8-årsdagen

I dag er det 8 år siden nusse ble født. 
8 år siden den iskalde februarmorgenen hvor gleden og lykken enda var rosenrødt ubesudlet og livets problemer fram til da kun hadde vært mindre humper i veien fram mot drømmen. En prefekt familie. En lysende karriere. Et vakkert hjem. Et sosialt liv. Det var den gang da. Siden har det gått åtte år.

I dag er det også ett år siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke elsker nusse eller tenker på henne lenger, hun er i meg, med meg, alltid. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har stunder hvor sorgen og fortvilelsen tar meg, øyeblikk hvor urettferdigheten gjør meg sint og smålig. For det skjer med ujevne mellomrom, noen ganger er mer forutsigbare enn andre. Rundt merkedager er det uunngåelig å ikke bli minnet på at vi skulle hatt en åtteåring iblant oss, og med det veller minnene fram om det som var. Andre ganger kommer mer overrumplende, noe uventet som trigger minner, og det er ofte tyngre. Men jeg kommer meg gjennom disse stundene, kommer meg videre.

Noen ganger har jeg lyst til å sette meg ned og skrive, burde sikkert ha gjort det, men livet lever i høyt tempo, og sorgen kan være tung å grave seg ned i. Så jeg lar være. Og selv om jeg skriver først og fremst som terapi for meg selv, har jeg jo en mening med å dele tankene mine på en blogg. Det gir meg trøst å dele sorgen med fremmede, når jeg ikke er flink til å snakke med mennesker rundt meg. Men er det noen som leser her lenger, all den tid jeg aldri oppdaterer? Burde jeg igrunn ikke bare legge ned hele bloggen? Likevel vil jeg jo ikke at nusse skal bli glemt, og hvis bare en eller to googlere ramler innom og leser nå og da, så betyr det at de tenker på henne de minuttene de er her. Og da er det verd at bloggen ihvertfall blir liggende der ute, selv om jeg ikke oppdaterer noe særlig. HUN SKAL IKKE BLI GLEMT.

Jeg kjenner at særlig for dødsensdagen i fjor har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrev noen ord. Dagen ble tilbragt i utlandet med familien, og det var ingen god dag. Rundt den tiden hadde vi som par og familie kanskje den tyngste og vanskeligste perioden siden vi mistet nusse. Men vi jobbet og jobber oss igjennom, og prøver koninuerlig å skape og vedlikeholde en felles platform for en god framtid. Det skal mer til før jeg gir opp, alt annet enn døden skal jeg klare å overvinne!

De gangene jeg tenker at jeg kanskje skulle skrevet noen ord, vet jeg ikke om jeg igrunn ville hatt så veldig mye nytt å skriver. Det ville sannsynligvis stort sett blitt nye sammenstillinger av ord og setninger jeg allerede har skrevet mange ganger tidligere på denne bloggen. Det sies jo imidlertid, og viser seg også at sorgen forandrer seg med tiden. Og nå i tiden før den åttende fødselsdagen har jeg kjent at det er en litt annerledes følelse av tap som dominerer når sorgen kommer. Jeg har mistet så mye. Et ubekymret liv, omtrent alt av venner og sosialt liv som jeg hadde før alt dette, men verst av alt tid. Jeg har mistet så mye tid. Karrieremessig, med å bygge opp et hjem, med å ta vare på sosiale relasjoner, men først og fremst tid med familien. Tid med min snille, gode mann og mine to fantastiske friske barn. Misforstå meg ikke, vi tilbragte mye tid sammen også da nusse levde, men jeg føler likevel at tiden gikk tapt, at jeg ikke var tilstede, at jeg ikke fikk gjort tiden god. Og jeg sliter med en ekkel følelse av at noe viktig og verdifullt gikk tapt i den tiden, som jeg aldri kan klare å gjøre opp for. Jeg føler at jeg mangler noe grunnleggende, at jeg aldri klarer å gjøre tiden virkelig god.

Jeg føler at jeg strever med å veilede barna mine, som vel nå er mer for ungdommer å regne, og gi dem gode verdier og riktig moralsk ballast til å møte utfordringene som møter dem i ungdomstiden, gi dem ryggrad og integritet til å ta de riktige valgene, motivere dem til å gjøre det beste ut av sine gode forutsetninger, og bli de beste mulige utgavene av seg selv. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør en god nok jobb, og har en gnagende følelse av at vi mistet noe grunnleggende i den tiden da alt dreide seg om nusse, og hvor dagene handlet om å overleve, komme seg gjennom dagen og endelig kunne få noen timers søvn og en mental pause fra det umenneskelige presset jeg levde under. Jeg har et tre og et halvt år langt svart hull i tiden, og det er det som er verst å forholde seg til nå, alle tanker om hva jeg burde fylt denne tiden med, og i hvilken grad uopprettelige skader har skjedd. 

Nusse er død, hun lider ikke mer. Det som skjedde med henne ligger i fortiden. Jeg kommer nok alltid til å slite med et snev av skyld overfor henne, en liten stemme som hvisker meg i øret at det var min skyld at hun led, siden det var jeg som ville ha et tredje barn. Men hun lider ikke mer, og det har jeg sluttet fred med. 
Det jeg derimot må fortsette å leve med, og som vil fortsette å hjemsøke meg for resten av livet, er de vedvarende konsekvensene av det fatale som skjedde den gangen. Alt vi mistet da. Drømmen om det som skulle ha vært, både da og nå. Og en skyldfølelse over alt jeg føler jeg ikke har fått gitt til de andre barna mine. Redselen for at de ikke skal komme seg helskinnet gjennom ungdommen, eller klare å skape seg et godt voksenliv. Hvis noe går galt kommer jeg til å klandre meg selv, dømme meg selv, hardt. Jeg føler allerede at noe er i ferd med å glippe. Og det er ingen god følelse.

Jeg håper, håper at den følelsen bare er noe alle foreldre til ungdommer kjenner, en ny og ukjent fase i det å være forelder, gi slipp, la dem ta kontrollen, når alt jeg vil er å beskytte dem mot alle farer, for alltid. At følelsen bare er vondere hos meg på grunn av den fortiden vi har. Sorgen over at jeg mistet mye av min barns barndom, den vonde følelsen det gir meg, redselen for framtiden, det er den som er sterkest nå. Men nusse skal ikke bli glemt, og i dag er det hennes fødselsdag.

Jeg skal på jobb i dag, noe jeg kun har vært en gang tidligere på fødselsdagen hennes. Det var for tre år siden, og det var ikke en bra dag. I år skal jeg jobbe, men har heldigvis en disponibel dag uten ansvar og tidspress. Jeg håper det går greit, for tankene kommer jo uungåelig til å være dystre, og vandre mørke og vonde veier. Men livet går videre, jeg synes ikke jeg kan fortsette å være hjemme den 11. februar hvert år for all framtid. Så jeg prøver. Men glemmer aldri å minnes, aldri å elske.

7-årsdagen

I dag er det 7-årsdagen.

7 år siden nusse ble født,  7 år siden jeg ble mamma for tredje gang. 

7 år siden jeg for første gang fikk møte min aller vakreste, tapreste, mykeste, tøffeste, mest perfekte, ødelagte, plagede stakkars vesle jente. 7 år siden jeg på den mest smertefulle måte man kan tenke seg fikk lære at det å være mamma ikke nødvendigvis betyr lykke og idyll. 

7 år siden uskylden ble tatt fra meg og hjertet mitt ble knust for alltid.

3 bursdager fikk hun leve, hun forsto aldri at det egentlig var en spesiell merkedag som hun burde gledet seg til og frydet seg over. Hun så heldigvis aldri smerten i øynene mine da jeg for søsknenes skyld lagde kaker og bursdagsselskap og gaver med pent papir og bånd, forsto ikke at jeg mest av alt ville gjemme meg i et mørkt rom til dagen var over.

3 bursdager har vi levd uten henne, triste, vonde dager fylt av vanskelige, sammenfjetrede tanker om det som var og det som kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha blitt, skulle ha blitt. Kanskje den største merkedagen av dem alle, den som skulle vært den mest gledelige, og derfor har blitt den tristeste.

I dag er det den fjerde bursdagen. Nå har hun vært død flere bursdager enn hun levde. Hvor absurd er ikke det?! Hun skulle fylt sju! Vært helt sjef i første klasse, med full kontroll på alfabetet og pluss og minus og sanger på engelsk med lespende s-er på grunn av to manglende melketenner foran. Hatt stor bursdagsfest for alle i klassen i gymsalen på skolen, kanskje karnevalsbursdag, med verdens stolteste storebror utkledd som klovn, morsomme leker, og pølser og sjokolademuffins veggimellom. Kanskje fått slalomski, eller ny sykkel, stor jente – sykkel. Det er bare for vondt å tenke på. Men ikke like ille som å tenke på hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd for nesten fire år siden, det er tanker jeg i hvert fall ikke orker å åpne opp for.

Uansett er det en dum, vond og vanskelig dag, samme hvordan jeg vrir og vrenger tankene mine. Men det er nusse sin dag. Min nusse, min vakreste, mykeste, tapreste. Disse ordene skrev jeg på nussebursdagen i fjor, jeg har ingen nye ord som kan si det bedre. Derfor avslutter jeg i år som i fjor:

"Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg tidvis har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag må jeg velge å leve livet mitt videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet. 

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred. 

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg."

6 år

I dag er det nusses 6-årsdag.

6 år, men ingen lykkelig og forventningsfull bursdagsjente, ingen gaver, ingen kake med 6 lys, ikke noe selskap. Bare levende lys på en minnekiste, ved siden av et gammelt fotografi.

Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått seks år siden jeg fødte henne, på mange måter husker jeg den veldig klart, den iskalde lørdagsmorgenen. Men det har gått seks år. År som ble så totalt annerledes enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg, hvordan skulle noen kunne forestille seg det helvetet vi gikk igjennom? 3 år med ufattelig lidelse for en liten barnekropp, 3 år med vanvittige psykiske belastninger for meg og familien. Og så nesten 3 år uten min tapreste, vakreste.

Det går ikke an å tenke for mye på alt sammen. Jeg vet at det sikkert ikke er helt bra, men jeg kan bare ikke tillate meg å grave meg for dypt ned i minnene. Å leve så intenst vondt som vi alle sammen gjorde i 3 år, å miste barnet sitt, å måtte leve videre med et barn for lite. Jeg tenker selvfølgelig på henne mange ganger hver eneste dag, men hvis jeg virkelig begynner å fordype meg i disse tankene, reflektere over implikasjonene, så tror jeg at jeg kanskje ville blitt gal. Eller ihvertfall så deprimert at jeg ikke ville klart å komme meg opp av den seige, vonde materien som ble livet og mange av minnene hennes. For de er vonde, de fleste minnene, jeg har ikke engang en masse deilige, gode minner jeg kan trøste meg med når jeg savner...

De ytterst få gylne, vakre minnene jeg har er det nesten enda mer smertefullt å tenke på, fordi de er så få, og fordi de minner meg på det livet jeg ikke klarte å gi henne, når forutsetningene engang ble som de ble. De blir også vonde påminnere om hvor trist, vondt og kort livet hennes ble. De får meg til å savne flere gode minner, savne det som skulle blitt, den deilige drømmen jeg hadde. Hvis jeg hadde tillatt det for meg selv, kunne jeg nok trådt ut av hverdagen og virkeligheten og fortapt meg i den drømmen, og aldri mer forholdt meg til realitetene. Men hva godt ville det gjort? Det ville gavnet verken meg selv, de gjenlevende barna mine eller mannen min, og minst av alle nusse. Det ville ikke brakt henne tilbake til livet, eller på magisk vis plutselig gjort de årene hun levde gode.

Jeg har valgt å gå videre, og derfor kan jeg bare ikke rote for mye i fortiden og minnene. Jeg kjenner jo hvor vondt det er når de blir rippet opp i uten at jeg er forberedt. Med ujevne mellomrom blir jeg minnet både på det som var, som når jeg møter bestemte personer, kommer til bestemte steder, og på det som skulle ha vært. Som her om dagen på trikken, ved siden av meg satt en dame og hennes lille datter, jenta var så søt og glad og sang alfabetsangen og tullet med "Tra sma kanasara" og "Tri smi kinisiri" av full hals, hun var så nysgjerrig og vitebegjærlig, og det var tydelig at hun var 6 år og skulle bli skolejente til høsten. Nusse skulle også vært skolejente til høsten, hvis alt hadde gått som det skulle. Det har nylig vært innskriving på skolene her i distriktet, jeg måtte bare la være å lese alle artiklene i lokalavisen om årets kull med førsteklassinger og deres første møte med skolen. Det skulle jo vært nusse også, nusse og jeg...

Livet har blitt så annerledes enn jeg forestilte meg da jeg lå med en nyfødt og varm liten bylt i armene mine den februarmorgenen for seks år siden. Så mange drømmer jeg har måttet gi slipp på, ikke bare om nusse, men også når det gjelder jobb, ja, hele framtiden min. I dag er det seks år siden nusse ble født, og livet mitt ble kullkastet for alltid. Heldigvis er det lørdag, så jeg slipper å være på jobb, det gikk ikke særlig bra i fjor. Jeg har også hatt en veldig hektisk og intens uke på kurs denne uken, så jeg ikke har hatt for mye tid eller krefter til å grue meg til dagen i dag.

Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag er en kamp for å gå videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet.

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred.

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg.

Nusses 5-årsdag i dag

Så var den her da, 5-årsdagen.
Tenk at det har gått 5 år siden den iskalde lørdagsmorgenen da nusse kom til verden i ekspressfart!

I etterkant har jeg jo skjønt at det var fordi hun var syk at det var så lett å føde henne. Hypotonien, den manglende muskelkraften i kroppen hennes, gjorde at hun nærmest bare gled ut, enda så intenst smertefull en fødsel er så følte jeg meg nesten ikke sliten etterpå, for den var så kort. Babyen som kom ut, den underskjønne, perfekte, aller mykeste lille jenta, var ikke sterk, vital og frisk. I stedet var hun så syk, så syk, at livet til slutt ble for tøft å leve, enda så tappert og hardt hun kjempet, en kamp som var så uendelig mye lengre, tøffere og mer smertefull enn fødselen!

Og derfor markerer vi 5-årsdag uten bursdagsbarn i dag, finnes det noe tristere?

Jeg har jo gått og gruet meg lenge, med en gnagende klump i magen, og tumlet med alle disse tankene om hvis, dersom, kanskje, hvis bare, kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha vært. Totalt fruktesløse, vonde tanker, som det er helt umulig å la være å tenke. Det er jo så sterke drømmer, ønsker og forventninger involvert i det å sette et barn til verden!

Jeg vil påstå at det å lage barn, er den ultimate egoisme. Det lille vesenet som fødes har jo overhodet ikke bedt om å få bli til! Det er for det første prisgitt den nådeløse tilfeldigheten det genetiske lotteriet er, med så mange gener som skal til for å skape et menneske, og så mye som kan gå galt, så er det virkelig forunderlig at det går bra så mange ganger som det gjør! For det andre er det nye barnet, gitt at det kommer seg levende og uskadd fra det traumet det er å bli født, prisgitt at foreldrene er kapable og villige til å ta seg skikkelig av det. Det tragiske er at altfor mange barn, også i Norge, blir født til forhold som ikke er tilfredsstillende for at de skal få en god oppvekst og full mulighet til å utvikle det potensialet som bor i dem, og jeg kan ikke nekte for at jeg mang en gang har rast over hvor urettferdig naturen og verden er. Hvorfor fikk ikke min nusse bli født frisk? Hvorfor var det akkurat hun som måtte tape det genetiske lotteriet? Hvorfor blir friske barn født på løpende bånd av foreldre som ikke evner, har mulighet eller vil ta skikkelig vare på dem?

Misforstå meg ikke, det er jo ikke slik at jeg ønsker at et annet barn skulle bli rammet av nusses ulykke i stedet for henne. Eller at jeg ønsker at noen andre foreldre, uansett ressurser, skulle fått et sykt barn i stedet for oss. Et liv som nusses unner jeg ingen, verken barn eller forelder. Men det føles likevel så vondt å få et barn som var så sykt og plaget, at det er vanskelig å ikke synes at det er fryktelig, fryktelig urettferdig.

Det er 5-årsdag hos oss i dag, og det blir en vanskelig dag. Heldigvis er erfaringen at det å gå og grue seg til en slik merkedag er verre enn å leve selve dagen, håper det samme gjelder for i dag. Nusse er alltid med meg i tankene, men ekstra mye, og på en annerledes måte når det dreier seg om merkedager. I dag er det hennes dag, og den brutale virkeligheten er at vi ikke har henne hos oss denne dagen. Vi som måtte leve videre uten henne, det er vår oppgave å holde minnet om henne levende, som den utrolig sterke, tapre lille kjempen hun var. Hun hadde ikke bedt om å bli satt til verden den gangen for 5 år siden. På 5-årsdagen føler jeg at jeg skylder hennes minne å markere at det er hennes dag ikke bare i tanke, men også i handling. Derfor blir det kake med 5 lys i kveld, lystenning og friske blomster på minnekisten, og familietid med refleksjon og ettertanke. For nusse!

Hvil i fred, min vakreste skatt.

Min kjærlighet til deg er en flamme i mitt hjerte 

som vil brenne så lenge jeg lever.

I ærbødighet,

mamma

Merkedager og jobb

Etterhvert som de nærmer seg igjen, merkedagene, er det mange av de samme tankene som melder seg som jeg tumlet med i fjor på denne tiden.
For omtrent akkurat et år siden skrev jeg en bloggpost om å være hjemme fra jobb på merkedagene eller ikke, og jeg kjenner at jeg kunne postet det samme innlegget igjen nå.

I fjor ble det slik at jeg var hjemme fra jobb begge dagene. På fødselsdagen hadde jeg virkelig tenkt å gå på jobb, men våknet opp med en heftig omgangssyke, og dermed hadde jeg intet annet valg enn å bli hjemme. Men da jeg lå der i sengen og prøvde å røre meg minst mulig på grunn av kvalme og magekramper, men av og til måtte kreke meg opp for å kaste opp eller gå på do, så skulle jeg virkelig ønske at jeg var på jobb i stedet. For det ble ensomt og vondt å ligge der, og i tillegg til sykdommen plages av alle tankene om det som skulle vært, kunne vært, ville vært og hadde vært. Det hadde kanskje føltes annerledes hvis jeg hadde vært frisk? På ett års-dødsensdagen (som storesøsknene kaller det) i fjor tok jeg ut en feriedag, mannen var også hjemme fra jobb, og vi hentet ungene tidlig på skolen og dro på utflukt, hadde en skikkelig familiedag som faktisk ble veldig hyggelig og fin, utover dagen ble været til og med nesten like nydelig som året før...

Så har det gått et år da, tiden har formerlig rast avgårde, og spørsmålet melder seg på nytt, bli hjemme eller ikke? Altså, jeg har virkelig ikke vært mye borte fra jobb på grunn av nusse. Av ulike, kompliserte årsaker som jeg ikke skal gå inn på her, begynte jeg i ny jobb allerede mindre enn 4 uker etter at hun døde, i en jobb med mye menneskekontakt som krever 100% konsentrasjon. Det var beinhardt å fokusere i starten, men likevel godt å slippe å gå hjemme å gruble, og alt i alt har det gått ganske bra. I løpet av de første 11 månedene hadde jeg kun en dags fravær på grunn av henne, jeg fikk permisjon med lønn i forbindelse med at vi var til genetisk veiledning. Jeg jobbet til og med julaften ettermiddag/kveld/natt det første året, det var grusomt å være borte fra familien på den første store høytidsdagen etter at hun døde, men det gikk, det også. På fødselsdagen hennes i fjor var jeg altså hjemme på grunn av omgangssyke, og så var det den feriedagen på dødsensdagen. I fjor våres tok jeg i tillegg 2 feriedager for å delta på etterlattekurs på Frambu senter for sjeldne funksjonshemminger, men det er det! Så arbeidsgiver kan virkelig ikke si at jeg har vært til mye bry i forhold til det at de ansatte en som nettopp hadde mistet et barn! Jeg er dessuten knapt borte fra jobb på grunn av egen sykdom, og kan telle på en hånd hvor mange dager jeg har vært hjemme med sykt barn siden jeg begynte i jobben.

I hverdagene går det jo stort sett veldig bra med meg, jeg preges ikke av sorg selv om jeg har nusse med meg i tankene og hun befinner seg der i bakhodet et sted. Men det er rart med merkedager, når de begynner å nærme seg så kverner tankene mer, hun blir mer tilstede, føles sterkere, sorgklumpen i magen rører mer på seg. Hverdagen min er hektisk og travel, og ofte føler jeg på at jeg ikke har nok tid til å minnes, til ettertanke og refleksjon, til henne, derfor tenker jeg på å gi meg selv litt tid til akkurat det på merkedagene hennes. Men er det greit å ta en feriedag på dødsensdagen i år også? Hvor lenge er det i så fall greit? Burde jeg nå etter to år ha kommet over det med å grue meg til merkedager, og ikke la det faktum at det er 2 år siden datteren min døde forstyrre konsentrasjonen min, men ta meg sammen, gå på jobb og gjøre jobben min?

Som sagt dro vi på familieutflukt på dødsensdagen i fjor. Den dagen hun døde fra oss dro vi også på tur, hun døde tidlig på morgenen, på årets første skikkelige vårdag, fuglene kvitret utenfor vinduene da hun trakk sitt siste pust og solen rant blodrød i horisonten... Det ble en nydelig, mild og strålende vårdag, og etter at begravelsesbyrået hadde vært og hentet henne på formiddagen orket vi ikke sitte inne, hjemme, vi dro på tur og var ute i det vakre været, klatret på og utforsket en spennende festning som ligger et stykke unna oss og fant en slags sjelero midt i det grusomme, hjerteskjærende, absurde at jenta vår hadde dødd fra oss bare timer tidligere. Og i år har ungene en klar forventning om at vi skal gjøre det samme. Så jeg har akkurat bedt sjefen om en feriedag den dagen, håper det går i orden.

Det er det som føles riktig i år. På fødselsdagen kommer jeg til å gå på jobb, men det er en fredag, og vi har lagt noen små planer for hvordan vi skal markere dagen på ettermiddagen og kvelden. Kryss fingrene for oppholdsvær!

Jeg vet allerede nå at nøyaktig de samme tankene vil melde seg på samme tid neste år. Og at jeg vil måtte ta stilling til akkurat det samme spørsmålet til neste år, og året etter der, og etter der, bli hjemme eller ikke. Til året vil vel forsåvidt fødselsdagen falle på en lørdag og dødsensdagen på en søndag, men jeg jobber turnus, og jeg vet ikke nå om jeg garantert har fri. Så det blir vel en lignende bloggpost til året også.

4-årsdagen

Så var den her, 4-årsdagen til min vakreste prinsesse.
I dag er det fire år siden jeg fødte ei nydelig, velskapt jente, hun var så fin!
I dag er det fire år siden det skjedde, som kastet så katastrofalt og totalt om på livene våre.
Hvem kunne ane at den deilige lille jenta som ble født denne iskalde lørdagsmorgenen var så syk, og ville bringe med seg så mye sorg og smerte?
Hvem kunne ane at livet hennes skulle bli så vondt, og så kort?

For på bursdagen hennes i år er hun ikke her.
Hun fikk aldri bli fire. Hun er ikke mer.
Det er vanskelig å fatte at noe så vondt kan være sant. Men det er det.
Hun er ikke her.

Det blir ingen bursdagfest i dag. Ingen rosa krone med 4 år på.
Ingen fødselsdagskunngjøring med bilde i avisen, ingen nusse 4 år.
Ingen gaver, skjønt hun hadde jo ikke forstått noe av det likevel.
Ikke frydet seg over oppmerksomheten, kakene.
Hvis hun fortsatt hadde fått leve, hadde det likevel blitt en trist dag i dag, bare på en litt annen måte.

Hvis drømmen hadde fått bli virkelighet, den som bor i de knuste drømmers rom i hjertet mitt, skulle vi sikkert hatt prinsessebursdagsselskap for henne. Spennende gaver, leker og moro. Rosa små jenter med prinsessekroner og verdige miner, med sjokoladekake og is rundt munnen. Hun som et strålende vakkert og lykkelig midtpunkt.
Men drømmen ble smadret for fire år siden, og sorgen over det som ikke ble er minst like stor som sorgen over alt som har vært. Og det blir ekstra tydelig på merkedager som denne.

Jeg vil be alle som leser dette innlegget i dag om å tenne lys, til minne om ei tapper, sterk og utrolig vakker jente som skulle blitt fire år i dag, men som måtte gi tapt for den katastrofale sykdommen som ødela så mye, både det livet hun hadde og den fremtiden hun hadde fortjent.

Hun er ikke her mer, hjelp meg å holde henne levende i hjertene deres!


11. februar 2006, helt ny i verden:




11. februar 2007, ett år:




11. februar 2008, 2 år:




11. februar 2009, 3 år:




11. februar 2010....:

Nusse er 3 år i dag

3 vonde, beintøffe år har gått siden du kom til verden,
og det livet du har måttet leve er det ingen grunn til å feire.

Men det betyr ikke at dagen skal forbigås i stillhet.
Du skal få gaver, bursdagskrone på dagtilbudet,
det er bilde av deg i avisen, og et lite selskap skal vi ha,
selv om du ikke kan smake på kakene i år heller.

Det er din fødselsdag,
og du fortjener at mennesker tenker ekstra mye på deg i dag.
Du har klart deg gjennom 3 år med umenneskelig lidelse
og enorme påkjenninger,
i tillegg til uendelig mye tomhet.

I dag fortjener du at alle mennesker hedrer deg
som den kjempen du er,
så tapper og så sterk, som fortsatt holder fast på livet,
tross alt.

I dag skal alle tenke på
verdens sterkeste, tapreste, vakreste nusse.

Kjære jenta mi

Nå har det gått to år siden jeg fikk deg i armene mine for første gang, du mitt lille drømmebarn. Så uendelig vakker du var, helt perfekt! De to årene som har gått, aldri kunne jeg vel forestilt meg hvor annerledes de skulle bli, lille skatt. Alt vi hadde ønsket, alt vi hadde drømt om for deg, fikk aldri lov til å bli. Å, jeg er så lei meg for det, vakkerungen min. Sorgen over alt du ikke får være, fortvilelsen over alle plagene du må utstå, er så uendelig stor. Jeg gjør så godt jeg kan for deg, lille venn, det beste jeg klarer, men jeg vet ikke om du merker at jeg prøver å hjelpe deg. Forstår du at jeg prøver å lindre ubehag og plager? Skjønner du at jeg elsker deg, nusseliten, at alt jeg ønsker er at du skal ha det godt? Men det er bare så mye en mamma kan gjøre. Og det jeg gjør monner så altfor lite for deg, du hadde fortjent så mye mer. Er du lei deg for det, jenta mi, skulle du ønske jeg kunne hjelpe deg mer?

Nå har det gått to år, og du er fortsatt så utrolig vakker, enda vakrere enn da du kom til verden. Det er fødselsdagen din i dag, men noen gledens dag er det ikke. Det går ikke an å glede seg over det livet du har fått. For deg er det som en hvilken som helst dag, ikke engang bursdagskake kan du få smake. Og det finnes ingen gave som kan kjøpes for penger som du vil skjønne noe av, du skjønner ikke du, du bare er. Kakene og gavene er for søsknene dine sin skyld, de er så glade i deg de også, og så stolte av deg, vår aller vakreste lille nusse. Jeg kan dessverre ikke love deg at ditt tredje år vil bli bedre enn de to første, selv om det ikke er noe annet jeg ønsker meg mer. Men jeg kan love at jeg skal elske deg like mye, og at samme hva som skjer, så skal jeg gjøre så godt jeg kan for deg nusseskatt, alltid med tanke på hva som er best - for deg.