8-årsdagen

I dag er det 8 år siden nusse ble født. 
8 år siden den iskalde februarmorgenen hvor gleden og lykken enda var rosenrødt ubesudlet og livets problemer fram til da kun hadde vært mindre humper i veien fram mot drømmen. En prefekt familie. En lysende karriere. Et vakkert hjem. Et sosialt liv. Det var den gang da. Siden har det gått åtte år.

I dag er det også ett år siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke elsker nusse eller tenker på henne lenger, hun er i meg, med meg, alltid. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har stunder hvor sorgen og fortvilelsen tar meg, øyeblikk hvor urettferdigheten gjør meg sint og smålig. For det skjer med ujevne mellomrom, noen ganger er mer forutsigbare enn andre. Rundt merkedager er det uunngåelig å ikke bli minnet på at vi skulle hatt en åtteåring iblant oss, og med det veller minnene fram om det som var. Andre ganger kommer mer overrumplende, noe uventet som trigger minner, og det er ofte tyngre. Men jeg kommer meg gjennom disse stundene, kommer meg videre.

Noen ganger har jeg lyst til å sette meg ned og skrive, burde sikkert ha gjort det, men livet lever i høyt tempo, og sorgen kan være tung å grave seg ned i. Så jeg lar være. Og selv om jeg skriver først og fremst som terapi for meg selv, har jeg jo en mening med å dele tankene mine på en blogg. Det gir meg trøst å dele sorgen med fremmede, når jeg ikke er flink til å snakke med mennesker rundt meg. Men er det noen som leser her lenger, all den tid jeg aldri oppdaterer? Burde jeg igrunn ikke bare legge ned hele bloggen? Likevel vil jeg jo ikke at nusse skal bli glemt, og hvis bare en eller to googlere ramler innom og leser nå og da, så betyr det at de tenker på henne de minuttene de er her. Og da er det verd at bloggen ihvertfall blir liggende der ute, selv om jeg ikke oppdaterer noe særlig. HUN SKAL IKKE BLI GLEMT.

Jeg kjenner at særlig for dødsensdagen i fjor har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrev noen ord. Dagen ble tilbragt i utlandet med familien, og det var ingen god dag. Rundt den tiden hadde vi som par og familie kanskje den tyngste og vanskeligste perioden siden vi mistet nusse. Men vi jobbet og jobber oss igjennom, og prøver koninuerlig å skape og vedlikeholde en felles platform for en god framtid. Det skal mer til før jeg gir opp, alt annet enn døden skal jeg klare å overvinne!

De gangene jeg tenker at jeg kanskje skulle skrevet noen ord, vet jeg ikke om jeg igrunn ville hatt så veldig mye nytt å skriver. Det ville sannsynligvis stort sett blitt nye sammenstillinger av ord og setninger jeg allerede har skrevet mange ganger tidligere på denne bloggen. Det sies jo imidlertid, og viser seg også at sorgen forandrer seg med tiden. Og nå i tiden før den åttende fødselsdagen har jeg kjent at det er en litt annerledes følelse av tap som dominerer når sorgen kommer. Jeg har mistet så mye. Et ubekymret liv, omtrent alt av venner og sosialt liv som jeg hadde før alt dette, men verst av alt tid. Jeg har mistet så mye tid. Karrieremessig, med å bygge opp et hjem, med å ta vare på sosiale relasjoner, men først og fremst tid med familien. Tid med min snille, gode mann og mine to fantastiske friske barn. Misforstå meg ikke, vi tilbragte mye tid sammen også da nusse levde, men jeg føler likevel at tiden gikk tapt, at jeg ikke var tilstede, at jeg ikke fikk gjort tiden god. Og jeg sliter med en ekkel følelse av at noe viktig og verdifullt gikk tapt i den tiden, som jeg aldri kan klare å gjøre opp for. Jeg føler at jeg mangler noe grunnleggende, at jeg aldri klarer å gjøre tiden virkelig god.

Jeg føler at jeg strever med å veilede barna mine, som vel nå er mer for ungdommer å regne, og gi dem gode verdier og riktig moralsk ballast til å møte utfordringene som møter dem i ungdomstiden, gi dem ryggrad og integritet til å ta de riktige valgene, motivere dem til å gjøre det beste ut av sine gode forutsetninger, og bli de beste mulige utgavene av seg selv. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør en god nok jobb, og har en gnagende følelse av at vi mistet noe grunnleggende i den tiden da alt dreide seg om nusse, og hvor dagene handlet om å overleve, komme seg gjennom dagen og endelig kunne få noen timers søvn og en mental pause fra det umenneskelige presset jeg levde under. Jeg har et tre og et halvt år langt svart hull i tiden, og det er det som er verst å forholde seg til nå, alle tanker om hva jeg burde fylt denne tiden med, og i hvilken grad uopprettelige skader har skjedd. 

Nusse er død, hun lider ikke mer. Det som skjedde med henne ligger i fortiden. Jeg kommer nok alltid til å slite med et snev av skyld overfor henne, en liten stemme som hvisker meg i øret at det var min skyld at hun led, siden det var jeg som ville ha et tredje barn. Men hun lider ikke mer, og det har jeg sluttet fred med. 
Det jeg derimot må fortsette å leve med, og som vil fortsette å hjemsøke meg for resten av livet, er de vedvarende konsekvensene av det fatale som skjedde den gangen. Alt vi mistet da. Drømmen om det som skulle ha vært, både da og nå. Og en skyldfølelse over alt jeg føler jeg ikke har fått gitt til de andre barna mine. Redselen for at de ikke skal komme seg helskinnet gjennom ungdommen, eller klare å skape seg et godt voksenliv. Hvis noe går galt kommer jeg til å klandre meg selv, dømme meg selv, hardt. Jeg føler allerede at noe er i ferd med å glippe. Og det er ingen god følelse.

Jeg håper, håper at den følelsen bare er noe alle foreldre til ungdommer kjenner, en ny og ukjent fase i det å være forelder, gi slipp, la dem ta kontrollen, når alt jeg vil er å beskytte dem mot alle farer, for alltid. At følelsen bare er vondere hos meg på grunn av den fortiden vi har. Sorgen over at jeg mistet mye av min barns barndom, den vonde følelsen det gir meg, redselen for framtiden, det er den som er sterkest nå. Men nusse skal ikke bli glemt, og i dag er det hennes fødselsdag.

Jeg skal på jobb i dag, noe jeg kun har vært en gang tidligere på fødselsdagen hennes. Det var for tre år siden, og det var ikke en bra dag. I år skal jeg jobbe, men har heldigvis en disponibel dag uten ansvar og tidspress. Jeg håper det går greit, for tankene kommer jo uungåelig til å være dystre, og vandre mørke og vonde veier. Men livet går videre, jeg synes ikke jeg kan fortsette å være hjemme den 11. februar hvert år for all framtid. Så jeg prøver. Men glemmer aldri å minnes, aldri å elske.

7-årsdagen

I dag er det 7-årsdagen.

7 år siden nusse ble født,  7 år siden jeg ble mamma for tredje gang. 

7 år siden jeg for første gang fikk møte min aller vakreste, tapreste, mykeste, tøffeste, mest perfekte, ødelagte, plagede stakkars vesle jente. 7 år siden jeg på den mest smertefulle måte man kan tenke seg fikk lære at det å være mamma ikke nødvendigvis betyr lykke og idyll. 

7 år siden uskylden ble tatt fra meg og hjertet mitt ble knust for alltid.

3 bursdager fikk hun leve, hun forsto aldri at det egentlig var en spesiell merkedag som hun burde gledet seg til og frydet seg over. Hun så heldigvis aldri smerten i øynene mine da jeg for søsknenes skyld lagde kaker og bursdagsselskap og gaver med pent papir og bånd, forsto ikke at jeg mest av alt ville gjemme meg i et mørkt rom til dagen var over.

3 bursdager har vi levd uten henne, triste, vonde dager fylt av vanskelige, sammenfjetrede tanker om det som var og det som kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha blitt, skulle ha blitt. Kanskje den største merkedagen av dem alle, den som skulle vært den mest gledelige, og derfor har blitt den tristeste.

I dag er det den fjerde bursdagen. Nå har hun vært død flere bursdager enn hun levde. Hvor absurd er ikke det?! Hun skulle fylt sju! Vært helt sjef i første klasse, med full kontroll på alfabetet og pluss og minus og sanger på engelsk med lespende s-er på grunn av to manglende melketenner foran. Hatt stor bursdagsfest for alle i klassen i gymsalen på skolen, kanskje karnevalsbursdag, med verdens stolteste storebror utkledd som klovn, morsomme leker, og pølser og sjokolademuffins veggimellom. Kanskje fått slalomski, eller ny sykkel, stor jente – sykkel. Det er bare for vondt å tenke på. Men ikke like ille som å tenke på hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd for nesten fire år siden, det er tanker jeg i hvert fall ikke orker å åpne opp for.

Uansett er det en dum, vond og vanskelig dag, samme hvordan jeg vrir og vrenger tankene mine. Men det er nusse sin dag. Min nusse, min vakreste, mykeste, tapreste. Disse ordene skrev jeg på nussebursdagen i fjor, jeg har ingen nye ord som kan si det bedre. Derfor avslutter jeg i år som i fjor:

"Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg tidvis har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag må jeg velge å leve livet mitt videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet. 

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred. 

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg."

Det nærmer seg skolestart

Juli nærmer seg slutten, og med august kommer tiden for skolestart. Ikke noe spesielt med det egentlig, sånn er det jo hvert år!
Men for meg blir det en ekstra spesiell tid, for i høst skulle nusse begynt på skolen, og det er mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg har gruet meg til dette lenge, forsåvidt helt siden hun var liten og vi forsto hvor syk hun var, og skjønte at det uansett ikke ville bli en vanlig skolestart denne høsten. Jeg fulgte begge mine to eldste barn til sin første skoledag mens nusse levde, og også disse dagene ble preget av vissheten om at nusses første skoledag ikke ville bli slik den skulle ha vært, glad, spennende og full av løfter om en framtid med alle muligheter...

Nå ble det slik at nusse alt som ettåring begynte på et dagtilbud/barnehagetilbud på det samme stedet som hun ville fått skoletilbudet sitt, og i mitt stille sinn bestemte jeg meg for at jeg ikke ville møte opp sammen med de andre nye førsteklassingene denne dagen. Nusse ville jo allerede være godt kjent på "skolen" sin, det ville ikke gjøre noen forskjell fra eller til for henne om vi var der, og jeg orket ikke tanken på å se de andre friske og spente små seksåringene, de nysgjerrige og stirrende blikkene til de andre foreldrene i ryggen, unnvikelsen, ensomhetsfølelsen, smerten, sorgen over tapet av en drøm. Jeg var litt redd for at noen kanskje ville tenke at jeg ikke var glad i eller stolt av jenta mi, men besluttet at det var viktigere å beskytte meg selv enn å bry meg om hva andre kanskje måtte mene.

Men livet ble for tøft å holde ut for min aller tapreste, vakreste lille prinsesse, hun døde fra meg, og fikk fred etter 3 lange års umenneskelige lidelser. Nå har hun vært død lenger enn hun levde, og livet med henne føles på mange måter som om det var i en annen tid, en annen dimensjon. Skjedde alt dette virkelig med henne, med oss? Det er som om tiden legger et slør over alt det forferdelige som var og gjør alt litt uvirkelig, men sorgen flyter der rett under overflaten et sted, og bobler opp nå og da. Dette med skolestart har jeg fortsatt å grue meg til hver høst også etter at hun døde, og nå har altså tiden snart kommet.

Jeg slipper å føle skyld for at jeg ikke møter opp på min datters første skoledag. Men jeg tumler med tanker om hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd, ser meg selv sitte alene i sofaen og gråte ned i PC-tastaturet, fortvilet over nusses situasjon og full av sorg over drømmen som brast. Og tenker selvfølgelig på hvordan allting skulle vært hvis det var en frisk nusse som ble født den iskalde februarmorgenen for snart seks og et halvt år siden. Vi skulle kjøpt nye, fine klær og kanskje sko. Rosa pennal med Hello Kitty på, blyanter, fine viskelær, farger og bokbind. Jeg skulle ordnet skiftetøy, innesko og turutstyr, så koselig det ville vært! I stedet må jeg gå og se på alt jeg ikke skal kjøpe, og minnes på alt jeg ikke skal forberede når jeg handler og ordner til skolestart for en 5. og en 7. klassing. Og jeg er så lei meg for at alt har blitt som det har blitt.

Nå om dagen raser stormen, og sløret som tiden har lagt over det vonde blåses bort, alt kommer nærmere igjen, alle følelser blir sterkere, sorgen bobler opp og bryter overflaten. Snart er det skolestart, og jeg sender en ekstra medfølende tanke til alle andre der ute som heller ikke får følge barnet sitt til skolen for første gang.

Og til dere som har en spent og forventningsfull førsteklassing i år, eller i fremtiden, vit hvor heldige dere er, og ikke glem at det kanskje skulle vært en pult til i klasserommet. Kanskje skulle det begynt enda en gutt eller jente i klassen hvis ting hadde gått som de var ment en gang noen år tidligere. Den tomme plassen i skolegården, i klasserommet eller på klassebildet synes ikke, men hver høst er det mange foreldre som ikke får følge barnet sitt til sin første skoledag, mange barn på skolene rundtomkring som skulle hatt en liten søster eller bror i første klasse.

I høst er det nusse som ikke skal begynne på skolen. Og det gjør vondt i mammahjertet.

Den tredje dødsensdagen

I dag er det tre år siden nusse fikk fred.

Tre år har gått siden hun trakk sitt siste åndedrag, siden hjertet hennes sluttet å slå.
Det er tre år siden jeg så barnet mitt dø.
Tre år, 1096 dager. Det er mange dager uten å ha sett, følt, hørt, holdt, strøket, trøstet sin tapreste skatt.

I løpet av disse tre årene har jeg vel skrevet det meste som er å skrive om livet hennes, og om dødsnatten, her på bloggen. Det vil aldri bli noe nytt å skrive om henne, livet hennes ble bare 3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter langt. Hennes tid er ute, den ble så altfor kort, var så altfor vond. Det finnes ingen nye ord. Vil aldri skapes nye minner. Bare mange mange ting som aldri får bli.

Hun er ikke mer, jeg vil for alltid mangle et barn, en bit av hjertet. Men minnene, traumene, sorgen, savnet må jeg leve med hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at jeg fokuserer veldig mye på henne i hverdagen. Men hun er alltid med meg, det er alltid noe der, en følelse av å mangle noe helt essensielt, som jeg aldri kan bli fri fra. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Tiden har vist seg å lindre noen sår. Men den er også min fiende. Med tiden merker jeg at det er så mye jeg nesten har glemt. Det hender rett som det er at jeg blir minnet om episoder eller aspekter ved tiden med henne som nesten hadde gått i glemmeboken. Og av og til gjør det vondt, når jeg oppdager at jeg er i ferd med å glemme ting jeg egentlig ønsker å huske. På en måte vil jeg jo ikke glemme noen ting, for minnene er alt jeg har igjen av henne, og jeg har jo bare en begrenset samling med minner. På den annen side kan jeg ikke tviholde på alt, for det ville bety at jeg ikke ville ha rom for å fortsette livet. Og å stadig velte seg i fortiden ville heller ikke være særlig hensiktsmessig, jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med å være enda tristere enn nødvendig. Jeg må jo tross alt hver dag forholde meg til at jeg har et barn for lite, om jeg ikke stadig skal gjøre ting verre ved å dypdykke i de vondeste minnene.

Men jeg vet at jeg kan, hvis jeg skulle føle behovet, føle at hun er i ferd med å glippe for mye for meg. For jeg har mye materiale liggende som kan trigge minner og hjelpe meg å huske, men foreløpig har jeg ikke orket å gå gjennom alt sammen. Jeg har ikke turt, er vel redd for hvordan jeg vil reagere, redd for smerten. Jeg har videofilmer som spesialpedagogen tok av henne som baby, som jeg aldri har sett, de ligger pent innpakket slik de var da vi fikk dem overlevert i minneseremonien. Jeg har lagret side på side med nettkorrespondanse med snille, gode, fremmede sjelevenner som jeg har tatt vare på, mennesker fra hele landet som var der for meg i mine tyngste stunder, som stilte opp der andre sviktet. Tekstene i bloggen. Sykehusjournalen. Korrespondansen med hjelpeinstanser og behandlere. Dagbøkene fra dagtilbudet og avlastningen, hvor snille og omsorgsfulle hjelpere samvittighetsfullt førte logg over alt som skjedde i livet hennes de timene hun var borte hjemmefra. Alle tingene i minnekisten. Tusenvis av bilder. Små filmsnutter vi tok av henne her hjemme. Kondolansekortene da hun døde. Bilder av alle blomstene vi fikk. Bildene fra minneseremonien. Asken. Obduksjonsrapporten. Jeg kjenner at jeg ikke engang orker å tenke tanken på å gå gjennom alt dette, åpne opp slusene til noe som kan bli for vanskelig å forholde seg til. Men samtidig er jeg glad for å vite at muligheten finnes, en rekke puslespillbiter som kan hjelpe meg å pusle sammen minnene om det som var henne. Nusse var min datter. Hun skal ikke bli glemt!

I dag er det tre år siden hun døde. Vi har valgt å forsøke å snu det triste og vonde ved denne merkedagen til noe slags fint, og markerer dødsensdagene hennes ved å reise bort og gjøre noe spesielt og hyggelig sammen som en familie, vi fire som er igjen. En pustepause i en altfor hektisk hverdag, hvor vi får tid til å kjenne på hvor viktig familie er, og blir minnet på hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og sette pris på at vi har hverandre.

I år trodde jeg nesten ikke at vi skulle få gjennomført markeringen, da jeg egentlig skulle jobbet tre nattevakter på rad i helgen, og jeg har nok vært mer lei meg for det enn jeg har villet innrømme overfor meg selv. Det har jo liksom allerede blitt en tradisjon å gjøre noe spesielt på dødsensdagen. Men som ny på en arbeidsplass hvor kollegene har vært hardt presset i det siste, og attpåtil i en helg, føles det ugreit å skulle be om fri. Derfor har har jeg vært på jobb nå i natt, 3 år siden dødsnatten, den lengste og tyngste natten i mitt liv. Det har vært mange tanker, flashbacks, tidvis tilløp til en følelse av panikk for å ikke klare å holde konsentrasjonen i akutte situasjoner, jobben er ikke et bra sted å være på en natt som denne. Men jeg har jobbet, prøvd å sove litt, og spist masse sjokoladekjeks og spilt mobilspill for å holde den verste panikken borte. Det hjelper litt å tenke på at det finnes mennesker der ute som tenker ekstra på nusse og på meg i natt, dere vet hvem dere er! Og i siste liten har jeg heldigvis fått byttet bort den siste vakten, slik at vi kan dra ut på eventyr når jeg kommer hjem fra jobb etterpå.
I dag er det nusse sin dødsensdag, ettertankens og familiens dag, og midt oppi sorgen, savnet og alt det triste feirer vi livet, kjærligheten og at vi har hverandre, noe nusse lærte oss å sette ekstra stor pris på, og som jeg føler vi skylder henne å ta vare på.

Nusse, alltid elsket, aldri glemt. Hvil i fred!

Nattlig vandring i gamle minner

I underbevisstheten min visste jeg jo at det kom til å skje før eller siden, det ville igrunn ikke vært til å unngå nå som jeg har valgt å følge min gamle drøm. Og på en måte er jeg glad det skjedde før det ble for sent. Men da jeg plutselig befant meg i situasjonen ble jeg likevel overrumplet. Det gikk ikke fullt og helt opp for meg hvor jeg var før jeg sto der, selv om jeg jo godt visste hvor jeg skulle da jeg gikk dit.

Det var sent på kvelden og alt var stille og fredelig, jeg var trøtt. Jeg hadde gått gjennom de tomme, halvmørke korridorene i helt andre tanker, som handlet om det som er og det som skal komme. Det er for det meste det tankene mine dreier seg om nå for tiden, jeg ser framover, og prøver å finne ut hvordan ting kan bli best mulig. Så da jeg gikk gjennom dørene som jeg har gått gjennom så mange ganger før, gikk nedover korridoren hvor jeg har tilbragt så altfor mye tid, var jeg ikke forberedt på følelsene som veltet over meg, minnene som skylte over meg lik bølger over sand og stein.

Plutselig var nesten 3 år visket vekk, og det var som å være tilbake i en annen tid, et annet liv. Det var som om nusse fortsatt var i live, som om hun befant seg bak en av de velkjente dørene, slik hun gjorde så mange ganger mens jeg stjal meg noen minutters pusterom. Da jeg gikk inn i rommet jeg skulle til var det nesten så jeg ventet å finne henne der, en liten brøkdel av et sekund med blandede følelser av forventning og smerte før hjernen min registrerte at det slett ikke var henne men noen helt andre som ventet på meg og den velkjente sorgklumpen eksploderte i magen - hun er jo død, hun er fortsatt død, hun har vært død lenge nå og vil aldri komme tilbake.

Jeg kunne ikke la følelsene overvelde meg der og da, ikke da heller. Det er rart, i hverdagen er det ofte slik at sorgen og savnet rører på seg når det passer som minst, mens når jeg har tid og mulighet til å reflektere, minnes, kjenne på følelsene, forholder de seg som oftest rolig. Slik blir det vel ettersom tiden går, det oppstår færre og færre uventede situasjoner som utløser overveldende følelser av savn og sorg, og i hverdagen går det som oftest helt greit å leve videre selv etter å ha lidd et så stort tap som jeg har.

Men jeg innser vel at jeg aldri helt kan forutse, stålsette meg for enhver situasjon som kan vekke bittersøte minner og virvle opp i vonde følelser, for en så stor sorg som jeg har opplevd kan aldri la seg viske helt vekk. Jeg vil alltid ha et stort tomrom i livet, alltid måtte leve med et savn som aldri helt kan bli borte. Savnet vil nok skifte form, men det vil alltid være der. En vis gammel mann noen av leserne kanskje kjenner (kred til dere!) sa imidlertid en gang noen kloke ord som vi alle kan ha godt av å minnes, samme hva slags små eller store sorger, tap og skuffelser vi bærer med oss:

It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that.

Don't pity the dead. Pity the living.

Above all, pity those who live without love.

Så jeg lever videre, og prøver å ikke dvele for mye ved det som skulle vært. Men jeg vet jo så inderlig vel hva jeg ville sett i et speil som viser våre innerste, mest desperate drømmer - en frisk nusse, leende, løpende, lekende rundt meg. Den knuste drømmen, som vil være med meg så lenge jeg lever. Hvis den samme gamle kloke mannen hadde spurt meg når mine dager var talte, om savnet fortsatt var like stort, vet jeg så inderlig vel hva jeg ville svart:

After all this time?
Always....

You had your mother's eyes....

Plomma gjør ting hun ikke kan

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er så mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.

Nusse

Det er ikke bare på verdensveven at jeg kaller jenta mi for nusse, det er ikke bare et pseudonym jeg bruker på nett. Nusse var nemlig kallenavnet hennes også i det virkelige liv, hun fikk det allerede da hun lå i magen. Nå har jeg lyst å fortelle hvordan det ble slik!

Akkurat som navnet hennes var det også storesøsknene som fant på kallenavnet. Filmen "Finding Nemo" gikk på høy rotasjon i DVD-spilleren hjemme på den tiden da nusse lå i magen, en film jeg har sett talløse ganger men som vi fortsatt ser på fra tid til annen. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er "Istid" eller Nemo som er den beste av de "nye" animasjonsfilmene, men jeg koser meg fortsatt når jeg ser begge. Uansett, i Nemo er det en scene der Nemo's klovnefiskpappa Marlin og den svært glemsomme palett-kirurgfisken Dory på sin reise for å finne Nemo skal svømme over en smal, mørk kløft. Dory har fått beskjed av en stim med sild at de må svømme gjennom kløften og ikke over, men innen de kommer fram til kløften har hun glemt det gode rådet, og Marlin får henne med på å svømme over den skumle kløften. Problemet er jo at det befinner seg en skog av farlige brannmaneter i vannet over denne kløften. Men Dorys første møte med en av disse manetene er ubetalelig.

Først møter hun nemlig bare en bitteliten og søt babymanet, som hun straks liker veldig godt. Det er da hun leverer disse klassiske replikkene:

Heei lille venn!!!

....den skal hete nusse, og den skal være min, 

og den skal være nussen min,

koom da nusse, kom hit lille nusse,

goligoligoligoligoligoli!

Og det var slik de store barna mine kom på å kalle babyjenta i magen for nusse, etter verdens nusseligste lille brennmanet.