Plomma gjør ting hun ikke kan

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er så mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.

De ensomme

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og  i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.

Venner på vei, og venner for livet

En veldig god venninne av meg, virkelig en venn for livet, fortalte meg noe klokt mannen hennes hadde sagt, det handlet om venner på vei versus venner for livet.

Jeg synes uttrykket "venner på vei" var så betegnende, personer som kommer inn i livet på et gitt tidspunkt hvor man befinner seg i en spesiell livsfase, er veldig tilstede og til mye hjelp og støtte i en periode, men så langsomt driver vekk igjen, før man mer eller mindre mister kontakten helt, tross at man kan ha delt mye personlig og vanskelig i den perioden vennskapet varte, og uten at det egentlig har skjedd noe annet enn at livet har tatt en ny retning, for den ene, eller for begge.

Og så er det venner for livet, venner som vet alt om deg, og likevel bryr seg om deg. Som ikke nødvendigvis alltid er nærværende, men som alltid kommer tilbake, samme hvor mye tilværelsen skifter. Som man kan si alt til, samme hvor lite flatterende man framstår, og som er nådeløst ærlig tilbake, fordi de bryr seg om deg. Som man kan være stille med, og bare gjøre ingenting, uten at stillheten blir trykkende. Slike mennesker finnes det ikke mange av, ihvertfall ikke i mitt liv.

Jeg har hatt så mange "venner på vei" i livet mitt. Personer jeg har blitt ført sammen med gjennom hendelser i tilværelsen slik at våre stier har møttes, og i en felles fase av livet har vi gått sammen på samme sti en stund. Men livet mitt har tatt så mange store og til dels voldsomme og brå vendinger, i retning bort fra livene til personer jeg har regnet som mine venner. Og det jeg har opplevd gjør at jeg som oftest føler at jeg befinner meg på en helt annen planet enn de fleste andre, jeg føler at det ofte er vanskelig å omgås mennesker jeg har endt opp med å ha så lite til felles med. Slik sett er det mange jeg ikke er så lei for at er ute av livet mitt.

På den annen side har jeg også møtt mennesker på min vei som deler mye av både det jeg har opplevd og det jeg står for, som jeg ønsker å fortsette å ha i livet mitt, men som jeg likevel føler glir vekk. Og der slår den gamle, dumme usikkerheten inn, som jeg har brukt voksenlivet på å overvinne, tankene om at jeg egentlig ikke fortjener at andre er der for meg, at jeg ikke har noe med å forvente at andre skal bry seg, hvorfor skulle noen egentlig like meg? Jeg er jo så lukket og sær, har så mange rare meninger, er så traumatisert at det er altfor komplisert å forholde seg til meg, og i tillegg er jeg fryktelig kjedelig! Så jeg lar dem gli vekk, uten å forsøke å holde fast. Har kanskje et dumt lite håp om at de liker meg nok til å fortsette å holde kontakten, men skuffes gang på gang. Men tenker at de sikkert har nok med sitt, og jeg vil jo ikke bry noen.... Sikkert min dumhet.

Faktum er at jeg ofte føler meg ensom, men det skjer vel så gjerne når jeg er sammen med folk som når jeg er alene. Jeg er så sliten av mitt eget og har så nok med meg selv at jeg ikke har krefter til å forholde meg til at folk tenker annerledes og har andre holdninger, meninger og interesser enn meg. Samtidig innser jeg jo at jeg vil være svært så alene hvis jeg stiller krav om at mine venner skal være nøyaktig lik meg. Det ville nemlig blant annet innebære at de måtte ha fått, levd med og mistet et alvorlig funksjonshemmet barn, noe jeg selvfølgelig ikke ønsker skal skje med noe barn. Alle barn skulle bare ha fått lov å bli født friske, og fritt fått ta for seg av alle livets muligheter. Men slik er det ikke. Slik var det ikke for meg. Det har preget meg dypt, på så mange områder av livet. Det har gjort meg ensom, selv sammen med andre. Det har kostet meg vennskap. Men det har også gitt meg vennskap. Og jeg trenger å lære å ta vare på vennskap jeg ønsker skal vare.

Jeg tror jeg begynner med å sende meldinger til noen jeg bryr meg om.