E N D E L I G

Etter nesten seks års ufattelig langtekkelig ventetid, preget av hårdottrivende frustrasjon og avmakt, er prosessen over, og det vi har ventet så desperat på har endelig, endelig blitt en realitet.

Det har dreid seg om en veldig sentral del av tilværelsen vår som vi altså har kjempet i nesten seks år for å få på plass, men det spesielle er at vi overhodet ikke hatt noen kontroll over sakens gang. I stedet har vi vært bundet på hender og føtter, tvunget til å stå på stedet hvil, og prisgitt enkelte mennesker som slettes ikke har syntes å ville vårt beste. Håpet om at vi faktisk en gang ville komme i mål, forsvant en gang for lenge siden. Det ble slik at vi ikke turde å tro på at ting ville gå i orden, vi kunne ikke tro det før vi fikk se det, og vi måtte tvinge oss til å ikke legge planer og drømmer for noe av det mest grunnleggende i voksenlivet, slik at ikke avmaktsfølelsen over situasjonen skulle lamme oss helt i hverdagen.

Det hele startet høsten 2005, men de første snaue tre årene gikk ting mer eller mindre på tomgang. Vi var midt i en stor omveltning, jeg var gravid, og så kom nusse... Livet med henne var så altoppslukende at det overhodet ikke fantes krefter til å ta tak og prøve å påvirke for få fortgang i saken. Dermed skjedde det minimalt, og til gjengjeld ble frustrasjonen over tingenes tilstand, eller stillstand om du vil, desto større, fordi vi var så slitne. Sensommeren for tre år siden, mens nusse ennå levde, rant begeret over for meg, tålmodigheten min var slutt. Jeg hadde en heftig konfrontasjon med en av hovedpersonene, en svært nær person som man ville trodd burde gjort sitt ytterste for å hjelpe meg og lette alle byrder som lettes kunne i den vanskelige livssituasjonen jeg hadde da, med en alvorlig syk, multifunksjonshemmet datter. Jeg, som er en person som vanligvis ikke viser sterke følelser, slapp opp alle sperrer, og gråt, raste, kjeftet, skrek og slo. Men det viste seg at vedkommendes konfliktskyhet var større enn omtanken for meg.  Jeg ble sviktet av en som burde gjort alt for meg, og det kan jeg aldri glemme. Selv ikke da jeg mistet datteren min, var vedkommende i stand til å se forbi seg selv og virkelig få satt fortgang i prosessen.

Men nå var tålmodigheten slutt, og jeg begynte å mase oftere, mer irritert. Problemet var bare at hovedpersonene i saken, som på mange måter holdt kontrollen over vår tilværelse i sine hender, forhindret oss fra å realisere planer og drømmer, i grunn ikke hadde noen sterk personlig interesse av å få til en løsning. De levde godt på hver sin kant og var egentlig bedre tjent med å la ting skure og gå i stedet for at det skulle komme til en konfrontasjon. Det ble nemlig tilløp til ubehageligheter dersom de følte at presset ble for stort, det ble framsatt løgner om oss, det kom krav på bordet som ikke hadde vært en del av avtalen i utgangspunktet, og som gjorde veien fram til en løsning enda lenger. I tillegg var prosessen avhengig av flere mer perifere, dog ikke nøytrale eller upartiske aktører (i vår disfavør), som på ulike måter hver for seg også har bidratt til at ting har tatt så lang tid. Så hele tiden har vi vært tvunget til å vente, vi har tatt imot dritt uten å mukke, svelget kameler, inngått kompromisser og gått med på drøye krav. Aldri turt å si akkurat hva vi har ment om både sak og person, i frykt for at alt skulle strande, konsekvensene ville ha blitt enorme, tapet for stort å bære...

Men vi har heldigvis ikke slåss mot vindmøllene helt alene. Jeg har hele tiden hatt én person 100% på min side, som i motsetning til visse andre har forstått hvilken påkjenning hele denne saken har vært. Denne personen har utrettelig jobbet for å hjelpe oss, og har nok mistet mer nattesøvn og opplevd kanskje like mye frustrasjon som oss over alt dette. Jeg for min del har vært nødt til å kontrollere mitt frustrasjonsnivå ved å distansere meg mest mulig og stenge alt ute mesteparten av tiden for ikke å gå fra vettet. Men denne personen har i motsetning til visse andre ikke gått av veien for ubehageligheter, og har levd midt oppi konflikten og vært vår talsperson hver eneste dag. Hvis det ikke hadde vært for vedkommende, hadde vi nok ennå ikke vært i mål, og derfor vil jeg takke for hjelpen av hele mitt hjerte! (Jeg vet at vedkommende leser denne bloggen.) Akkurat nå er jeg mer glad for at alt er i orden for vedkommendes del enn for vår egen, selv føler jeg en merkelig intethet akkurat nå, ikke triumfen og gleden jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde mistet troen på at det skulle bli en løsning i saken vår,
klarte ikke å tro at det var mulig før jeg fikk se det svart på hvitt, tror det vel egentlig ikke helt enda.
Men nå har det skjedd, det er virkelig i orden!
Jeg håper gleden kommer sigende etterhvert, vil så gjerne føle entusiasme og håp, tørre å drømme, i visshet om at noen drømmer kan bli virkelighet.

Vi er endelig herrer over våre egne liv, vi kan faktisk komme oss videre!

Julestemningen lar fortsatt vente på seg

Det er nå bare 10 dager til julaften, og ting faller på plass litt etter litt. I helgen fikk vi endelig lys på tuntreet, jeg har vært på julebord, jeg har ni-spilt julemusikk på full guffe hele helgen, bakt pepperkaker, vært på "Reisen til Julestjernen" på teater, skrevet alle julekortene, og kommet et langt skritt videre når det gjelder julegaver. Det er faktisk bare småplukk som gjenstår med gavene nå. Vi rydder og rydder så smått. Min snille mamma har sagt hun skal hjelpe meg med julerengjøringen. Denne uken må julepynting stå i fokus. Det blir jul i år også.

Men julestemningen lar vente på seg. Er det på grunn av henne, som ikke er her i år? Er det fordi julen fra nå av og for alltid må feires med tomrommet etter henne rungende i hjertet og gnagende i magen? Eller er det på grunn av jobben, at førjulstiden og ikke minst julaften blir ødelagt av mange og lange vakter? Jeg sitter på jobb nå, faktisk. Og akkurat nå er det 8 måneder siden den siste kampen hennes startet. 8 måneder siden begynnelsen på slutten. 8 måneder siden den lengste og forferdeligste natten i mitt liv, som endte med at min tapreste vakreste lille prinsesseskatt måtte gi slipp på livet... Det blir en ny lang våkenatt i natt, med vonde, vonde minner...

Om bare noen timer er det 8 måneder siden jenta mi døde fra meg, og med henne døde en del av meg for alltid. Enda så godt jeg visste med fornuften at hun aldri ville bli frisk, at hun aldri vile kunne få det bra her i verden, så hadde jeg likevel et håp. Irrasjonelt. Javisst. Tåpelig. Utvilsomt. Men til det aller siste brant en flamme av håp i hjertet mitt, et håp og en drøm om et mirakel for min altfor hardt prøvede jente, i mine drømmer ble hun frisk, og kom løpende mot meg i en grønn eng, mens hun lo og kastet seg om halsen min...

Men om bare noen timer er det 8 måneder siden hjertet hennes sluttet å slå, og med det sluknet omsider flammen i hjertet mitt. Siden har hjertet vært formørket av sorg, kaldt, vondt. Jeg undres på om jeg noensinne vil kjenne ekte håp igjen, og få en ny varme og udelt glede i hjertet? Om jeg noen gang vil få riktig julestemning igjen?

Tenke framover

Vi har kommet dithen at tanken på framtiden må begynne å strekke seg lenger enn hvordan vi skal komme oss gjennom neste dag. Nå har liksom nusse vært så stabil som det er mulig for henne ganske lenge. Nå er vi der vi kommer til å være, det skjer ikke flere store ting nå. Skjønt vi går vinteren i møte, det blir vel mye slimproblemer og noen lungebetennelser i vinter også. Men hun er sterk, den lille jenta. Hun er en overlever. Mange barn som på mange måter har hatt bedre forutsetninger enn henne, mer livskvalitet, har bukket under og måttet forlate verden. Men nusse lever.

Og framtiden, den skal være med henne. Dette er ingen parentes i livet vårt, ikke en vond drøm som jeg snart skal få våkne opp fra. Det er dette som har blitt livet. Livet som har tatt en så totalt annerledes retning enn jeg noensinne hadde forestilt meg var mulig. Men det finnes ingen vei tilbake. Hit jeg har kommet, hit må jeg bli. Med møysommelig å jobbe med meg selv kan jeg nok bevege meg litt nærmere dit jeg trodde jeg skulle få leve livet. Men aldri helt dit.

Jeg vil nok kunne se dit. Se på de andre, de som jeg tidligere kalte venner, som lever sine ubekymrede liv, se lykken. Men avgrunnen mellom oss er så dyp, og den smale broen over er ikke for meg å krysse. Jeg står fast på den siden hvor sorgen, tapet og savnet råder, og over dit er det ikke mange som vil ta en tur, om så bare for å gi litt trøst og støtte. Likevel må livet gå videre, jeg må se framover.

Men det er så lett å tenke mest på alle de vanskelige dagene som vil komme, for de vil bli mange. Alle milepælene, alle merkedagene som rettere sagt ikke skal komme. At de grå hverdagene skal bli de gode dagene, mens ferier og festdager for alltid vil forsterke savnet etter det som ikke fikk bli.
Jeg kjenner motløsheten krype over meg når jeg forsøker å tenke framover. Er det rart at jeg heller vil ta en dag av gangen? Komme meg gjennom en og en dag, så jeg først kan legge nusse, og så legge meg selv? Hvordan skal jeg klare å skape oss en framtid?

Våre håpefulle

Andreklassingen min kom hjem med invitasjon til sommeravslutning i dag.
Det vil bli servering av kaffe, kaker og saft, og underholdning ved våre håpefulle, sto det.
Våre håpefulle.
Håpefull. Et nydelig ord som rommer alle vakre drømmer og store framtidsvisjoner for våre barn.
Ihvertfall for noen av dem.
For noen er det ikke håp.

Nusses framtid er ikke håpefull.