Sånn går nu dagan...

...dag for dag, til det blir uker, måneder, år siden det skjedde.

Klokkeradioen vekker meg, sliter meg ut av søvnen, halvvåken trykker jeg på knappen og kjøper meg ytterligere 9 minutters dyrebar hvile.

Men neste gang musikken skraller ut av den dårlige høyttaleren er det ingen bønn, og jeg vakler ut av sengen.

En ny dag er i gang.

Enda en dag lenger siden jeg holdt henne for siste gang, kjente varmen hennes for siste gang, følte pusten, hjerteslagene. Enda en dag siden jeg så henne dø.

Ansiktet hennes, med et skjevt lite smil om munnen og våkne, hemmelighetsfulle øyne, kikker ned på meg fra veggen ved siden av sengen min hver eneste morgen.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Huset våkner til liv.

Hjulene i hverdagskvernen begynner å snurre, tempoet øker raskt, hver morgen blir det alltid en kamp mot klokken for at alle skal få gjort det de skal i tide, jeg rekker så vidt en rask klem på mann og barn før jeg raser ut av døren med skoene halvveis på, og møter dagen.

På vei til jobb kan jeg banne på at bommene ved jernbaneovergangen går ned hvis jeg er litt sent ute, og forsinker meg enda mer. Rusk i kvernen, stressnivået stiger.

På jobben blir jeg sugd inn i det travle arbeidet, hjulene snurrer, fortere, fortere, oppgavene er mange, tiden presset, full konsentrasjon kreves, koster krefter.

Av og til trenger hun seg fram i bevisstheten, konsentrasjonen brytes, jeg skyver henne unna, tar meg inn igjen før jeg har latt meg selv føle.

Tiden går, hjulene snurrer, arbeidet må gjøres, følelsene må vente. Men hun er med meg.

Er jeg heldig kan jeg sette kursen hjemover litt tidligere enn jeg engentlig skal. Men ofte blir det ti minutter for sent, ett kvarter, rusk i kvernen, øker stresset, forstyrrer, forsinker.

Hjemme er huset fullt av liv, lekser skal gjøres, middag skal slenges sammen i full fart, en skal på fotballtrening, en skal på ballett, en skal jogge, en skal snekre, vi deler et hektisk måltid, så forsvinner vi på ny hver til vårt, hjulene snurrer, lite skal til for å velte lasset, det koster krefter å holde skuta på rett kjøl, har ikke tid til å tenke på henne hvis sjel enda kaster ekko rundt i huset, i meg. Men hun er med meg.

Kvelden kommer, roen skal senke seg, enda noen hektiske runder må vi gå før barna er mette og rene og klare for sengen, snurr, snurr, litt saktere nå, barna legger seg, men det er alltid noe som skal ryddes, klær som skal vaskes, ting som må klargjøres før morgendagen for at kabalen skal gå opp nok en dag.

Omsider kommer freden, og jeg synker sammen på sofaen, kjenner utmattelsen i kropp og sjel. Det er ingen krefter igjen til å tenke. Ofte blir jeg sittende for lenge, uten å finne ork til å komme meg i seng.

Når jeg til slutt vakler til sengs, sovner jeg oftest så snart hodet treffer puten. Hun ser ned på meg fra veggen når jeg legger meg. Av og til kommer hun til meg i drømmene. Noen ganger er hun frisk.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Snart starter enda en dag.

10 år som mamma

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene. 

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!