tiden måtte være i beredskap, stadig takle akuttsituasjoner. Vissheten om at livet hennes ville bli kort, å ikke vite når det ville ta slutt. Alle de praktiske utfordringene, talløse avtaler med ulike hjelpeinstanser, møter, undersøkelser hos mange spesialister, kontroller. Kampene for at hun skulle få den hjelpen hun hadde krav på, best mulige forutsetninger for et bedre liv stjal krefter jeg egentlig ikke hadde, som jeg burde brukt på helt andre ting. Og alle de knuste drømmene, tanker, påminnelser om alt som ikke ble.

Jeg tilbragte 3 år mer eller mindre sittende på sofaen. Når hun var hjemme satt vi der i timesvis, hun og jeg, mens hun skrek, kavet, svettet, krampet, kastet opp, hver fiber i den vesle kroppen viste meg at hun hadde det fryktelig. Time etter time, det hjalp ikke å bære, ikke å bysse, ikke å trille tur, det minst ille var å sitte på sofaen, prøve å stryke, prøve å berolige, prøve å holde. Og vente. Vente på utmattelsen, og søvnen. En stakket stund med fred for oss alle, før neste runde. Når hun ikke var hjemme satt jeg også på sofaen, apatisk, ute av stand til å reise meg og gjøre noe fornuftig. Jeg burde ryddet, organisert, trent, pusset opp, virkelig utnyttet timene hvor jeg ikke trengte å holde konstant øye med henne. Men jeg orket så vidt å gjøre det aller mest nødvendige, ellers satt jeg på sofaen. Ofte gråt jeg fortvilte tårer over min datters miserable situasjon. Og forbannet urettferdigheten i verden! Mens tiden gikk, og livet handlet om å holde ut. Å forsøke å få en jobb var ikke et tema. Jeg hadde uansett ikke klart det.

Men den ekstreme påkjenningen med hele situasjonen gjorde at det var mer enn tid jeg mistet. Jeg var så fysisk og psykisk utslitt at jeg dessverre ikke var så mentalt tilstede som jeg burde ha vært, skulle ha vært, ønsket å være, i livene til de menneskene jeg er så glad i, familien min. Og det er en stor sorg for meg at mine to friske barn levde i 3 år med en mamma som ofte var fraværende, både fysisk og psykisk, på grunn av stakkars uskyldige lillesøster. De ble hysjet på, avvist, måtte vente, det var så utrolig mye i utviklingen deres, viktige begivenheter i livene deres, som jeg gikk glipp av fordi jeg var så mentalt nedkjørt. Jeg glemte nissefesten i barnehagen til sønnen min, han kom uten nisselue. Glemte julebordet, han kom i oransje genser mens de andre barna hadde pyntet seg. Han begynte på skolen, jeg kan ikke engang huske hvilken lærer han hadde i første klasse, hjalp jeg ham med leksene? Jeg prøvde å følge dem opp, men jeg hadde fullt opp med lillesøster, i tankene mine var jeg ofte et helt annet sted, hele tiden i beredskap. Heldigvis har barna mine en fantastisk pappa, og flotte besteforeldre som stilte opp når jeg eller pappaen ikke kunne. Så alt i alt tror jeg de hadde det ganske bra disse årene. Men det er altså en stor, stor sorg for meg at jeg ikke fikk deltatt i livene deres like mye som jeg kunne ønsket, og at jeg har så mange huller i hukommelsen fra en så stor del av barndommen deres.

Så kom den siste kvelden og natten i nusses liv, da tiden hadde kommet for at hun endelig skulle få fred fra alt det vonde. Vi lot henne dø fra oss! Av den enkle, grusomme årsak at det var det beste vi kunne gjøre for henne, når alt annet vi hadde forsøkt hadde sviktet, så var døden det beste vi kunne gi henne. Og livet viste seg å gå videre. Men det tok lang, lang tid før vi kom på at vi ikke behøvde å sitte på sofaen, plutselig kunne vi finne oss selv sittende apatiske på sofaen slik vi gjorde det i årene med nusse, til tross for at hun ikke lenger var blant oss, ikke lenger trengte oss. Så vi lot livet gå videre. Vi tok gradvis tiden vår tilbake. Men fortsatt hender det stadig at jeg oppdager at jeg sitter i sofaen og ikke klarer å komme meg opp for å gjøre de tingene jeg burde gjøre, som å være sammen med barna mine. Og det minner meg på tiden med nusse, minner meg på alt jeg har mistet. Det friske barnet jeg drømte om men ikke fikk, det grusomme livet min syke datter hadde, det faktum at jeg ikke klarte å hjelpe henne, at hun døde fra meg og altså at jeg var så fraværende og gikk glipp av så mye i livene til de friske barna mine. Jeg mistet så mye tid, og jeg mistet også mye av evnen til å leve.

Nå selv to år etter at jeg mistet nusse har jeg fortsatt ikke helt klart å ta tiden og livet tilbake, men jeg jobber med saken. Jeg kan bli mye bedre, men prøver å gjøre så godt jeg kan. Jeg vet jeg ikke alltid lykkes, for sorgen tar fortsatt sin plass i livet mitt og hindrer meg tidvis i å være den beste jeg kan være. Opplevelsene i årene med nusse kan jeg aldri bli fri fra, ei heller at jeg har mistet et barn. Minnene må jeg bære med meg, og det å lære å leve med sorg er en kontinuerlig prosess. Tiden jeg mistet kan jeg ikke få tilbake, og selv om jeg ikke vil at årene med nusse bare skal være en parentes i livet mitt, så er det vel nettopp det de har blitt. Nå må jeg skrive videre på livshistorien min, dog med litt andre premisser enn før nusse, men jeg har bare dette livet, og nå skylder jeg meg selv og mine nærmeste å gjøre det beste ut av den tiden jeg har. I morgen skal jeg prøve enda litt hardere.

Fellesskapsfølelse

Etter å ha levd med og mistet nusse kjenner jeg at jeg har utviklet en slags fellesskapsfølelse med andre mennesker som også har opplevd ekstra tøffe tak.

Og det er mange av oss der ute! Tidligere, før nusse, hadde jeg ingen anelse om hvor mange det er som faktisk har en tung og trist bagasje med seg. Jeg var overhodet ikke i stand til å fange opp alle skjebnene som finnes der ute, kunne ikke se hvor mange som er formet av traumer fra fortiden. Og når jeg fikk kjennskap til tragiske hendelser som berørte mennesker jeg kjente, ser jeg nå at jeg ikke hadde sjans til virkelig å fatte hvilken fundamental innvirkning slike hendelser har på livene til de som rammes. Jeg følte med dem, så klart, og trodde nok jeg på en måte kunne forestille meg hvor tøft det måtte være. Men jeg hadde jo ikke peiling.

Jeg hadde rett og slett ingen referanserammer som kunne gjøre meg i stand til å forstå. Det jeg trodde jeg hadde opplevd av motgang i livet mitt den gang var jo bare latterlige uvesentligheter, små humper i veien, hindre som lot seg forsere relativt lett for en person med stor viljestyrke og pågangsmot. Jeg ante ikke hva virkelig motgang var. Og egentlig var det vel mest behagelig å ikke tenke altfor mye, ikke prøve for hardt å sette seg inn i hvordan det måtte være å bli rammet av en virkelig tragedie.

Det var lettere å ikke forholde seg for nært til at min ene venninne hadde mistet bestemoren sin altfor tidlig i en ulykke med tragiske omstendigheter. At faren til en annen venninne bare falt død om. Hun som mistet broren sin på grunn av fyllekjøring da han var bare 19-20 år. Mine egne besteforeldre som døde, jeg syntes jo selvfølgelig det var trist selv, men prøvde jeg virkelig å forestille meg hvordan det måtte være for foreldrene mine? Jeg kunne fortsatt å ramse opp eksempler. Ville disse menneskene ønsket at jeg og andre hadde forsøkt, at vi hadde turt å prate mer om det vonde og vanskelige, nevnt den som var borte av og til, anerkjent at de måtte være påvirket av disse tragiske hendelsene?

Sannsynligvis. For nå er jeg også en av de som har opplevd en stor tragedie i livet, og jeg VIL at nusse skal bli husket, jeg vil at hun skal bli snakket om. Det er ikke slik at jeg vil bli sett på som bare hun som har mistet barnet sitt, eller et menneske som bare er i sorg hele tiden, jeg går jo ikke rundt og er trist hele tiden, og jeg kan fint snakke om nusse uten å få tårer i øynene. Jeg vil heller ikke at hun skal snakkes om for enhver pris, til enhver tid, dersom det ikke faller seg naturlig. Mange ganger er det godt å være med andre og bare være i nuet, uten å måtte forholde seg til en vanskelig fortid. Men jeg vil ikke at folk alltid skal late som om ingenting har hendt, som om nusse aldri var. Skjønt jeg altså kan forstå hvorfor mange synes at akkurat det er mest komfortabelt, og at de derfor aldri nevner henne, eller virker som de ikke forholder seg til at hun levde i det hele tatt. Fordi der har jeg helt eller delvis vært selv. Redd for å si noe feil, redd for å såre, men også av og til redd for å måtte kjenne på egne ubehagelige følelser. Dermed blir det ofte til at man ikke sier noe. Og kanskje sårer mye mer enn om man av og til hadde turt å vise at man husker.

Det er ikke lett, og noe fasitsvar finnes ikke. Det kommer også an på hvem man er sammen med, når, hvem det gjelder, hva det gjelder. Jeg vet at mange har erfart at det å åpne seg om vanskelige opplevelser de har hatt, gjør at andre gjerne åpner seg tilbake, og deler ting man kanskje aldri kunne forestilt seg at de hadde vært med på. For det er så mange skjebner der ute. Etter nusse har ihvertfall jeg blitt mye mer vàr i forhold til dette, og jeg har virkelig lagt merke til hvor mange der ute som bærer med seg en eller annen form for tung bagasje. Og jeg har en helt annen evne til å forstå hvordan de må være formet av det de har opplevd, jeg har nok rett og slett blitt en bedre menneskekjenner på noen områder. Jeg kan ikke noe for at jeg tenker en medfølende tanke når jeg møter noen jeg vet har hatt eller har det tøft. Og jeg kjenner altså på en slags fellesskapsfølelse med mange av disse menneskene. Historiene våre kan være så forskjellige, traumene vi har opplevd likeså, men vi har vært i vårt personlige helvete, og vi står fortsatt mer eller mindre oppreist! Det står det respekt av!

Det er forunderlig hvor mye menneskesinnet kan tåle!

Barnas dag

I morgen er det 17. mai, barnas dag.

Enda en merkedag som føyer seg inn i rekken av dager hvor tomrommet etter nusse blir ekstra merkbart, de kommer som perler på en snor disse merkedagene, like sikkert som at tiden går.

Det er 17. mai, og en frisk og livsglad nusse skulle sprunget rundt i bunaden sin, med dansende småkrøllete musefletter, og solt seg i oppmerksomheten hun garantert ville vekket, den aller vakreste jenta... Hun skulle stappet seg med is, vafler og pølser, og høy på sukker ville hun sikkert terget storesøsknene fra vettet. Men hun hadde nok helt sikkert fått være med storesøster i aktivitetsløypa på skolearrangementet, og kanskje knuget en blank tjuekroning i en svett barnehånd med den andre handa trygt plassert i storebrors, i kø for å kjøpe dagens sjette is. Jeg ser det for meg, de mentale bildene av hvordan jeg drømte om at ting skulle bli er så levende at det gjør fysisk vondt i magen når jeg kommer på at alt bare er fantasi...

Men i morgen skal kanskje bunaden hennes få løpe. Ei skjønn lita jente med noen spesielle utfordringer, som er nøyaktig 4 uker eldre enn nusse, har fått låne bunaden nusse hadde på seg på sin siste 17. mai. Og selv om denne jenta har noen funksjonsutfordringer, er hun fullt i stand til å løpe! Jeg er ikke 100% sikker på at hun kommer til å bruke den, men hvis mammaen hennes har rukket å få alt på plass, så skal nusses bunad ut å løpe i morgen...

De to foregående årene var jeg ikke klar til å låne den bort. Men så er det for ille at den bare skal henge der, jeg synes den er så fin. Og nusse får jo aldri brukt den mer, så i år håper jeg at den skal få luftet seg igjen. Jeg hadde nok ikke orket å se den på ei helt funksjonsfrisk jente. Men hun som har fått låne den er virkelig verdig til å bære nusses festdrakt, hun har vært gjennom enormt mye, og er på sin måte like tapper som min nusse var. Og hun kan og mestrer så mye mer enn nusse noen gang fikk sjans til. Hun kan løpe. Jeg håper bunaden til nusse får løpe i morgen, og jeg håper jeg får se det. Det blir spesielt, det blir nok tøft, men det blir fint. Jeg tror det blir fint.

OPPDATERING, 17. MAI

Bunaden fikk løpe i dag! Den fikk komme ut i våren, i vinden og solen og regnet, den fikk flekker av is. Den satt som støpt på denne skjønne jenta som jeg fortalte om i går, og da jeg møtte henne var det vanskelig å ta øynene vekk fra henne. På mange måter minte hun meg på noe som kunne ha vært, hvis tilfeldighetene for nøyaktig 6 år siden hadde falt seg litt annerledes. For det er 6 år siden i dag, nøyaktig på dagen 6 år siden nusse ble unnfanget og det skjedde et skjebnesvangert møte mellom en eggcelle og en sædcelle som aldri burde få blitt et barn. Hvis hvilke som helst andre to celler hadde møttes hadde det kanskje vært nusse som løp rundt i denne bunaden i dag...

Men aller mest var det fint å se henne i den. At ting ble som de ble på grunn av et tilfeldig utslag av naturens lune for 6 år siden er det ingenting noen kan få gjort noe med i dag. Ting ble som de ble, nusse er borte, og på grunn av nusse ble jeg kjent med og har blitt veldig glad i mammaen til denne jenta. Hvis noen skulle få løpe med  bunaden til nusse så var det datteren hennes. Og jeg er så glad for at hun brukte den i dag.

«Jeg ville aldri vært foruten!»

I løpet av de siste 5 årene har jeg kommet i kontakt med mange foreldre til funksjonshemmede barn. Og selv om de fleste er utslitt av å kjempe for å få den hjelpen barnet og de har krav på, så er det utrolig mange som sier at de er utrolig takknemlig for annerledesbarnet de fikk, tross alt slit og alle frustrasjoner sier de at de aldri ville vært foruten, og mange sier at de har lært utrolig mye og blitt bedre mennesker på grunn av barnet, de føler at livene deres har blitt beriket av å få et annerledesbarn. I noen tilfeller kan jeg forstå hva de mener, og tro at jeg også ville følt det på samme måte hvis vår situasjon hadde vært tilsvarende. Jeg har for eksempel en veldig god venninne som har ei skjønn og livsglad jente med noen ekstra utfordringer, og når jeg ser denne jenta, ser og hører om alt hun får til, blir jeg vanvittig imponert og skjønner at mammaen virkelig er kjempestolt – og at hun ikke ville vært foruten.

Jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg ville vært foruten annerledesbarnet. Og den eneste måten jeg kunne påvirket dette på, ville vært å ikke få henne i det hele tatt. Så hvis jeg kunne, ville jeg ikke nølt et nanosekund med å forandre beslutningen om å få barn nummer tre, slik at nusse aldri hadde blitt født. Tenk om jeg hadde nøyd meg med de to flotte, friske barna jeg allerede hadde... Jeg ville selvfølgelig aller helst hatt en frisk nusse, og det falt meg egentlig aldri inn at det kunne gå så galt med barn nummer tre. Men det fikk jeg altså lære, på den grusomste, mest brutale måten jeg kan forestille meg. Det er selvfølgelig ikke det at jeg ikke elsket henne. Jeg elsket henne minst like mye som mine to andre barn. Det er heller ikke det at jeg ikke ønsket å ofre meg for henne eller gjøre alt jeg kunne for henne. Det var en selvfølgelighet! Og jeg hadde gladelig gitt mitt eget liv om det kunne gjort henne frisk.

Nei, det dreier seg utelukkende om den ufattelige, bunnløse lidelsen hun måtte gjennomleve, hver eneste dag av sitt plagede, korte liv. Noe intet menneske skulle måtte gjennomgå, spesielt ikke et uskyldig lite barn, som slett ikke hadde bedt om å bli født. Jeg satte til verden et barn som hadde et fryktelig liv, og verken jeg eller noen andre kunne gjøre noe som helst for å lindre hennes plager i den grad at vi kunne begynne å snakke om livskvalitet og et meningsfylt liv. Det går bare ikke an å føle takknemlighet for å ha hatt et slikt barn, for meg ville det være det samme som å si at det var legitimt at hun led. Det går ikke an å tenke at jeg aldri ville vært henne foruten, eller at jeg skulle ønske hun fortsatt levde, fordi det ville betydd fortsatt daglig lidelse for henne for å tilfredsstille min egoisme.

Jeg skal ikke fornekte at jeg lærte mye av å være mammaen til nusse. Hun viste meg først og fremst hva som virkelig betyr noe her i livet, og hva som overhodet ikke spiller noen rolle og det ikke er noen vits i å bruke tid og energi på. Hun viste meg hva virkelig tapperhet og styrke var, og hvor mye et menneske kan tåle. Jo, jeg har sannsynligvis rett og slett blitt et bedre menneske. Men prisen var så altfor høy, ei vakker lita jente måtte ha det vondt hver eneste dag av livet sitt for at jeg skulle lære disse tingene og bli et bedre menneske. Og det var det neimen ikke verd, ikke i nærheten engang. Alt jeg lærte av henne, er kunnskap jeg ville gitt avkall på umiddelbart, dersom det hadde betydd at hun ikke hadde måttet lide. At jeg ble et bedre menneske av å være mammaen hennes, jeg ville gladelig vært en overfladisk, ignorant og arrogant drittkjerring hvis det betød at nusse hadde fått være frisk. 

Misforstå meg ikke. Tro ikke at jeg ikke er stolt over å ha vært mammaen til nusse, for det er jeg, uendelig stolt! Hun var jo verdens vakreste! Verdens sterkeste og tøffeste var hun, og en ordentlig liten hjertetyv. Tross alle sine begrensninger, alle sine utfordringer, sin manglende evne til å uttrykke seg, så stjal hun seg en plass i mange mange hjerter, også hos mennesker som aldri fikk møte henne, til og med etter sin død. Tross den elektriske stormen som konstant raste i hjernen hennes og blokkerte alle forsøk hun måtte ha gjort for å uttrykke seg, for å mestre, så klarte hun av og til å smile de vakreste smil, av og til å lage de nydeligste små lyder som ikke var av gråt og smerte. Når jeg tenker på alt hun måtte utholde fatter jeg ikke at hun orket å kjempe seg gjennom så mange kamper som hun gjorde, hun var pur, legemliggjort tapperhet. Hun var skjønnhet, mykhet og varme. Hun var verdens sterkeste, svakeste lille skapning. Hun var så uendelig fin. Hun var min, min kanskje aller største stolthet, og aller største fortvilelse, på en gang.

Men jeg ville vært henne foruten. For hvis hun hadde sluppet å leve hadde hun sluppet å ha det vondt. Og jeg er ikke takknemlig for at jeg hadde henne. For det ville betydd at jeg ville vært takknemlig for at hun hadde det vondt. Lærdommen hun ga meg ville jeg gladelig vært foruten, fordi det ville betydd at hun aldri hadde levd og måttet lide, eller aller helst at hun hadde vært ei frisk, livsglad og superbortskjemt lita jente. Hun som jeg savner så inderlig, hun ser akkurat ut som min nusse, er akkurat like myk og varm, men hun har ingen plager, ingen bekymringer, og hun kan leke, le, skravle, tulle, løpe, kose, knuge lubne barnearmer om halsen min og hviske "mamma"... 

"Hon fattas mej! Hon fattas mej så det skär i bröstet!" (ord av Astrid Lindgren)

De knuste drømmers rom

Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen, om de knuste drømmers rom. De knuste drømmers rom er et sted i tankene våre, sjelen, hjertet om du vil, for de tingene som ikke ble, planene som måtte skrinlegges, drømmene som ikke ble innfridd. Et rom vi alle har, som er fylt med ulike tap for oss alle, for ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap. Kjærligheten som ikke ble gjengjeldt, forhold som går i stykker. Venner som forsvinner ut av livet vårt, mennesker som dør fra oss. Utdanningen man ikke kom inn på, drømmejobben som gikk til en annen. Drømmehuset det ikke var penger til, de store planene som ikke lot seg realisere. Og jo lenger vi lever, desto mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom.

Vi som har mistet barn huser mye smerte i våre knuste drømmers rom. Drømmene vi hadde for barnet, de oppsto til og med før barnet var unnfanget! Tingene vi skulle gjøre sammen, store planer ble lagt allerede da barnet var et lite frø i magen. Det som er så ekstra vondt med tapet av et barn, er at dette rommet bare fortsetter å vokse med tiden. Etterhvert som tiden går og det døde barnet skulle ha vokst og utviklet seg, blir man som forelder minnet på stadig nye ting som skulle skjedd, stadig nye milepæler og opplevelser vi ikke får delt med barnet, stadig nye ønsker vi aldri får hatt for barnet, stadig flere knuste drømmer som må få plass i rommet. Som den gangen det plutselig gikk opp for meg at nussejenta mi skulle begynt på ballett hvis hun hadde fått være frisk og fått leve. Enda en knust drøm jeg måtte gjøre plass til. Og slike små påminnelser kommer stadig vekk. Sorgen over et mistet barn går aldri over, den skifter bare form ettersom tiden går.

I artikkelen er dessuten de knuste drømmers rom beskrevet som ett av to rom i det som er sorg. Det ene sorgrommet inneholder det som faktisk skjedde, det at barnet døde. Dette er en så opprivende, grusom, håndgripelig hendelse at andre mennesker ikke har vansker med å forstå at man sørger, og mange kan bli med inn i dette sorgrommet. I de knuste drømmers rom derimot, er man ofte alene. Framtiden som gikk tapt da barnet døde er vanskeligere og vanskeligere for andre å relatere seg til ettersom tiden går. Livet fortsetter jo videre på en helt annen måte for dem enn for de aller nærmeste pårørende, og selve dødshendelsen blir fjernere og fjernere. På merkedager og dager for store begivenheter river det i sjelen på de som har mistet, mens mange rundt sannsynligvis ikke ofrer en tanke på at noen har det ekstra vondt på slike dager fordi de har mistet det barnet som skulle begynt på skolen for første gang, skulle vært med i skoleforestillingen, skulle vært russ, skulle gått ut fra universitetet, skulle giftet seg...

Og nettopp derfor er de knuste drømmers rom et ensomt rom for oss som har mistet et barn. For etterhvert som tiden går og andre legger hendelsen bak seg, så fortsetter det hele å dukke opp igjen og igjen i stadig nye former med ujevne mellomrom for oss. Men av frykt for å gjøre andre utilpass og støte dem vekk lar vi vær å snakke med andre om sorgen, og sitter i stedet alene med smerten i den delen av sorgen som er de knuste drømmers rom, selv om vi egentlig trenger å prate om det, trenger at andre husker, og anerkjenner sorgen også etter at det har gått lang tid. Det handler overhodet ikke om å dyrke sorgen, men å ta på alvor denne skjellsettende delen av livshistorien vår, som har forandret livsveien vår for alltid, og som vi derfor aldri helt kan legge bak oss.

"Livskunsten er å leve det livet vi fikk og strekke oss etter de muligheter og gleder som ligger langs vår livsvei, selv om den tok en sving som vi ikke hadde ønsket", står det i artikkelen. Det er helt sant. Livet leves bare en gang, og det gavner ingen å synke ned i bitterhet og resignasjon over det som ikke ble. Men det kan være en virkelig gave til en som en gang har mistet barnet sitt å gi en invitasjon til å prate om sorgen, og vise at man husker!