tirsdag 30. september 2008

Sovet godt?

Nussejenta mi har en kontaktbok hvor det formidles beskjeder mellom hjemmet, avvekslingen og dagtilbudet, samt at de som til enhver tid passer på henne skriver litt om hvordan hun har hatt det og hva hun har gjort i løpet av vakten, slik at vi foreldre også skal kunne følge med i hverdagen hennes borte hjemmefra, når hun ikke er i stand til å fortelle om det selv.

Og ofte når hun kommer hjem fra avveksling har nattevakten skrevet: "Nusse har sovet godt i natt", og så undertegnet, ferdig med det, gjerne for begge nettene hun har vært borte. Men ofte opplever jeg, allerede påfølgende natt, at jeg ikke synes hun sover godt. Hun sover jo stort sett, bevares, og kanskje en person som har betalt for å sitte våken ved sengen hennes og se på henne synes at hun sover godt, men for meg som skal prøve å få litt søvn i sengen ved siden av hennes, fortoner det seg litt annerledes.

Nå sist kom hun hjem fra avveksling for to dager siden, etter 5 netter borte. Og natt til i går var det helt ekstremt. Det skal sies at det er høst og forkjølelsestid nå, med slim og alt det medfører, men denne natten fikk jeg knapt tid til å slumre av før jeg måtte opp og ordne med ett eller annet, det gikk i ett hele natten, og selv om jenta forsåvidt sov, så fikk ikke jeg sove, og da kan jeg heller ikke karakterisere hennes søvn som god. Sover hun virkelig godt, da sover jeg også.

Så i går kveld rett før leggetid bestemte jeg meg for å gjøre en aldri så liten studie. Jeg la klokke, ark og penn i sengen hennes, for å notere klokkeslettet hver gang jeg måtte opp og gjøre ett eller annet. Jeg stilte til og med alarmgrensen for oksygennivået i blodet ned fra 85 til 83 (normalt når hun er helt frisk skal det ligge på minst 95%), i håp om å unngå en del av alarmene som ubønnhørlig utløses pga slim og metningsfall når hun er forkjølet. Og natt til i dag var riktignok ikke like travel som forleden natt, men likevel fikk jeg denne listen:

22.50 - Snur henne over på andre siden. Oksygenmetning 85.
23.00 - Jeg legger meg til å sove.
23.05 - Nusse er urolig. Snur henne.
23.14 - Urolig. Pulsoksalarm pga lav oksygenmetning, 82. Snus.
00.00 - Urolig. Snur henne.
01.38 - Urolig. Pulsoksalarm. Snus.
02.07 - Pulsoksalarm.
02.27 - Urolig. Snur henne
03.51 - Urolig. Hoster. Pulsoksalarm. Snus.
04.10 - Mye uro. Snus igjen.
04.33 - Mye uro. Snur henne igjen.
06.14 - Hoster/brekker seg. Pulsoksalarm. Hoster seg våken, først tørrhoste, etterhvert løsner grønt, seigt slim. Tar henne over i vår seng. Bruker en god halvtime på å få opp en del av slimet. Dagen er i gang, det er bare å stå opp.

Tror dere jeg har fått sovet noe særlig i natt?

Så nå har jeg bedt nattevaktene i boligen om å skrive litt mer spesifikt om hva som faktisk har foregått i løpet av natten, så jeg ikke skal miste motet helt der jeg står våken natt etter natt ved siden av sengen hennes, tørker slim, snur henne, stryker henne, og holder henne i hånda for at hun skal finne roen og få hvilt, mens jeg tenker på hvor godt hun sover i boligen.

tirsdag 16. september 2008

Boligbyttetullball

Nusse har byttet avvekslingsbolig, fra en privat bolig i nabokommunen der kommunen kjøpte plass til henne, og til en avvekslingsplass som plutselig ble ledig i en kommunal bolig for fastboende voksne alvorlig utviklingshemmede. Selvfølgelig sparer kommunen en del penger på dette, at de ikke lenger trenger å kjøpe en ekstra plass til henne utenbys, men at hun nå benytter en plass som har eksistert lenge. Men dette byttet var også interessant for oss, da de på det nye stedet kunne tilby oss den ekstra helgen i måneden vi har bedt om så lenge, men ikke fått pga kapasitetsproblemer i den gamle boligen. Da de i tillegg kunne være mer fleksible i forhold til bytte av dager, og også kunne gi oss reell avveksling ved sykehusinnleggelser, måtte vi bare gjøre det. Vi hadde selvfølgelig blandede følelser rundt det å skulle forholde seg til et nytt sted, og et helt nytt sett med pleiere/assistenter. Men vi ble forsikret om at personell fra dagtilbudet og den gamle boligen skulle stå for opplæringen av de nye. Kommunen skulle også kjøpe inn nødvendig utstyr, og jeg ba om at de måtte male om rommet hun skulle bruke, fordi det var så mørkt og trist og veldig tidlig 90-talls.

Først fikk jeg beskjed om at kommunen ihvertfall ikke hadde råd til å male rommet før til neste år. Men ingen mor til ei lita prinsesse på 2,5 hadde latt ungen sin flytte inn i et slikt nitrist rom, det tror jeg ikke noe på, sjukt grønne vegger og en grusom tapetbord, og gamle utdaterte møbler som bare var skramlet sammen der inne. Så jeg sa at da ville jeg male selv! Og brukte en snau tusenlapp på maling og utstyr og ei lita uke på jobben. Men rommet ble jo så fint at møbelskrammelet som sto på rommet ikke passet inn! Så da røk det 3000 spenn på noen mer passende møbler, og enda etpar tusenlapper på rullegardiner, gardinstenger, rammer, bilder og pynt. En tusenlapp til leker, og en halv til sengekant, sengehimmel, sengesett og laken. Kommunen fikset seng, madrasser, dyne, pute, 2 sengesett og gardiner. Eller rettere sagt stoff, gardinene var det jeg som sydde.

Men rommet ble utrolig flott til slutt, og jeg har fått masse skryt av alle som har sett det, virkelig en prinsesse verdig ble det, selv om det kostet meg både en god del tid og masse penger. Men, men, jeg tenkte at kjøpt var kjøpt, og så ble det jo fint, mye finere enn kommunen ville ha giddet å ordne til. Fra dagtilbud og gammel bolig fikk jeg rapporter om at opplæring av nytt personell var i gang. Og jeg jobbet hardt med prosedyre- og pleiepermen hennes for å gjøre alt så selvforklarende som mulig. Jeg sa at jeg godt kunne tenke meg å ha et møte med så mange som mulig av de som skulle jobbe med nusse før oppstarten, både for å se ansiktene, men også for å kunne gi en del viktig informasjon i plenum, siden jeg ikke skulle delta i selve opplæringen. Men enhetslederen mente at dette ikke ville være nødvendig, for personellet hadde så lang og bred erfaring med både multifunksjonshemmede og epilepsi og sondemating og jeg vet ikke hva, og ville heller lage et møte så vi fikk treffe pårørende til de andre i boligen, som visstnok skulle være så fornøyde med stedet og pleien. Akkurat som om jeg er interessert i det? Meninger om stedet vil jeg selv gjøre meg opp, ikke få dem påprakket av andre. Så ble enhetsleder sykmeldt rett før oppstarten, og et møte med de ansatte kokte bort. Jeg hadde ikke en gang fått full oversikt over datoer og tider for avvekslingen. Men avtalen med gamleboligen var sagt opp, byttet måtte skje.

Tirsdag for to uker siden fikk vi beskjed om at var første dag, da skulle hun ha tre døgn med overlapping av personell fra gamleboligen. Så vi forholdt oss til det, og planla aktiviteter utfra det. Ti på halv fem ble jeg oppringt. Det hadde blitt en misforståelse med gamleboligen, og de hadde ikke avsatt personell til overlapping. Så jenta var ikke en gang hentet på dagtilbudet, hvor hun pleier å ha avreise 15.40 for å rekke middagsmåltidet klokken 16, klokkeslettene er nemlig ganske viktige i den ketogene dietten (epilepsidiett) hun går på. Om jeg ikke vær så snill kunne komme og være der sammen med dem? Men det kunne jeg faktisk ikke, ikke før den første ungen var kjørt og hentet på ballett og den andre ungen kjørt og hentet på barneidrett. Men jeg dro dit så snart jeg kunne, og fikk vist to av personellet nusses kveldsrutiner. De to neste døgnene gikk selvfølgelig greit, for da var personell fra gamleboligen tilstede.

Så i forrige uke var det tid for at det nye personellet skulle ha ansvaret alene i fire døgn. Første telefon kom vel etter etpar timer den første ettermiddagen. Nusse hadde hatt feber om natten og det hadde jeg opplyst om i kontaktboka. Så de ringte og lurte på hvordan de skulle få sjekket om hun fikk feber igjen? For noe så elementært som et febertermometer hadde de ikke skaffet til henne, og mente tydeligvis at det var mitt ansvar. Neste formiddag kom SMS om at det var kort holdbarhet på en flytende mikstur hun bruker. (OK, fint de følger med, da!) Bare at det er en gammel flaske jeg har fylt opp for å kunne ha stående der og slippe å sende med flasken hver gang, den skal nemlig stå kaldt. På kvelden satt vi på gourmetrestaurant og prøvde å nyte en bedre fireretters, så ringte de og sa at de hadde fått sølt ut alle kveldsmedisinene fordi det hadde tettet seg i koblingen. (Så gi nye medisiner da!) Så et nytt anrop midt i kinofilmen vi prøvde å få sett etpar timer senere, bare for å si at nå gikk det bra!

På fredag kveld, mens vi satt hele familien og spiste sen kosemiddag og skulle se en film, ringte de igjen. Knappen hadde gått tett av kveldsmedisinene, og de hadde sprengt den(!) så den lakk fra et sted jeg ikke visste at knapper kan lekke engang! Så da var det ut igjen, med ny forsyning av medisiner, knappebytte, og opplæring i å bruke ernæringspumpa, noe de damene som var der ikke hadde peiling på, så kveldsmaten ble nesten en time forsinket. Lørdagen forløp vel uten henvendelser, men vi tok en tur nedom boligen hele gjengen med litt småtteri og for å justere litt på det ene møbelet, og da formidlet personellet sin usikkerhet og at opplæringen hadde vært altfor dårlig. (Ja, det har jeg nesten skjønt...) Søndag morgen, min første frisøndag på 3 uker, ringte de kvart over åtte. Jeg sov selvfølgelig. Det var tomt for en medisin! (Nei sier du det, det er vel ikke rart, sånn som dere driver og søler! Og hvorfor har dere ikke funnet ut det før?) Medisinen var ikke livsviktig, så da fikk de bare hoppe over en gang, det var ikke aktuelt for meg å dra ut. På ettermiddagen, 3 timer før hun skulle hentes, kom neste telefon. Knappen var tett! Og middagsmåltidet nesten en time forsinket, igjen. (Ja men i all verden, er ikke dere vant med sondemating, da?) Jeg ga noen generelle råd og forberedte meg på å dra innom på vei til et selskap vi var bedt i. Men på veien fikk jeg en ny telefon om at rådene mine hadde virket, så vi slapp å komme nedom. (Ja, fint!)

Maken til kløneri og usikkerhet fra personell som liksom skal ha lang og bred erfaring har jeg sjelden sett. Spesielt graverende synes jeg det er at jeg har blitt forledet til å tro at opplæringen fra den gamle boligen og dagtilbudet var i rute, og at ønske om min deltagelse ikke har vært fremmet tross at jeg har tilbudt meg. Alt dette er ting som dagtilbud og gamlebolig har tatt på strak arm, har behøvd minimal opplæring i, og hatt utrolig få henveldelser til oss. Så man kan trygt si at overgangen til ny bolig ikke akkurat har gått knirkefritt, men jeg bør vel ikke være overrasket. Da forslaget om å bytte bolig kom opp for første gang, bare visste jeg at dette kom til å bli mye stress for meg... I går hadde vi ansvarsgruppemøte, og representanten fra den nye boligen glimret med sitt fravær. Det viste seg i dag at koordinator for ansvarsgruppa aldri hadde fått sendt innkallingen dit pga kluss med eposten, men jeg har fortalt dem om møtet og invitert dem til å komme, de kunne jo vist såpass interesse at de hadde fulgt opp denne muntlige invitasjonen og forhørt seg nærmere?! Nå venter jeg på telefon fra enhetsleder, om hvordan denne suppa skal løses framover. Denne uken har hun to døgn i boligen, neste uke fem, og da har jeg faktisk tenkt meg en tur på hytta på fjellet, for første gang på over to år. Da kan jeg ikke fly til boligen for den minste ting, og det hadde vært greit å føle seg noenlunde trygg på at de kan ivareta jenta mi på en forsvarlig måte.

Høst

Høsten har festet grepet på oss nå. Plutselig en dag var luften bare kaldere, riktig hustrig, og bladene på trærne har så smått begynt å gulne, falle. Huset vi bor i er gammelt, det blir fort huskaldt, varmepumpa har gått en stund allerede, raggsokkene og pleddene er tatt fram. Det er så mørkt om kveldene nå, og jeg tenner stearinlys for å gjøre det litt hyggeligere.

Jeg liker ikke høst jeg, liker ikke kulde og mørketid og slaps og vått. Det har jeg aldri gjort (hvorfor kan ikke noen bare flytte Norge sånn ca 25 breddegrader lenger sør?!), men etter at nusse kom til har vinterhalvåret blitt enda mer trøblete og trasig. Jeg hører det i brystet hennes allerede. Slimet, den litt hvesende, tette pusten som setter seg i brystet hennes når det blir kaldt, og bærer bud om en slitsom vinter både for liten og stor. Alle klærne som må på, så vanskelig og tungvint i forhold til på sommerstid når vi bare kan fyke ut døra uten noe ekstra, særlig når hun ikke kan hjelpe til selv, og når hun blir så stor og tung. Detektivarbeidet for å finne gode og funksjonelle høst- og vinterplagg til en gelebaby på 2,5 år, 91 cm og 10,5 kg. Det går relativt greit i år, men fra neste vinter av blir det vanskeligere å finne bodyer og hele dresser i så store størrelser, som ikke skal koste flesk.

Neste år. Lever hun da? En del av meg forsøker å innstille meg på at hun kan få et langt liv, og prøver å tenke framover. En annen del av meg tør ikke ta noe for gitt. Vinteren er tøff for slike skjøre små funksjonshemmeligheter, hva som helst kan skje. Jeg får meg for eksempel fortsatt ikke til å kjøpe klær til henne i neste års størrelse, selv om jeg kanskje er heldig og kommer over noe bra som er vanskelig å få tak i eller et godt tilbud.

I går var jeg gal og kjøpte en fryktelig dyr fleecekjolegenser til henne fra CupCake by Pure Kids. Ingen av de andre barna har fått et så dyrt plagg i den alderen (bortsett fra vinterdress og vinterstøvler, da) og knapt nok siden. Men den var så nydelig! Hennes farger, rosa og brun. Og det er det eneste jeg kan gjøre for henne, i tillegg til det helt basale. Sørge for at hun er ren, velstelt og fint kledd, så hun gir et best mulig inntrykk og oppnår mest mulig velvilje hos de fremmede menneskene hvis kontinuerlige omsorg hun er prisgitt, totalt uten evne til å være sitt eget talerør.

Så da hun dro hjemmefra i morges, var det iført en drøm av en fleecekjolegenser, og så vakker at det gjør vondt, på flere nivåer enn ett...


lørdag 6. september 2008

Tenke framover

Vi har kommet dithen at tanken på framtiden må begynne å strekke seg lenger enn hvordan vi skal komme oss gjennom neste dag. Nå har liksom nusse vært så stabil som det er mulig for henne ganske lenge. Nå er vi der vi kommer til å være, det skjer ikke flere store ting nå. Skjønt vi går vinteren i møte, det blir vel mye slimproblemer og noen lungebetennelser i vinter også. Men hun er sterk, den lille jenta. Hun er en overlever. Mange barn som på mange måter har hatt bedre forutsetninger enn henne, mer livskvalitet, har bukket under og måttet forlate verden. Men nusse lever.

Og framtiden, den skal være med henne. Dette er ingen parentes i livet vårt, ikke en vond drøm som jeg snart skal få våkne opp fra. Det er dette som har blitt livet. Livet som har tatt en så totalt annerledes retning enn jeg noensinne hadde forestilt meg var mulig. Men det finnes ingen vei tilbake. Hit jeg har kommet, hit må jeg bli. Med møysommelig å jobbe med meg selv kan jeg nok bevege meg litt nærmere dit jeg trodde jeg skulle få leve livet. Men aldri helt dit.

Jeg vil nok kunne se dit. Se på de andre, de som jeg tidligere kalte venner, som lever sine ubekymrede liv, se lykken. Men avgrunnen mellom oss er så dyp, og den smale broen over er ikke for meg å krysse. Jeg står fast på den siden hvor sorgen, tapet og savnet råder, og over dit er det ikke mange som vil ta en tur, om så bare for å gi litt trøst og støtte. Likevel må livet gå videre, jeg må se framover.

Men det er så lett å tenke mest på alle de vanskelige dagene som vil komme, for de vil bli mange. Alle milepælene, alle merkedagene som rettere sagt ikke skal komme. At de grå hverdagene skal bli de gode dagene, mens ferier og festdager for alltid vil forsterke savnet etter det som ikke fikk bli.
Jeg kjenner motløsheten krype over meg når jeg forsøker å tenke framover. Er det rart at jeg heller vil ta en dag av gangen? Komme meg gjennom en og en dag, så jeg først kan legge nusse, og så legge meg selv? Hvordan skal jeg klare å skape oss en framtid?

fredag 5. september 2008

Litt lei

Noen ganger
er jeg litt lei
av å stå og lage
den samme maten,
dag ut og dag inn.

Til alle måltider,
alltid det samme.
Kylling, blomkål, olje, salt, kalk,
kylling, blomkål, olje, salt, kalk.

Veie opp,
med null komma ett grams nøyaktighet.
Tallene i oppskriften har jeg lært utenat
for lenge siden,
alltid den samme oppskriften.

Koke, mose, veie, sonde.
Sonde, sonde, sonde, sonde.
Dag ut, og dag inn,
koke, mose, veie, sonde.
Sonde, sonde, sonde, sonde.

Å, hvis hun bare hadde kunnet
spise skive, spaghetti, saus og potet -
og lørdagsgodteri