søndag 31. januar 2010

Når venner som sliter er langt borte...

...føler man seg så maktesløs.
Når alt man vil er å gi en lang, hard knuseklem,
men bare kan sende cyberklemmer, føler man seg fattig.
Når man vil hjelpe, fikse, ordne, rydde,
men er et helt annet sted, føler man seg ubrukelig.
Når man vil lytte, prate, trøste, gråte sammen med,
og bare kan bidra med ord fra langt borte, føler man seg liten.

Kjære Gøril, ville så gjerne vært der du er.
Skulle så gjerne gjort det jeg kan for at det du nå gjennomgår skulle bli litt lettere,
skulle så gjerne gått den veien du går nå sammen med deg og dele noe av byrden med deg,
jeg har jo gått den før deg.

Tenker så mye på deg.
Og på Jesper, og på nusse.
To av de vakreste, sterkeste, tapreste.
Som måtte ha så altfor mye vondt i livet.
Vi gjorde alt vi kunne, Gøril, virkelig.
Men det fantes ingenting vi eller noen andre kunne gjøre,
for at de skulle få leve lange, gode liv hos oss.
Og de måtte bli hentet av døden for å slippe lidelse og plager.

Hva faen er meningen med slikt?
Man får bare lyst å skrike, hyle, kaste ting, knuse,
rope ut urettferdigheten i at små barn må lide med foreldrene som hjelpeløse vitner, og så dø!
Hvordan skal man klare å leve med noe sånt?
Det går aldri å akseptere at det måtte bli slik.

Og likevel er det ikke noe mer man kan gjøre med det.
For døden er endelig, river bort hjerteskatter,
etterlater bare knuste hjerter,
som for alltid vil mangle en bit.
Så brutalt sant. Så ugjenkallelig.

Det er så vanskelig når venner som sliter er langt borte.
Og det er vanskelig å slite når venner er langt borte.

Nattens klemmer går til Gøril,
og til alle andre der ute som sørger over tapet av et barn.

8 kommentarer:

Una sa...

Kjære deg,
Så sterkt å lese!

Jeg forstår så godt at du føler deg så maktesløs når du nå er så langt borte fra en god venn i nød og sorg!

Du skal vite, selv om du er langt borte er du en person som Gøril kan støtte seg til på en helt unik måte. Håper dere kan klare å være der for hverandre selv med en lang geografisk avstandt mellom dere.
Du er en venn som forstår, og det er noe helt, helt spesielt for den om står der i den dypeste sorg!

En god varm klem til deg.

Lene sa...

Det er så forferdelig at noen skulle måtte miste et barn. Kan ikke annet enn å tro at det må være det verste i verden.
Lei meg for at også du har mistet ditt umistelige vakre barn.

Men jeg blir så glad for å se at du trøster Gøril, om enn med cyberklemmer. Å kunne føle at man ikke er alene om å oppleve en slik situasjon, å se at noen andre har klart seg, selv når det ser så svart ut kan jeg se for meg at må være veldig godt.
Det er flott hvordan du bruker dine dyrkjøpte erfaringer til å hjelpe et annet menneske.

Det varmer å lese om din omsorg!
Ønsker deg alt det beste for fremtiden!

Unknown sa...

Du sier det jeg akkurat tenkte Plomma.
Hva faan er meningen med noe så grusomt som dette.
Mammahjertet mitt blør. Det blør for deg ogdet blør for Gøril. Det blør litt for meg selv også.Hva om og hvis min verdens vakreste Frøya....
Håper dere har det bra, glemmer dere aldri!
Klemmer Hege

Gøril sa...

Veldig glad i deg Plomma-min.

Virgo1971 sa...

Savner forumet.
Dette var virkelig trist å lese :(

Klemmer fra Virgo

Plomma sa...

Takk for fine ord, Una, Lene, Hege!

Glad i deg også Gøril!

Virgo, så hyggelig å "se" deg igjen! Titter stadig innom bloggen din for å se etter nye scrappemesterverk fra deg, men det var lenge siden nå.
Hvordan går det?
Du vet at FH er oppe på ny adresse?
Link litt langt nede på høyre side i bloggen min!

Virgo1971 sa...

Visste ikke at FH er oppe på en ny adresse, da må jeg kikke innom!

Scrapper litt mindre for tida, litt fordi jeg er lei og litt fordi jeg bruker kreftene på "gamle" hobbyen min: korps...

Lenge siden jeg har vært her inne også, men jeg tenker på dere!

Solveig sa...

Du skrev mye av det jeg også tenker, Plomma. Jeg skulle så gjerne gjort noe, vært tilstede for å holde rundt en venn som sørger så nå..Det er vanskelig å være så langt borte fra deg, kjære Gøril.

Men jeg har ikke gått den veien dere nå går, og jeg vet at dere deler noe som de færreste har kjent på kroppen. Men jeg gråter for de ufattelige tap dere bærer med dere. Jeg er så lei meg for at dere vet hvordan det kjennes, og det å måtte akseptere at deres skønneste små trengte å få fred.