Nattlig vandring i gamle minner

I underbevisstheten min visste jeg jo at det kom til å skje før eller siden, det ville igrunn ikke vært til å unngå nå som jeg har valgt å følge min gamle drøm. Og på en måte er jeg glad det skjedde før det ble for sent. Men da jeg plutselig befant meg i situasjonen ble jeg likevel overrumplet. Det gikk ikke fullt og helt opp for meg hvor jeg var før jeg sto der, selv om jeg jo godt visste hvor jeg skulle da jeg gikk dit.

Det var sent på kvelden og alt var stille og fredelig, jeg var trøtt. Jeg hadde gått gjennom de tomme, halvmørke korridorene i helt andre tanker, som handlet om det som er og det som skal komme. Det er for det meste det tankene mine dreier seg om nå for tiden, jeg ser framover, og prøver å finne ut hvordan ting kan bli best mulig. Så da jeg gikk gjennom dørene som jeg har gått gjennom så mange ganger før, gikk nedover korridoren hvor jeg har tilbragt så altfor mye tid, var jeg ikke forberedt på følelsene som veltet over meg, minnene som skylte over meg lik bølger over sand og stein.

Plutselig var nesten 3 år visket vekk, og det var som å være tilbake i en annen tid, et annet liv. Det var som om nusse fortsatt var i live, som om hun befant seg bak en av de velkjente dørene, slik hun gjorde så mange ganger mens jeg stjal meg noen minutters pusterom. Da jeg gikk inn i rommet jeg skulle til var det nesten så jeg ventet å finne henne der, en liten brøkdel av et sekund med blandede følelser av forventning og smerte før hjernen min registrerte at det slett ikke var henne men noen helt andre som ventet på meg og den velkjente sorgklumpen eksploderte i magen - hun er jo død, hun er fortsatt død, hun har vært død lenge nå og vil aldri komme tilbake.

Jeg kunne ikke la følelsene overvelde meg der og da, ikke da heller. Det er rart, i hverdagen er det ofte slik at sorgen og savnet rører på seg når det passer som minst, mens når jeg har tid og mulighet til å reflektere, minnes, kjenne på følelsene, forholder de seg som oftest rolig. Slik blir det vel ettersom tiden går, det oppstår færre og færre uventede situasjoner som utløser overveldende følelser av savn og sorg, og i hverdagen går det som oftest helt greit å leve videre selv etter å ha lidd et så stort tap som jeg har.

Men jeg innser vel at jeg aldri helt kan forutse, stålsette meg for enhver situasjon som kan vekke bittersøte minner og virvle opp i vonde følelser, for en så stor sorg som jeg har opplevd kan aldri la seg viske helt vekk. Jeg vil alltid ha et stort tomrom i livet, alltid måtte leve med et savn som aldri helt kan bli borte. Savnet vil nok skifte form, men det vil alltid være der. En vis gammel mann noen av leserne kanskje kjenner (kred til dere!) sa imidlertid en gang noen kloke ord som vi alle kan ha godt av å minnes, samme hva slags små eller store sorger, tap og skuffelser vi bærer med oss:

It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that.

Don't pity the dead. Pity the living.

Above all, pity those who live without love.

Så jeg lever videre, og prøver å ikke dvele for mye ved det som skulle vært. Men jeg vet jo så inderlig vel hva jeg ville sett i et speil som viser våre innerste, mest desperate drømmer - en frisk nusse, leende, løpende, lekende rundt meg. Den knuste drømmen, som vil være med meg så lenge jeg lever. Hvis den samme gamle kloke mannen hadde spurt meg når mine dager var talte, om savnet fortsatt var like stort, vet jeg så inderlig vel hva jeg ville svart:

After all this time?
Always....

You had your mother's eyes....

Plomma gjør ting hun ikke kan

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er så mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.