8-årsdagen

I dag er det 8 år siden nusse ble født. 
8 år siden den iskalde februarmorgenen hvor gleden og lykken enda var rosenrødt ubesudlet og livets problemer fram til da kun hadde vært mindre humper i veien fram mot drømmen. En prefekt familie. En lysende karriere. Et vakkert hjem. Et sosialt liv. Det var den gang da. Siden har det gått åtte år.

I dag er det også ett år siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke elsker nusse eller tenker på henne lenger, hun er i meg, med meg, alltid. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har stunder hvor sorgen og fortvilelsen tar meg, øyeblikk hvor urettferdigheten gjør meg sint og smålig. For det skjer med ujevne mellomrom, noen ganger er mer forutsigbare enn andre. Rundt merkedager er det uunngåelig å ikke bli minnet på at vi skulle hatt en åtteåring iblant oss, og med det veller minnene fram om det som var. Andre ganger kommer mer overrumplende, noe uventet som trigger minner, og det er ofte tyngre. Men jeg kommer meg gjennom disse stundene, kommer meg videre.

Noen ganger har jeg lyst til å sette meg ned og skrive, burde sikkert ha gjort det, men livet lever i høyt tempo, og sorgen kan være tung å grave seg ned i. Så jeg lar være. Og selv om jeg skriver først og fremst som terapi for meg selv, har jeg jo en mening med å dele tankene mine på en blogg. Det gir meg trøst å dele sorgen med fremmede, når jeg ikke er flink til å snakke med mennesker rundt meg. Men er det noen som leser her lenger, all den tid jeg aldri oppdaterer? Burde jeg igrunn ikke bare legge ned hele bloggen? Likevel vil jeg jo ikke at nusse skal bli glemt, og hvis bare en eller to googlere ramler innom og leser nå og da, så betyr det at de tenker på henne de minuttene de er her. Og da er det verd at bloggen ihvertfall blir liggende der ute, selv om jeg ikke oppdaterer noe særlig. HUN SKAL IKKE BLI GLEMT.

Jeg kjenner at særlig for dødsensdagen i fjor har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrev noen ord. Dagen ble tilbragt i utlandet med familien, og det var ingen god dag. Rundt den tiden hadde vi som par og familie kanskje den tyngste og vanskeligste perioden siden vi mistet nusse. Men vi jobbet og jobber oss igjennom, og prøver koninuerlig å skape og vedlikeholde en felles platform for en god framtid. Det skal mer til før jeg gir opp, alt annet enn døden skal jeg klare å overvinne!

De gangene jeg tenker at jeg kanskje skulle skrevet noen ord, vet jeg ikke om jeg igrunn ville hatt så veldig mye nytt å skriver. Det ville sannsynligvis stort sett blitt nye sammenstillinger av ord og setninger jeg allerede har skrevet mange ganger tidligere på denne bloggen. Det sies jo imidlertid, og viser seg også at sorgen forandrer seg med tiden. Og nå i tiden før den åttende fødselsdagen har jeg kjent at det er en litt annerledes følelse av tap som dominerer når sorgen kommer. Jeg har mistet så mye. Et ubekymret liv, omtrent alt av venner og sosialt liv som jeg hadde før alt dette, men verst av alt tid. Jeg har mistet så mye tid. Karrieremessig, med å bygge opp et hjem, med å ta vare på sosiale relasjoner, men først og fremst tid med familien. Tid med min snille, gode mann og mine to fantastiske friske barn. Misforstå meg ikke, vi tilbragte mye tid sammen også da nusse levde, men jeg føler likevel at tiden gikk tapt, at jeg ikke var tilstede, at jeg ikke fikk gjort tiden god. Og jeg sliter med en ekkel følelse av at noe viktig og verdifullt gikk tapt i den tiden, som jeg aldri kan klare å gjøre opp for. Jeg føler at jeg mangler noe grunnleggende, at jeg aldri klarer å gjøre tiden virkelig god.

Jeg føler at jeg strever med å veilede barna mine, som vel nå er mer for ungdommer å regne, og gi dem gode verdier og riktig moralsk ballast til å møte utfordringene som møter dem i ungdomstiden, gi dem ryggrad og integritet til å ta de riktige valgene, motivere dem til å gjøre det beste ut av sine gode forutsetninger, og bli de beste mulige utgavene av seg selv. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør en god nok jobb, og har en gnagende følelse av at vi mistet noe grunnleggende i den tiden da alt dreide seg om nusse, og hvor dagene handlet om å overleve, komme seg gjennom dagen og endelig kunne få noen timers søvn og en mental pause fra det umenneskelige presset jeg levde under. Jeg har et tre og et halvt år langt svart hull i tiden, og det er det som er verst å forholde seg til nå, alle tanker om hva jeg burde fylt denne tiden med, og i hvilken grad uopprettelige skader har skjedd. 

Nusse er død, hun lider ikke mer. Det som skjedde med henne ligger i fortiden. Jeg kommer nok alltid til å slite med et snev av skyld overfor henne, en liten stemme som hvisker meg i øret at det var min skyld at hun led, siden det var jeg som ville ha et tredje barn. Men hun lider ikke mer, og det har jeg sluttet fred med. 
Det jeg derimot må fortsette å leve med, og som vil fortsette å hjemsøke meg for resten av livet, er de vedvarende konsekvensene av det fatale som skjedde den gangen. Alt vi mistet da. Drømmen om det som skulle ha vært, både da og nå. Og en skyldfølelse over alt jeg føler jeg ikke har fått gitt til de andre barna mine. Redselen for at de ikke skal komme seg helskinnet gjennom ungdommen, eller klare å skape seg et godt voksenliv. Hvis noe går galt kommer jeg til å klandre meg selv, dømme meg selv, hardt. Jeg føler allerede at noe er i ferd med å glippe. Og det er ingen god følelse.

Jeg håper, håper at den følelsen bare er noe alle foreldre til ungdommer kjenner, en ny og ukjent fase i det å være forelder, gi slipp, la dem ta kontrollen, når alt jeg vil er å beskytte dem mot alle farer, for alltid. At følelsen bare er vondere hos meg på grunn av den fortiden vi har. Sorgen over at jeg mistet mye av min barns barndom, den vonde følelsen det gir meg, redselen for framtiden, det er den som er sterkest nå. Men nusse skal ikke bli glemt, og i dag er det hennes fødselsdag.

Jeg skal på jobb i dag, noe jeg kun har vært en gang tidligere på fødselsdagen hennes. Det var for tre år siden, og det var ikke en bra dag. I år skal jeg jobbe, men har heldigvis en disponibel dag uten ansvar og tidspress. Jeg håper det går greit, for tankene kommer jo uungåelig til å være dystre, og vandre mørke og vonde veier. Men livet går videre, jeg synes ikke jeg kan fortsette å være hjemme den 11. februar hvert år for all framtid. Så jeg prøver. Men glemmer aldri å minnes, aldri å elske.

Vi savner

Så var ferien godt og vel over for i år, og sommeren er på hell.
Barna er i gang med skolen igjen, og vi legger bokbind på skolebøkene til den store gullmedalje om dagen. Vi prøver å komme inn i vante hverdagsrutiner, men det er neimen ikke så lett for ungene å legge seg tidlig igjen når de har vært vant til å være lenge oppe hele sommerferien! De har blitt så store i sommer, både i kropp og sinn, det er både godt og vemodig å se dem vokse til, godt, fordi de er så vakre, kloke og flinke. Vemodig, med tanke på den deilige småbarnstiden som ugjenkallelig er forbi.

Fritidsaktivitetene for små og store starter opp i disse dager, og kalenderen for de nærmeste par månedene er allerede rimelig fullspekket. Alle avtaler må skrives inn på familiekalenderen, ellers eksisterer de rett og slett ikke. Det gjelder også å huske å sjekke kalenderen hver dag for å se hva som står på tapetet, og det er vanskeligere enn det kan virke som, faktisk (og det er jeg som ender opp med å ta på meg skylden og føle meg miserabel dersom noe blir glemt...).

Vi prøver å komme noen vei med renoveringen av huset, men spesielle omstendgheter gjør at motivasjonen er lav, og det er stadig annet småtteri som kommer i veien. Mye av tingene våre er halvgammelt skrap som går i stykker og må repareres av den flinke mekaniker- og håndtverkskyndige mannen i huset, akkurat nå er det noen biler som volder oss hodebry og ekstra utgifter.

Sånn har vi det, hverdag, rett og slett. Sikkert ikke ulik mange andres hverdag, og vi har det jo greit, bevares. Men noen av utfordringene vi sloss med virker temmelig overveldende og uoverkommelige til tider, og jeg tør ikke håpe på noen løsning på vår største hindring før jeg faktisk ser at den er et faktum, til det har jeg ventet for lenge og blitt for skuffet for mange ganger.

Og så har vi savnet. Savnet etter hun som mangler. Det er en naturlig del av hverdagen vår nå. Vi lever med det, lever vel egentlig helt greit med det. Plutselig blusser det litt ekstra opp i en av oss. Som da sønnen min på åtte måtte ringe meg for å fortelle at han akkurat hadde grått litt fordi han plutselig savnet lillesøster så mye. Eller som når datteren min på ti ofte utbryter at hun savner nussa si. Eller hvordan jeg ser mannen min av og til bli blank i øynene når han ser bilder av nusse rulle over PC-skjermen. Eller når en eller annen merkedag kommer og går, og tankene mine kretser litt ekstra rundt det som var og det som kunne ha vært men ikke får bli.

Vi lever. Vi savner. Vi vil savne så lenge vi lever.