onsdag 21. september 2011

Det er når ting går bedre at man skjønner hvor tungt det har vært

Det har skjedd mye bra i livet mitt i det siste.
Mange ting sånn temmelig rett etter hverandre.
Først løsningen på den 6 år gamle saken som har hengt over oss. Så det plutselige og uventede jobbtilbudet. Hyggelige sosiale sammenkomster. Og så vant jeg søren meg billetter til den lukkede releasekonserten til Sivert Høyem sist fredag, og fikk oppleve min beste yndlingslåt ever, Under Administration, live, rett foran scenen, 2 meter fra mannen med verdens deiligste stemme. Ordene i den sangen treffer meg bare så rett i hjertet og magen, det er som om han synger om meg, beskriver mine følelser. Jeg får seriøst både gåsehud og klump i halsen når jeg hører sangen, og jeg hører den igjen og igjen og igjen og igjen...

Det er masse positivt som skal skje framover også. Først og fremst skal jeg begynne i ny jobb, og endelig bli fri fra mitt nåværende arbeid som jeg bare mistrives mer og mer med. Flere sosiale happenings venter, fester, sammenkomster, mannen fyller rundt år. Det planlegges teaterbesøk med barna, vi har en kjempebra barne- og ungdomsteatergruppe i byen vår som vi støtter helhjertet opp om ved å se alle forestillingene. Billetter til Sivert Høyem-konsert på Sentrum Scene er i boks, og jeg driver og dealer for å få tak i billetter til Svanesjøen på Operaen. Jeg koser meg med "ny", "rar" mat jeg aldri har likt før om dagen, oliven (store, ferske, i olje og urter), chevre (med honning), balsamico, mmm.... Og så skal jeg til London! 3 dagers vill og hemningsløs shopping uten mann og barn, venninnetur med skravling og spising og Phantom of the Opera, det skal bli så bra!

Med så overveldende mye positivt som skjer, kjenner jeg at jeg i det store og det hele føler meg bedre og gladere enn jeg har gjort på veldig veldig lenge. Samtidig gjør det meg litt trist, for da skjønner jeg samtidig hvor tungt jeg egentlig har hatt det de siste årene, og hvor nedstemt jeg har vært, selv når jeg har trodd at jeg har vært glad og ting har gått bra. Jeg har jo syntes at jeg har taklet tapet av datteren min veldig bra, og kommet meg videre med livet. Men det viser seg altså at sorgen krever sin tid, for nå har det gått nesten 2,5 år, og ting har ganske plutselig blitt ganske mange hakk bedre. Det må jeg innrømme at jeg nesten ikke hadde trodd var mulig at kunne skje, og følelsene det utløser er sammensatte...

Sånn helt, helt bra kommer det vel aldri til å bli, for i hver en lykke ligger en spire til sorg, særlig for en som lever med et barn for lite. Og alle gleder vil for alltid være mer eller mindre preget av at det er en som mangler. Men akkurat nå skal jeg nyte følelsen av å kjenne meg glad, og tanken på at det faktisk fortsatt også kan bli bedre.

tirsdag 13. september 2011

Nusse

Det er ikke bare på verdensveven at jeg kaller jenta mi for nusse, det er ikke bare et pseudonym jeg bruker på nett. Nusse var nemlig kallenavnet hennes også i det virkelige liv, hun fikk det allerede da hun lå i magen. Nå har jeg lyst å fortelle hvordan det ble slik!

Akkurat som navnet hennes var det også storesøsknene som fant på kallenavnet. Filmen "Finding Nemo" gikk på høy rotasjon i DVD-spilleren hjemme på den tiden da nusse lå i magen, en film jeg har sett talløse ganger men som vi fortsatt ser på fra tid til annen. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er "Istid" eller Nemo som er den beste av de "nye" animasjonsfilmene, men jeg koser meg fortsatt når jeg ser begge. Uansett, i Nemo er det en scene der Nemo's klovnefiskpappa Marlin og den svært glemsomme palett-kirurgfisken Dory på sin reise for å finne Nemo skal svømme over en smal, mørk kløft. Dory har fått beskjed av en stim med sild at de må svømme gjennom kløften og ikke over, men innen de kommer fram til kløften har hun glemt det gode rådet, og Marlin får henne med på å svømme over den skumle kløften. Problemet er jo at det befinner seg en skog av farlige brannmaneter i vannet over denne kløften. Men Dorys første møte med en av disse manetene er ubetalelig.

Først møter hun nemlig bare en bitteliten og søt babymanet, som hun straks liker veldig godt. Det er da hun leverer disse klassiske replikkene:


Heei lille venn!!!
....den skal hete nusse, og den skal være min, 
og den skal være nussen min,
koom da nusse, kom hit lille nusse,
goligoligoligoligoligoli!

Og det var slik de store barna mine kom på å kalle babyjenta i magen for nusse, etter verdens nusseligste lille brennmanet.

fredag 9. september 2011

Truffet av lynet

Jeg er truffet av lynet. Bokstavelig talt fra klar himmel slo lynet ned i går, solen skinte fra en skyfri og lys høstblå himmel da telefonen kom. Jeg hadde akkurat kommet tilbake til bilen etter en joggetur i skogen, tenk om den hadde ringt da jeg ikke var der? Jeg ble fullstendig overrumplet. Tatt på sengen. Vippet av pinnen! Kunne ikke tro det jeg hørte. Personen i andre enden måtte vel tro jeg ikke var riktig vel bevart, jeg hørtes nok temmelig rar ut der jeg kjempet mellom å bryte ut i tårer og vill, rå latter. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg, hva jeg skulle si!

Plutselig og totalt uventet var det der, jobbtilbudet som jeg har ønsket meg og drømt om så lenge jeg kan huske. Helt fra jeg var liten har jeg sagt at det var det jeg ville bli når jeg ble stor (med statsminister og dronning som alternativer, hehe), under hele utdanningsperioden var det dette som fascinerte meg mest, dette jeg kjente at jeg ville holde på med. Veien mot fullført profesjonsutdanning var ikke uten hindre og skjær i sjøen, men i august 2005 sto jeg endelig med papiret i hånden som viste at jeg var i mål med første etappe, og at jeg var kvalifisert og autorisert til å virkelig ta fatt på drømmen. Da lå nusse allerede i magen, det var på den tiden jeg kjente de første boblende små sparkene hennes. Planen for den perfekte framtiden var lagt, jeg skulle bare få et barn til først, og virkelig nyte permisjonstiden med henne, før jeg skulle skaffe meg drømmejobben og videreutdanne meg til det jeg virkelig ville bli. Jeg har kanskje aldri vært lykkeligere enn da...

Men lykken brast, drømmene ble knust, i stedet for ei sunn og frisk jente og en herlig fødselspermisjon fikk jeg en alvorlig syk og multifunksjonshemmet baby og tre år i helvete, før døden brått kom og befridde min tapreste, vakreste og mest dyrebare hjerteskatt fra all lidelse og alle plager. Jeg sto igjen, hadde mistet mer enn et barn, mer enn tid, jeg hadde mistet mye av den jeg var, troen på meg selv, og ihvertfall troen på at drømmer kunne bli virkelighet.

Å gå tilbake i arbeidslivet i disse årene virket uoverkommelig, hvem ville vel ansette meg? Hvorfor i all verden skulle noen ønske meg framfor hvem som helst annen? Da var det også et overrumplende og overraskende jobbtilbud som reddet meg. Jeg hadde for en stund tilbake sendt inn en halvkvedet jobbsøknad til en tidligere arbeidsplass, og fikk selvfølgelig ikke tilbud om jobb, det hadde vært en haug med bedre kvalifiserte søkere til stillingen. Men så var det en barmhjertig sekretær som tenkte på meg da sommerkabalen skulle legges og de plutselig hadde for lite folk, hun er moren til en gammel barndomsvenninne av meg og har kjent meg siden jeg var barn, kjente meg fra forrige gang jeg jobbet der, kjente til hele min miserable historie med nusse. Men hun visste at jeg hadde de grunnleggende kvalifikasjonene, visste at jeg var ledig på markedet, og hadde altså på en eller annen måte klart å overtale de nye sjefene til å tilby meg sommerjobb, uten at jeg engang hadde spurt. Hun vet det ikke, men hun reddet meg, og jeg er henne evig takknemlig... Avtalen var gjort og kontrakten skrevet rett før nusse døde brått, jeg begynte å jobbe mindre enn fire uker etter, men jeg var nødt, hvis jeg hadde sagt fra meg jobben vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, ihvertfall ikke så langt som nå.

Det har vært et godt sted å jobbe. Lite, trygt, nært. Jeg har lært på nytt en masse som jeg hadde glemt og enda mye mer, og ikke minst har jeg etterhvert fått tilbake en del av troen på meg selv. Snart to og et halvt år har jeg vært der nå, og det er først nå i det siste at jeg virkelig har begynt å føle meg som en person som faktisk kan være en ressurs også for andre arbeidsgivere. For nå jobber jeg ikke med det jeg alltid har ønsket, nesten det motsatte egentlig, og ettersom tiden har gått har jeg følt mer og mer på at jeg ikke kan drive med dette resten av livet. Når det av og til har vært stillinger ledige i drømmejobben har jeg alltid sendt inn søknad, men ikke hatt selvtilliten til å være pågående og selge meg selv inn til sjefene. Jeg har selvfølgelig aldri fått noe tilbud om jobb, etter mange uker har det alltid tikket inn en standardmail om at de takker for interressen men at stillingen dessverre er besatt. Tiden har gått, jeg har blitt eldre og mer moden, fått mer erfaring, og etter en reise som jeg skrev om i våres, forsonte jeg meg omsider med at jeg aldri kom til å jobbe med det jeg hadde drømt om, jeg la en ny plan, og har siden jobbet aktivt med å realisere denne.

Men da jeg i sommer så nok en stillingsannonse for drømmejobben tenkte jeg at jeg like gjerne kunne slenge inn en søknad der jeg satt og desperat kjedet meg og deppet over manglende utsikter til en mer givende jobb, det kunne ihvertfall ikke skade. Ettersom ukene gikk og jeg ikke hørte noe regnet jeg selvfølgelig med at de hadde valgt en annen også denne gangen, og ventet bare på standardmailen. Jeg tenkte igrunn ikke mye over det, har mest gått rundt og vært deprimert fordi jeg ikke trives med den jobben jeg har nå og fordi jeg foreløpig ikke har gjort noen virkelig betydningsfulle framskritt med å realisere min nye plan.
Så ringte telefonen.

Premissene for livet mitt er igjen plutselig kastet om. Vil den gamle drømmen min likevel bli en realitet? Jeg hadde jo omsider forsont meg med at den ikke kom til å bli. Hadde mentalt innstilt meg på min nye plan, og argumentert heftig for meg selv hvorfor det kom til å bli bedre til tross for at jeg hadde gitt opp min virkelige drøm, listen over gode og mindre gode grunner hadde etterhvert blitt ganske lang. Nå har jeg plutselig på nytt min gamle drøm innen rekkevidde. Er det fortsatt det jeg ønsker? Hodet mitt koker, det var vanskelig å sove i natt. Det er så mange hvis-er og dersom at-er. Skylder jeg ikke meg selv å følge drømmen? Jeg vil vel angre dersom jeg ikke forsøker? Men er det virkelig så morsomt som jeg har tenkt at det er? De praktiske arbeidsoppgavene er utvilsomt utrolig spennende, men jeg vet at det også følger med en hel del papirarbeid som er like kjedelig som det jeg gjør nå. Hva hvis jeg ikke trives, hva hvis arbeidsmiljøet er dårlig? Ryktene går, vi snakker om et miljø med mange sterke personligheter, mange med dels manglende selvinnsikt, og mange spisse albuer i kampen om de mest attraktive arbeidsoppgavene. Jeg føler at jeg ikke har mer tid til å prøve og feile, dersom jeg forplikter meg til dette nå, bør det være med mål om å stå løpet ut.

Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg ikke vil holde på med det jeg gjør nå. Jeg vil vekk så fort som mulig. Selv om jeg stadig har bearbeidet sjefen for min alternative fremtidsplan, har han foreløpig ikke kunnet gi meg noen sikker lovnad om jobb. Og nå har jeg et konkret tilbud om å gjøre noe jeg alltid har drømt om. Aaaargh! Hvorfor tviler jeg? Hvorfor er jeg ikke bare superentusiastisk og superhappy overlykkelig? Hjernen arbeider på høygir. Ansettelsessamtalen er om 6 dager. Til da må jeg ha bestemt meg. Det blir noen vanskelige dager.

mandag 5. september 2011

Sivert Høyem - Under Administration



I can't remember your face anymore
That too is lost
Your cold ashes scattered on the wind
And swept across the permafrost

A dying feeling grabs hold of me
Gotta wait for it to disappear
Another year will pass me by
While I'm still here

Defined and driven by fear

Am I already out of touch?
Wait a minute, I want so much just to feel
I wanna be where the feeling can find me
Are you with me?

Defined and driven...

I do not think that we are through
I reconciled myself with you

But every single day 
we grieve the things
That could have been
Are you with me?
I wanna be where the feeling can 
find me
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear
Well, I'm here...
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear

fredag 2. september 2011

Hva er vitsen?

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen. Med alt. Hvorfor bryr jeg meg med å leve videre, stå opp når en ny dag gryr, gå på jobb, fortsette den evinnelige runddansen med traurige hverdager og tidsklemme? Livet er så jævlig brutalt og urettferdig, verden så barmhjertighetsløs. Det ser ikke ut til å være grenser for hvor mye grusomt som kan ramme et stakkars menneske, nyhetene flommer over hver eneste dag av krig, katastrofer, ulykker og nød. Så er det de personlige tragediene, som min egen, som aldri når avisforsider eller nyhetssendinger, men som ikke desto mindre har en så enorm innvirkning på tilværelsen at man aldri kan føle seg helt hel, helt helt lykkelig igjen.

Som ateisten, realisten og evolusjonisten jeg er har jeg aldri hatt noen forestilling om at meningen med livet er noe annet enn å føre slekten videre. I bunn og grunn lever vi kun for å sørge for at en del av genene våre lever videre etter at vi selv er borte, redskaper for genetikk og evolusjon. Meningen med vår eksistens er reproduksjon, det er ikke noe annerledes for oss enn for dyrene eller plantene, og hvorfor skulle det være det? Når det er sagt, så mener jeg at vi mennesker er så heldige at vi har en del fortrinn og forutsetninger framfor de fleste andre livsformer som gjør oss i stand til å fylle livene våre med meningsfullt og interessant innhold mens vi venter på det uunngåelige, og som i stor grad også løsriver oss fra biologiens determinisme. Mennesker må ikke få barn for å leve meningsfullt. Jeg vet det høres ut som en sirkelargumentasjon, men meningen med livet for meg er å gjøre livet meningsfullt.

Hva som oppleves et meningsfullt liv vil selvfølgelig være opptil enkeltindividet, men jeg tenker mange vil være enig med meg i at en følelse av tilfredshet med tilværelsen vil oppfattes som meningsfullt. Så blir det opptil hver og en å finne ut hva som vil gi mest tilfredshet, innenfor de personlige forutsetningene og ytre ressurser man har til rådighet. Jeg vil gå så langt som å si at hver enkelt skylder seg selv å gjøre det beste ut av de forutsetninger man har, hva er ellers poenget med å leve?

Og hva er poenget, hvis grusomme tilfeldigheter river ned all lykke og mening man har forsøkt å skape seg? Hva skal man gjøre når man har gjort alt man kan, gitt alt man har, når alt går i grus og det føles som det ikke finnes krefter til å reise seg igjen? Det må finnes en grense for hvor mye selv det sterkeste menneske kan tåle. Mange er så heldige at de slipper å pushe denne grensen noen gang i sitt liv. Andre blir drevet langt forbi, altfor tidlig, altfor mange ganger.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har vært på grensen? Jeg sitter jo her, jeg lever videre selv om jeg har gjennomlevd helvete med barnet mitt og mistet henne til døden. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men da nusse levde var det mange ganger bare så vidt jeg orket å gjøre det aller mest nødvendige. Alt jeg egentlig ønsket var å synke ned i apatien, slippe å forholde meg til den grusomme virkeligheten, hver dag var en øvelse i ekstrem selvdisiplin og utholdenhet fram mot natten og søvnen som ga tankene mine etterlengtet fred. Men da kom drømmene om det som skulle vært...

Selv om det snart har gått to og et halvt år siden nusse døde merker jeg at jeg fremdeles har litt av denne apatien i meg. Jeg tror nok jeg har vært over grensen, og der mistet jeg noe av meg selv, som jeg nok aldri vil få tilbake. Jeg har mistet så mye, hvem jeg var, håpet, uskylden, den ubesudlede lykken. Jeg mistet tiden som ung voksen, etableringsfasen etter endt utdannelse, det var så mye jeg skulle gjort disse årene, og nå sitter jeg her, middelaldrende og uten gnist til å gjøre de tingene jeg allerede skulle ha vært ferdig med. Jeg jobber fortsatt ikke med det jeg ønsker. Lykkefølelsen over den saken jeg skrev om for litt siden som endelig ordnet seg lar fortsatt vente på seg, jeg har ingen glød til å ta tak i de tingene jeg nå endelig faktisk har mulighet til å gjøre noe med.

Når jeg tenker etter tror jeg nok jeg har vært en tur over grensen for hva et menneske kan tåle, i hvertfall uten å bli forandret for alltid. Jeg kjenner at jeg ikke er den jeg var, og jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke klarer å ta meg sammen, jeg har alltid klart å ta meg sammen! Akkurat nå føler jeg at jeg feiler meg selv, at jeg ikke gjør det jeg kan for å ta ut potensialet som bor i meg. Spørsmålet er så klart om det er mer igjen å hente, eller om jeg har mistet for mye av meg selv på veien.

Det mest meningsfylte i livet mitt nå er barna mine. Men det er en farlig, farlig ting å basere sin lykke utelukkende på andre personers liv, for ting kan bli snudd på hodet fortere enn man aner, og det man i det ene øyeblikket trodde var sant, kan i neste øyeblikk være en tapt drøm...

Noen ganger er det vanskelig å se vitsen med noe som helst. Noen ganger føles det ikke verd alt slitet. Hvis jeg ikke hadde vært så sta, så irriterende pliktoppfyllende, så hadde jeg gitt opp. Men jeg vet jo med meg selv at jeg aldri kommer til å gi opp, ikke helt. Jeg har nok innerst inne fortsatt tro på at flere ting kan ordne seg til det bedre for meg, at jeg kan klare å ordne opp, selv om jeg ikke kommer til å ha så mye til til å glede meg over dem som jeg skulle ønske. Tid som er tapt kan man aldri få tilbake. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år.