Nusse

Det er ikke bare på verdensveven at jeg kaller jenta mi for nusse, det er ikke bare et pseudonym jeg bruker på nett. Nusse var nemlig kallenavnet hennes også i det virkelige liv, hun fikk det allerede da hun lå i magen. Nå har jeg lyst å fortelle hvordan det ble slik!

Akkurat som navnet hennes var det også storesøsknene som fant på kallenavnet. Filmen "Finding Nemo" gikk på høy rotasjon i DVD-spilleren hjemme på den tiden da nusse lå i magen, en film jeg har sett talløse ganger men som vi fortsatt ser på fra tid til annen. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er "Istid" eller Nemo som er den beste av de "nye" animasjonsfilmene, men jeg koser meg fortsatt når jeg ser begge. Uansett, i Nemo er det en scene der Nemo's klovnefiskpappa Marlin og den svært glemsomme palett-kirurgfisken Dory på sin reise for å finne Nemo skal svømme over en smal, mørk kløft. Dory har fått beskjed av en stim med sild at de må svømme gjennom kløften og ikke over, men innen de kommer fram til kløften har hun glemt det gode rådet, og Marlin får henne med på å svømme over den skumle kløften. Problemet er jo at det befinner seg en skog av farlige brannmaneter i vannet over denne kløften. Men Dorys første møte med en av disse manetene er ubetalelig.

Først møter hun nemlig bare en bitteliten og søt babymanet, som hun straks liker veldig godt. Det er da hun leverer disse klassiske replikkene:

Heei lille venn!!!

....den skal hete nusse, og den skal være min, 

og den skal være nussen min,

koom da nusse, kom hit lille nusse,

goligoligoligoligoligoli!

Og det var slik de store barna mine kom på å kalle babyjenta i magen for nusse, etter verdens nusseligste lille brennmanet.

Barnas dag

I morgen er det 17. mai, barnas dag.

Enda en merkedag som føyer seg inn i rekken av dager hvor tomrommet etter nusse blir ekstra merkbart, de kommer som perler på en snor disse merkedagene, like sikkert som at tiden går.

Det er 17. mai, og en frisk og livsglad nusse skulle sprunget rundt i bunaden sin, med dansende småkrøllete musefletter, og solt seg i oppmerksomheten hun garantert ville vekket, den aller vakreste jenta... Hun skulle stappet seg med is, vafler og pølser, og høy på sukker ville hun sikkert terget storesøsknene fra vettet. Men hun hadde nok helt sikkert fått være med storesøster i aktivitetsløypa på skolearrangementet, og kanskje knuget en blank tjuekroning i en svett barnehånd med den andre handa trygt plassert i storebrors, i kø for å kjøpe dagens sjette is. Jeg ser det for meg, de mentale bildene av hvordan jeg drømte om at ting skulle bli er så levende at det gjør fysisk vondt i magen når jeg kommer på at alt bare er fantasi...

Men i morgen skal kanskje bunaden hennes få løpe. Ei skjønn lita jente med noen spesielle utfordringer, som er nøyaktig 4 uker eldre enn nusse, har fått låne bunaden nusse hadde på seg på sin siste 17. mai. Og selv om denne jenta har noen funksjonsutfordringer, er hun fullt i stand til å løpe! Jeg er ikke 100% sikker på at hun kommer til å bruke den, men hvis mammaen hennes har rukket å få alt på plass, så skal nusses bunad ut å løpe i morgen...

De to foregående årene var jeg ikke klar til å låne den bort. Men så er det for ille at den bare skal henge der, jeg synes den er så fin. Og nusse får jo aldri brukt den mer, så i år håper jeg at den skal få luftet seg igjen. Jeg hadde nok ikke orket å se den på ei helt funksjonsfrisk jente. Men hun som har fått låne den er virkelig verdig til å bære nusses festdrakt, hun har vært gjennom enormt mye, og er på sin måte like tapper som min nusse var. Og hun kan og mestrer så mye mer enn nusse noen gang fikk sjans til. Hun kan løpe. Jeg håper bunaden til nusse får løpe i morgen, og jeg håper jeg får se det. Det blir spesielt, det blir nok tøft, men det blir fint. Jeg tror det blir fint.

OPPDATERING, 17. MAI

Bunaden fikk løpe i dag! Den fikk komme ut i våren, i vinden og solen og regnet, den fikk flekker av is. Den satt som støpt på denne skjønne jenta som jeg fortalte om i går, og da jeg møtte henne var det vanskelig å ta øynene vekk fra henne. På mange måter minte hun meg på noe som kunne ha vært, hvis tilfeldighetene for nøyaktig 6 år siden hadde falt seg litt annerledes. For det er 6 år siden i dag, nøyaktig på dagen 6 år siden nusse ble unnfanget og det skjedde et skjebnesvangert møte mellom en eggcelle og en sædcelle som aldri burde få blitt et barn. Hvis hvilke som helst andre to celler hadde møttes hadde det kanskje vært nusse som løp rundt i denne bunaden i dag...

Men aller mest var det fint å se henne i den. At ting ble som de ble på grunn av et tilfeldig utslag av naturens lune for 6 år siden er det ingenting noen kan få gjort noe med i dag. Ting ble som de ble, nusse er borte, og på grunn av nusse ble jeg kjent med og har blitt veldig glad i mammaen til denne jenta. Hvis noen skulle få løpe med  bunaden til nusse så var det datteren hennes. Og jeg er så glad for at hun brukte den i dag.

2 år siden...

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!

Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.

Merkedager og jobb

Etterhvert som de nærmer seg igjen, merkedagene, er det mange av de samme tankene som melder seg som jeg tumlet med i fjor på denne tiden.
For omtrent akkurat et år siden skrev jeg en bloggpost om å være hjemme fra jobb på merkedagene eller ikke, og jeg kjenner at jeg kunne postet det samme innlegget igjen nå.

I fjor ble det slik at jeg var hjemme fra jobb begge dagene. På fødselsdagen hadde jeg virkelig tenkt å gå på jobb, men våknet opp med en heftig omgangssyke, og dermed hadde jeg intet annet valg enn å bli hjemme. Men da jeg lå der i sengen og prøvde å røre meg minst mulig på grunn av kvalme og magekramper, men av og til måtte kreke meg opp for å kaste opp eller gå på do, så skulle jeg virkelig ønske at jeg var på jobb i stedet. For det ble ensomt og vondt å ligge der, og i tillegg til sykdommen plages av alle tankene om det som skulle vært, kunne vært, ville vært og hadde vært. Det hadde kanskje føltes annerledes hvis jeg hadde vært frisk? På ett års-dødsensdagen (som storesøsknene kaller det) i fjor tok jeg ut en feriedag, mannen var også hjemme fra jobb, og vi hentet ungene tidlig på skolen og dro på utflukt, hadde en skikkelig familiedag som faktisk ble veldig hyggelig og fin, utover dagen ble været til og med nesten like nydelig som året før...

Så har det gått et år da, tiden har formerlig rast avgårde, og spørsmålet melder seg på nytt, bli hjemme eller ikke? Altså, jeg har virkelig ikke vært mye borte fra jobb på grunn av nusse. Av ulike, kompliserte årsaker som jeg ikke skal gå inn på her, begynte jeg i ny jobb allerede mindre enn 4 uker etter at hun døde, i en jobb med mye menneskekontakt som krever 100% konsentrasjon. Det var beinhardt å fokusere i starten, men likevel godt å slippe å gå hjemme å gruble, og alt i alt har det gått ganske bra. I løpet av de første 11 månedene hadde jeg kun en dags fravær på grunn av henne, jeg fikk permisjon med lønn i forbindelse med at vi var til genetisk veiledning. Jeg jobbet til og med julaften ettermiddag/kveld/natt det første året, det var grusomt å være borte fra familien på den første store høytidsdagen etter at hun døde, men det gikk, det også. På fødselsdagen hennes i fjor var jeg altså hjemme på grunn av omgangssyke, og så var det den feriedagen på dødsensdagen. I fjor våres tok jeg i tillegg 2 feriedager for å delta på etterlattekurs på Frambu senter for sjeldne funksjonshemminger, men det er det! Så arbeidsgiver kan virkelig ikke si at jeg har vært til mye bry i forhold til det at de ansatte en som nettopp hadde mistet et barn! Jeg er dessuten knapt borte fra jobb på grunn av egen sykdom, og kan telle på en hånd hvor mange dager jeg har vært hjemme med sykt barn siden jeg begynte i jobben.

I hverdagene går det jo stort sett veldig bra med meg, jeg preges ikke av sorg selv om jeg har nusse med meg i tankene og hun befinner seg der i bakhodet et sted. Men det er rart med merkedager, når de begynner å nærme seg så kverner tankene mer, hun blir mer tilstede, føles sterkere, sorgklumpen i magen rører mer på seg. Hverdagen min er hektisk og travel, og ofte føler jeg på at jeg ikke har nok tid til å minnes, til ettertanke og refleksjon, til henne, derfor tenker jeg på å gi meg selv litt tid til akkurat det på merkedagene hennes. Men er det greit å ta en feriedag på dødsensdagen i år også? Hvor lenge er det i så fall greit? Burde jeg nå etter to år ha kommet over det med å grue meg til merkedager, og ikke la det faktum at det er 2 år siden datteren min døde forstyrre konsentrasjonen min, men ta meg sammen, gå på jobb og gjøre jobben min?

Som sagt dro vi på familieutflukt på dødsensdagen i fjor. Den dagen hun døde fra oss dro vi også på tur, hun døde tidlig på morgenen, på årets første skikkelige vårdag, fuglene kvitret utenfor vinduene da hun trakk sitt siste pust og solen rant blodrød i horisonten... Det ble en nydelig, mild og strålende vårdag, og etter at begravelsesbyrået hadde vært og hentet henne på formiddagen orket vi ikke sitte inne, hjemme, vi dro på tur og var ute i det vakre været, klatret på og utforsket en spennende festning som ligger et stykke unna oss og fant en slags sjelero midt i det grusomme, hjerteskjærende, absurde at jenta vår hadde dødd fra oss bare timer tidligere. Og i år har ungene en klar forventning om at vi skal gjøre det samme. Så jeg har akkurat bedt sjefen om en feriedag den dagen, håper det går i orden.

Det er det som føles riktig i år. På fødselsdagen kommer jeg til å gå på jobb, men det er en fredag, og vi har lagt noen små planer for hvordan vi skal markere dagen på ettermiddagen og kvelden. Kryss fingrene for oppholdsvær!

Jeg vet allerede nå at nøyaktig de samme tankene vil melde seg på samme tid neste år. Og at jeg vil måtte ta stilling til akkurat det samme spørsmålet til neste år, og året etter der, og etter der, bli hjemme eller ikke. Til året vil vel forsåvidt fødselsdagen falle på en lørdag og dødsensdagen på en søndag, men jeg jobber turnus, og jeg vet ikke nå om jeg garantert har fri. Så det blir vel en lignende bloggpost til året også.

Jeg så datteren min dø!

Tiden flyr så fort! Det blir altfor sjelden tid til å sette seg ned og tenke, og skrive.
Nå har det allerede blitt februar, en av nusses måneder, og selv om det er noen dager igjen til hennes dag, kjennes det allerede litt i magen.
Dette er måneden da hun skulle blitt 5 år, hun ville virkelig begynt å bli stor jente! Stor nok til å ha ordentlig bursdagsselskap med venner fra barnehagen, kanskje allerede for stor for rosa prinsessebursdag, kanskje hun ville hatt utebursdag, med aking i mørket, hodelykter, varm kakao og pølser på grillen!?

Kanskje. Hvis. Hvis bare! Det er så mange "kanskje" og "kunne ha vært" i tankene hos en mamma til et barn som ikke får vokse opp. Så mange brustne drømmer, som det er så vanskelig å gi slipp på.
Drømmer som i mitt tilfelle allerede ble knust lenge før jenta mi faktisk døde.

Ting ble så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og hvis hun ikke hadde dødd fra meg, ville det jo ikke blitt noen akebursdag. Det ville sannsynligvis ikke blitt en hyggelig dag i det hele tatt, med et bursdagsbarn som ikke ville forstått noe av at det var hennes dag, ikke skjønt at hun egentlig skulle hatt barneselskap og frydet seg over gaver, kaker og oppmerksomhet, hun ville mest sannsynlig ikke engang hatt en god dag etter hennes målestokk, for de dårlige dagene var så uendelig mange fler enn de gode, og de gode var egentlig ikke så mye å skryte av, de heller. I hennes liv var det bare øyeblikk, korte stunder som var gode. Minner som jeg prøver å tviholde på, men som jeg kjenner glipper for meg, og det smerter meg.

I stedet for å huske lydene, luktene, følelsen av de gode stundene, er det dessverre de vonde stundene som nå står klarest for meg, det var knyttet så voldsomme psykiske påkjenninger til disse stundene at de har brent seg inn i hukommelsen, og fortsatt føles ganske nær. Av og til er det noe som trigger, bringer fram et slikt vondt minne, og jeg blir nesten slått i bakken, kjenner hjertet banker hardt og tårer presser på som jeg burde ha grått. Som tidligere i dag, da dødsøyeblikket plutselig tvang seg fram fra hukommelsen, jeg kan enda nesten fornemme følelsen av den glohete, men å så myke huden hennes, lyden av pusten hennes, hjerteslagene som raste avgårde, før de plutselig ikke var mer. Jeg så min egen datter dø! Jeg husker timene etterpå, vonde syn fra da jeg stelte henne for siste gang, hvordan vi la henne til sengs og det først nesten så ut som hun bare sov. Hvordan søsknene så keitet og hjerteskjærende virret mellom stua og soverommet, holdt hånden hennes, strøk kinnet hennes, gikk til og fra, til og fra. Storesøster som ikke kunne slutte å gråte, storebror som bare var blek og stille. Bloddråpen som etterhvert rant ut av nesen, dødsstivheten... Likbilen som kom opp i gården, den lille hvite kista som ble satt i sengen vår, hvordan vi la henne oppi, så stiv hun var, kistelokket som ble lukket igjen, tårene i øynene på begravelsesagentene. Kista laget et lite hull i lakenet, jeg sydde det med en gang, men bruker helst ikke det lakenet  nå, for i stingene er det så vonde minner... Mitt eget kjøtt og blod, min egen aller sterkeste, tapreste, vakreste, mykeste forlot huset vårt for siste gang, voksblek og kald i ei lita hvit kiste, båret ut av to fremmede, kjørt vekk i en likbil...

Dette og andre voldsomme øyeblikk i livet hennes sitter så altfor godt fast i minnet, og det er så trist at ikke de gode minnene er sterkest, det er jo de jeg vil huske, det er i de minnene jeg vil føle meg nær henne. Men det er i de vonde, mest voldsomme minnene jeg fremdeles nesten fysisk kan føle hvordan hun var, og enda så smertefullt det er, så vil jeg jo innerst inne ikke glemme, hvordan hun føltes, min mest dyrebare hjerteskatt.

Det er februar, og snart skulle hun fylt 5 år. Det venter noen vanskelige dager nå. Dagene fram mot slike merkedager er alltid verst, tanken på hvordan ting kunne vært, skulle vært, ville vært, gå og grue seg, bli innelukket, hissig, tverr, trist. I fjor lå jeg strøken  med omgangssyke på dagen hennes, så det ble ingen ordentlig markering av dagen, og det var så trist. I år håper jeg at jeg får være frisk, så jeg først kan trene til jeg nesten kaster opp, får tømt hodet og blir skikkelig sliten, og at vi så kan spise kake med 5 lys, for vårt elskede bursdagsbarn som hviler i fred. Men mest av alt skulle jeg ønske vi skulle ha akebursdag...

Bildet er tatt ca 2,5 måneder før hun døde. 
Hun hadde akkurat vært alvorlig syk og var veldig sliten, og sovnet inntil meg på fanget mitt, noe hun nesten aldri gjorde, et godvondt minne...

10 år som mamma

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene. 

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!