Dødsensdag; hvordan overleve en -

Så var også dødsensdagen overstått for denne gangen, og vi har levd 2 år med merkedager siden vi mistet nusse. Jeg har lært:

1. Det er som regel verre å grue seg til en merkedag enn å leve selve dagen.
2. På helt spesielle merkedager er det ikke noen vits i å være på jobben.
3. Sorgen kan slå til når som helst, hvor som helst.
4. Det er de påminnelsene man ikke har regnet med som smerter mest.

Jeg har selvfølgelig også lært en hel masse andre ting, blant annet at sorgen over et barn er noe man aldri blir ferdig med, men at uttrykket forandrer seg med tiden. Jeg husker hvordan jeg det første året hadde fysisk vondt hver gang kalenderen viste natt til den 15., og det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde det med å befinne meg på nattevakt på jobb disse datoene. Mens nå, hender det at den 15. kommer og går uten at jeg reflekterer så veldig mye over det. Det er den 15. april som er merkedagen, ikke de andre 15. Jeg har lært hvordan mennesker jeg kanskje ikke hadde forventet skulle stille opp kan vise seg å være mer til støtte og trøst enn mange andre som burde vært det. Og jeg har lært at livet faktisk går videre, selv om man har opplevd noe så grusomt som å miste et barn. Men preget av dette ubeskrivelig enorme tapet, det kommer jeg alltid til å være. Det vil alltid komme merkedager, og det vil alltid være tøft.

I år som i fjor, og året før også forsåvidt, dro vi på tur på dødsensdagen. Bursdagen hennes i år viste meg jo at det er meningsløst, faktisk intet mindre enn psykisk tortur, å gå på jobb på en slik betydningsfull merkedag. Derfor har jeg i lang tid i forkant av selve dagen følt på en ro i forhold til at jeg hadde tatt dagen fri, og dermed gitt meg selv mulighet til å tenke på nusse når jeg selv måtte ønske. Men hvordan kommer man seg igjennom en slik dag? På forhånd har jeg jo gruet meg fryktelig, men både i fjor og i år har dagen gått bedre enn fryktet. Og det er først og fremst takket være mine to friske gode barn, som jeg er så vanvittig heldig å ha hos meg, jeg vet neimen ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem.... Jeg har kommet meg gjennom disse to dødsensdagene ved å gi mine levende barn en drømmedag, og deres entusiasme og livsglede har båret meg gjennom dagen. 

I år besto barnas drømmedag av en tur til Upplevelsesbadet Gustavsvik i Örebro, der har de vært en gang før og stadig spurt om vi ikke kunne dra tilbake. En tur dit involverer 4 timer i bil til og fra, så vi la tidlig avgårde, med nok av snop i beredskap og lydbok med Artemis Fowl i CD-spilleren. Vel framme hadde vi noen deilige timer i basseng og sklier, og ungenes iver og de glade barneansiktene var som balsam for et trist mammahjerte. Etter badet spiste vi på ungenes favoritt-pizzarestaurant i hele verden, Pizza Hut, før turen gikk hjemover igjen med mer lydbok og snop. På turen hjem så vi sikkert 40 rådyr på jordene langs E 18, noe mammaen kanskje syntes var enda mer fascinerende enn barna. Ved å dra langt avgårde på denne måten får vi for det første en opplevelse sammen som en familie, og dessuten gir nye og uvante inntrykk hodet litt annet å jobbe med enn bare sorgtanker. Så selv om nusse var i tankene våre nesten hele tiden, ble vi likevel ikke overveldet av sorg.

En konsekvens av at turen gikk til det store utlandet, var at jeg hadde skrudd av dataroamingen på telefonen min og var uten nettilgang hele dagen. Så først da vi krysset norskegrensen i 22-tiden om kvelden og jeg skrudde på roamingen igjen fikk jeg se alle rørende hilsner på FB og her på bloggen. Jeg fikk virkelig se hvor mange som hadde tenkt på nusse og oss denne dagen, og for første gang hele dagen ble jeg virkelig overveldet av følelser. Ekstra rørt ble jeg av størstesøsters ord på FB, da rant det noen tårer; I miss you, I miss your smile and I still shed a tear every once in a while, and even though it's different now, you're still here somehow. My heart won't let you go and I need you to know. I miss you. Det er jo sånn det er....

Da vi kom hjem lå det blomster på trappen fra to gode venner, og inne hadde mammaen min satt friske hvite roser på minnekisten hennes. Vi tente lys for nusse som fikk brenne til dødsensdagen var over og fredag ble til lørdag. Da kunne vi legge oss og sove godt alle sammen.

Har forresten omsider fått rotet meg til å knytte en mailadresse til bloggkontoen min. Så nå er det mulighet til å kontakte meg på mail hvis noen har lyst:

plommasblogg (alfakrøll)gmail.com

Ferietid

Nå har det virkelig gått lenge siden jeg har vært inne på bloggen her.

Dagene har for det meste gått slik jeg skrev om sist, tiden raser avgårde og med masse å gjøre har blogging blitt nedprioritert, det har vært mer enn nok av annet å fylle tiden med.

Noe av det fineste som har skjedd siden sist er at jeg har fått besteste vennen min hjem igjen, og det er så utrolig godt!

Nå er vi endelig i samme bygd igjen etter 15 år, tenk å kunne se hverandre så ofte vi vil!

Men når vi ses pleier hun å spørre meg hvordan jeg har det.

Og da mener hun hvordan jeg virkelig har det.

Hvordan har jeg det egentlig? Vet jeg det selv?

Har jeg egentlig noe særlig tid til å kjenne etter hvordan jeg føler meg?

Akkurat nå har hele familien ferie, to av de tre dyrebare ferieukene er allerede forbi, men selv med helt fri fra jobb, og turer bort hjemmefra med etterlengtet avkobling fra hverdagstralten har jeg vel ikke klart å kjenne på hvordan jeg har det.

Det er mye hygge, kos og opplevelser som skal presses inn i 3 ferieuker, så noe seriøs avslapning blir det ikke mye tid til. Det skal ikke mye dødtid til før ungene begynner å kjede seg og maser etter action.

Men i dag er vi hjemme og vasker klær, og regnet øser ned utenfor. Jeg burde sikkert heller ha ryddet og støvsuget, men kjente at nå var det på tide å få skrevet litt igjen, og faktisk forsøke å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

For det meste kjennes det vel ut som om jeg har det helt greit, kanskje kan det kalles en slags fint, sånn jeg har det når jeg ikke føler meg veldig stresset eller veldig sliten. Jeg har jo to deilige, vakre, herlige barn som jeg elsker over alt på jord! Og verdens snilleste og mest tålmodige mann. En ordentlig fin liten familie har jeg, og det er jeg utrolig glad for! Men så har vi det uomtvistelige, det uopprettelige, det forferdelige, at vi alltid vil være en for lite i familien. Det skulle vært en til her. Dette brutale, uvirkelige faktum, er noe jeg må bære med meg for resten av livet, det kommer aldri til å gå over! Selv om tiden går og går og følelser, savn og sorg kanskje kommer til å skifte karakter, er dette noe jeg aldri kan bli fri fra. Og med ferie og uvante opplevelser og omgivelser følger et annet slags savn etter hun som ikke er her mer. Hun som skulle vært her, hvis alt hadde blitt som vi drømte og ønsket den gangen for snart 4,5 år siden, hvis det hadde kommet ei frisk jente til verden den iskalde februarmorgenen i 2006.

Jeg merker tomrommet hennes på kjøreturene våre, når vi legger ut på ferieeventyr, på nye, uutforskede veier, mot spennende og morsomme nye opplevelser, det skulle jo sittet en 4,5-åring i baksetet også, sloss og kranglet litt med storesøsknene, mast og spurt om vi ikke snart er framme, kanskje sovnet av en dupp, og ikke våknet før vi var ved målet. Jeg ser så levende for meg hvordan hun ville kost seg i Akvariet i Bergen, hvor fascinert hun ville blitt av pingvinene og selene! Eller hvordan hun ville elsket de grunne bassengene hvor man kan ta på krabber og sjøstjerner og småfisk, hun ville sikkert blitt våt på kjolen og fått rosinskrukkete fingertupper... Hun ville syntes det var superspennende med Fløibanen, det ville nok ha kilt deilig i den vesle magen når hun fikk se hvor langt ned det var. Vitensenteret hadde sikkert vært midt i blinken for henne, tenk å løpe rundt og prøve alle de spennende tingene, trykke uhemmet på knapper og knotter, eksperimentere med baller, vann, luft, lyd, bobler og tusen andre ting!

Turen over Besseggen ville hun nok ikke kunne vært med på, det hadde blitt for strevsomt for de små bena. Da måtte hun nok ha vært hjemme hos besteforeldrene mens vi andre dro på fottur og beseiret denne legendariske fjellryggen, men jeg ville sikkert tenkt på henne der jeg gikk, og gledet meg til hun ble stor nok slik at jeg også kunne ta henne med meg på denne fantastiske turen. Men dressinturen i Sverige kunne hun vært med på, alle badeturene, og til Liseberg, så gøy hun ville hatt det der!! Helt ekstatisk ville hun vært, så mye spennende og morsomt på ett sted! Hun hadde sikkert blitt overstimulert til tusen og så høy på sukker og tivolistemning at det kanskje til og med hadde blitt litt for mye for henne. Og Dyreparken i Kristiansand, det ville jo også vært midt i blinken for ei livsglad og nysgjerrig, stor lita jente på snart fire og et halvt...

Jeg koser meg selvsagt med familien min når vi gjør alle disse tingene. Og jeg tenker ikke på henne absolutt hele tiden. Men av og til, glimtvis, ser jeg henne for meg slik hun skulle vært, sammen med oss, delt disse opplevelsene med oss, og jeg savner den jenta så forferdelig! Vemodet fyller meg, og får meg til å tenke litt på hvordan det ville vært hvis den nussa vi faktisk hadde hos oss ikke var død, men fortsatt levde og var på avlastning mens vi var på ferie. Hvordan jeg ville bekymret meg for hvordan hun hadde det, om hun skrek mye eller var rolig, om hun hadde mye anfall, hvordan det ville hugget til i magen min hver gang telefonen ringte, tenk om hun hadde blitt akutt dårlig og havnet på sykehus mens vi var langt borte, eller kanskje til og med dødd fra oss uten at vi fikk vært der... På mange måter er jeg jo veldig lettet for at nussejenta mi fikk slippe fri fra alle sine plager og lidelser, og prøver å tenke at det er til det beste at hun fikk fred når ting nå en gang hadde blitt som de ble. Men dette kan likevel aldri mildne savnet etter det som skulle vært...

Det gjør meg ganske trist at ferietiden i tillegg til familiekos, spenning og hygge også fører slike tanker med seg for meg. At livet mitt måtte bli slik. At jeg for all framtid vil måtte bale med slike tanker når det er ferie, høytidsdager, merkedager, og i hverdagen også, for den saks skyld, men jeg merker jo alt blir mer forsterket når det er litt ekstraordinære omstendigheter.

Så hvordan har jeg det da, egentlig? Har jeg det fint? Ja, og nei. Er jeg lykkelig? Ja, og nei. Kan jeg få det bedre? Jeg håper det. Smått om senn jobber jeg med å få små brikker bedre på plass i livet, og jeg ser fram til å få ting mer som jeg har tenkt, samtidig som jeg forsøker å finne glede slik tilværelsen er til enhver tid, noe jeg håper vil gå lettere og lettere med tiden. Kommer jeg noensinne til å få helt fri fra vemodet, tankene, sorgen og savnet? Nei, det vil jeg nok ikke, og det vil for alltid være en kilde til smerte og tristhet i livet mitt. Noe vil for alltid gjøre vondt, en del av meg vil alltid være trist, samme hvor bra jeg ellers føler at jeg har det. Og noe bedre, eller enklere svar på spørsmålet om hvordan jeg har det, tror jeg ikke jeg kan gi akkurat nå.

Venner på vei, og venner for livet

En veldig god venninne av meg, virkelig en venn for livet, fortalte meg noe klokt mannen hennes hadde sagt, det handlet om venner på vei versus venner for livet.

Jeg synes uttrykket "venner på vei" var så betegnende, personer som kommer inn i livet på et gitt tidspunkt hvor man befinner seg i en spesiell livsfase, er veldig tilstede og til mye hjelp og støtte i en periode, men så langsomt driver vekk igjen, før man mer eller mindre mister kontakten helt, tross at man kan ha delt mye personlig og vanskelig i den perioden vennskapet varte, og uten at det egentlig har skjedd noe annet enn at livet har tatt en ny retning, for den ene, eller for begge.

Og så er det venner for livet, venner som vet alt om deg, og likevel bryr seg om deg. Som ikke nødvendigvis alltid er nærværende, men som alltid kommer tilbake, samme hvor mye tilværelsen skifter. Som man kan si alt til, samme hvor lite flatterende man framstår, og som er nådeløst ærlig tilbake, fordi de bryr seg om deg. Som man kan være stille med, og bare gjøre ingenting, uten at stillheten blir trykkende. Slike mennesker finnes det ikke mange av, ihvertfall ikke i mitt liv.

Jeg har hatt så mange "venner på vei" i livet mitt. Personer jeg har blitt ført sammen med gjennom hendelser i tilværelsen slik at våre stier har møttes, og i en felles fase av livet har vi gått sammen på samme sti en stund. Men livet mitt har tatt så mange store og til dels voldsomme og brå vendinger, i retning bort fra livene til personer jeg har regnet som mine venner. Og det jeg har opplevd gjør at jeg som oftest føler at jeg befinner meg på en helt annen planet enn de fleste andre, jeg føler at det ofte er vanskelig å omgås mennesker jeg har endt opp med å ha så lite til felles med. Slik sett er det mange jeg ikke er så lei for at er ute av livet mitt.

På den annen side har jeg også møtt mennesker på min vei som deler mye av både det jeg har opplevd og det jeg står for, som jeg ønsker å fortsette å ha i livet mitt, men som jeg likevel føler glir vekk. Og der slår den gamle, dumme usikkerheten inn, som jeg har brukt voksenlivet på å overvinne, tankene om at jeg egentlig ikke fortjener at andre er der for meg, at jeg ikke har noe med å forvente at andre skal bry seg, hvorfor skulle noen egentlig like meg? Jeg er jo så lukket og sær, har så mange rare meninger, er så traumatisert at det er altfor komplisert å forholde seg til meg, og i tillegg er jeg fryktelig kjedelig! Så jeg lar dem gli vekk, uten å forsøke å holde fast. Har kanskje et dumt lite håp om at de liker meg nok til å fortsette å holde kontakten, men skuffes gang på gang. Men tenker at de sikkert har nok med sitt, og jeg vil jo ikke bry noen.... Sikkert min dumhet.

Faktum er at jeg ofte føler meg ensom, men det skjer vel så gjerne når jeg er sammen med folk som når jeg er alene. Jeg er så sliten av mitt eget og har så nok med meg selv at jeg ikke har krefter til å forholde meg til at folk tenker annerledes og har andre holdninger, meninger og interesser enn meg. Samtidig innser jeg jo at jeg vil være svært så alene hvis jeg stiller krav om at mine venner skal være nøyaktig lik meg. Det ville nemlig blant annet innebære at de måtte ha fått, levd med og mistet et alvorlig funksjonshemmet barn, noe jeg selvfølgelig ikke ønsker skal skje med noe barn. Alle barn skulle bare ha fått lov å bli født friske, og fritt fått ta for seg av alle livets muligheter. Men slik er det ikke. Slik var det ikke for meg. Det har preget meg dypt, på så mange områder av livet. Det har gjort meg ensom, selv sammen med andre. Det har kostet meg vennskap. Men det har også gitt meg vennskap. Og jeg trenger å lære å ta vare på vennskap jeg ønsker skal vare.

Jeg tror jeg begynner med å sende meldinger til noen jeg bryr meg om.