Det nærmer seg skolestart

Juli nærmer seg slutten, og med august kommer tiden for skolestart. Ikke noe spesielt med det egentlig, sånn er det jo hvert år!
Men for meg blir det en ekstra spesiell tid, for i høst skulle nusse begynt på skolen, og det er mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg har gruet meg til dette lenge, forsåvidt helt siden hun var liten og vi forsto hvor syk hun var, og skjønte at det uansett ikke ville bli en vanlig skolestart denne høsten. Jeg fulgte begge mine to eldste barn til sin første skoledag mens nusse levde, og også disse dagene ble preget av vissheten om at nusses første skoledag ikke ville bli slik den skulle ha vært, glad, spennende og full av løfter om en framtid med alle muligheter...

Nå ble det slik at nusse alt som ettåring begynte på et dagtilbud/barnehagetilbud på det samme stedet som hun ville fått skoletilbudet sitt, og i mitt stille sinn bestemte jeg meg for at jeg ikke ville møte opp sammen med de andre nye førsteklassingene denne dagen. Nusse ville jo allerede være godt kjent på "skolen" sin, det ville ikke gjøre noen forskjell fra eller til for henne om vi var der, og jeg orket ikke tanken på å se de andre friske og spente små seksåringene, de nysgjerrige og stirrende blikkene til de andre foreldrene i ryggen, unnvikelsen, ensomhetsfølelsen, smerten, sorgen over tapet av en drøm. Jeg var litt redd for at noen kanskje ville tenke at jeg ikke var glad i eller stolt av jenta mi, men besluttet at det var viktigere å beskytte meg selv enn å bry meg om hva andre kanskje måtte mene.

Men livet ble for tøft å holde ut for min aller tapreste, vakreste lille prinsesse, hun døde fra meg, og fikk fred etter 3 lange års umenneskelige lidelser. Nå har hun vært død lenger enn hun levde, og livet med henne føles på mange måter som om det var i en annen tid, en annen dimensjon. Skjedde alt dette virkelig med henne, med oss? Det er som om tiden legger et slør over alt det forferdelige som var og gjør alt litt uvirkelig, men sorgen flyter der rett under overflaten et sted, og bobler opp nå og da. Dette med skolestart har jeg fortsatt å grue meg til hver høst også etter at hun døde, og nå har altså tiden snart kommet.

Jeg slipper å føle skyld for at jeg ikke møter opp på min datters første skoledag. Men jeg tumler med tanker om hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd, ser meg selv sitte alene i sofaen og gråte ned i PC-tastaturet, fortvilet over nusses situasjon og full av sorg over drømmen som brast. Og tenker selvfølgelig på hvordan allting skulle vært hvis det var en frisk nusse som ble født den iskalde februarmorgenen for snart seks og et halvt år siden. Vi skulle kjøpt nye, fine klær og kanskje sko. Rosa pennal med Hello Kitty på, blyanter, fine viskelær, farger og bokbind. Jeg skulle ordnet skiftetøy, innesko og turutstyr, så koselig det ville vært! I stedet må jeg gå og se på alt jeg ikke skal kjøpe, og minnes på alt jeg ikke skal forberede når jeg handler og ordner til skolestart for en 5. og en 7. klassing. Og jeg er så lei meg for at alt har blitt som det har blitt.

Nå om dagen raser stormen, og sløret som tiden har lagt over det vonde blåses bort, alt kommer nærmere igjen, alle følelser blir sterkere, sorgen bobler opp og bryter overflaten. Snart er det skolestart, og jeg sender en ekstra medfølende tanke til alle andre der ute som heller ikke får følge barnet sitt til skolen for første gang.

Og til dere som har en spent og forventningsfull førsteklassing i år, eller i fremtiden, vit hvor heldige dere er, og ikke glem at det kanskje skulle vært en pult til i klasserommet. Kanskje skulle det begynt enda en gutt eller jente i klassen hvis ting hadde gått som de var ment en gang noen år tidligere. Den tomme plassen i skolegården, i klasserommet eller på klassebildet synes ikke, men hver høst er det mange foreldre som ikke får følge barnet sitt til sin første skoledag, mange barn på skolene rundtomkring som skulle hatt en liten søster eller bror i første klasse.

I høst er det nusse som ikke skal begynne på skolen. Og det gjør vondt i mammahjertet.

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang

                                   André Bjerke

Den tredje dødsensdagen

I dag er det tre år siden nusse fikk fred.

Tre år har gått siden hun trakk sitt siste åndedrag, siden hjertet hennes sluttet å slå.
Det er tre år siden jeg så barnet mitt dø.
Tre år, 1096 dager. Det er mange dager uten å ha sett, følt, hørt, holdt, strøket, trøstet sin tapreste skatt.

I løpet av disse tre årene har jeg vel skrevet det meste som er å skrive om livet hennes, og om dødsnatten, her på bloggen. Det vil aldri bli noe nytt å skrive om henne, livet hennes ble bare 3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter langt. Hennes tid er ute, den ble så altfor kort, var så altfor vond. Det finnes ingen nye ord. Vil aldri skapes nye minner. Bare mange mange ting som aldri får bli.

Hun er ikke mer, jeg vil for alltid mangle et barn, en bit av hjertet. Men minnene, traumene, sorgen, savnet må jeg leve med hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at jeg fokuserer veldig mye på henne i hverdagen. Men hun er alltid med meg, det er alltid noe der, en følelse av å mangle noe helt essensielt, som jeg aldri kan bli fri fra. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Tiden har vist seg å lindre noen sår. Men den er også min fiende. Med tiden merker jeg at det er så mye jeg nesten har glemt. Det hender rett som det er at jeg blir minnet om episoder eller aspekter ved tiden med henne som nesten hadde gått i glemmeboken. Og av og til gjør det vondt, når jeg oppdager at jeg er i ferd med å glemme ting jeg egentlig ønsker å huske. På en måte vil jeg jo ikke glemme noen ting, for minnene er alt jeg har igjen av henne, og jeg har jo bare en begrenset samling med minner. På den annen side kan jeg ikke tviholde på alt, for det ville bety at jeg ikke ville ha rom for å fortsette livet. Og å stadig velte seg i fortiden ville heller ikke være særlig hensiktsmessig, jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med å være enda tristere enn nødvendig. Jeg må jo tross alt hver dag forholde meg til at jeg har et barn for lite, om jeg ikke stadig skal gjøre ting verre ved å dypdykke i de vondeste minnene.

Men jeg vet at jeg kan, hvis jeg skulle føle behovet, føle at hun er i ferd med å glippe for mye for meg. For jeg har mye materiale liggende som kan trigge minner og hjelpe meg å huske, men foreløpig har jeg ikke orket å gå gjennom alt sammen. Jeg har ikke turt, er vel redd for hvordan jeg vil reagere, redd for smerten. Jeg har videofilmer som spesialpedagogen tok av henne som baby, som jeg aldri har sett, de ligger pent innpakket slik de var da vi fikk dem overlevert i minneseremonien. Jeg har lagret side på side med nettkorrespondanse med snille, gode, fremmede sjelevenner som jeg har tatt vare på, mennesker fra hele landet som var der for meg i mine tyngste stunder, som stilte opp der andre sviktet. Tekstene i bloggen. Sykehusjournalen. Korrespondansen med hjelpeinstanser og behandlere. Dagbøkene fra dagtilbudet og avlastningen, hvor snille og omsorgsfulle hjelpere samvittighetsfullt førte logg over alt som skjedde i livet hennes de timene hun var borte hjemmefra. Alle tingene i minnekisten. Tusenvis av bilder. Små filmsnutter vi tok av henne her hjemme. Kondolansekortene da hun døde. Bilder av alle blomstene vi fikk. Bildene fra minneseremonien. Asken. Obduksjonsrapporten. Jeg kjenner at jeg ikke engang orker å tenke tanken på å gå gjennom alt dette, åpne opp slusene til noe som kan bli for vanskelig å forholde seg til. Men samtidig er jeg glad for å vite at muligheten finnes, en rekke puslespillbiter som kan hjelpe meg å pusle sammen minnene om det som var henne. Nusse var min datter. Hun skal ikke bli glemt!

I dag er det tre år siden hun døde. Vi har valgt å forsøke å snu det triste og vonde ved denne merkedagen til noe slags fint, og markerer dødsensdagene hennes ved å reise bort og gjøre noe spesielt og hyggelig sammen som en familie, vi fire som er igjen. En pustepause i en altfor hektisk hverdag, hvor vi får tid til å kjenne på hvor viktig familie er, og blir minnet på hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og sette pris på at vi har hverandre.

I år trodde jeg nesten ikke at vi skulle få gjennomført markeringen, da jeg egentlig skulle jobbet tre nattevakter på rad i helgen, og jeg har nok vært mer lei meg for det enn jeg har villet innrømme overfor meg selv. Det har jo liksom allerede blitt en tradisjon å gjøre noe spesielt på dødsensdagen. Men som ny på en arbeidsplass hvor kollegene har vært hardt presset i det siste, og attpåtil i en helg, føles det ugreit å skulle be om fri. Derfor har har jeg vært på jobb nå i natt, 3 år siden dødsnatten, den lengste og tyngste natten i mitt liv. Det har vært mange tanker, flashbacks, tidvis tilløp til en følelse av panikk for å ikke klare å holde konsentrasjonen i akutte situasjoner, jobben er ikke et bra sted å være på en natt som denne. Men jeg har jobbet, prøvd å sove litt, og spist masse sjokoladekjeks og spilt mobilspill for å holde den verste panikken borte. Det hjelper litt å tenke på at det finnes mennesker der ute som tenker ekstra på nusse og på meg i natt, dere vet hvem dere er! Og i siste liten har jeg heldigvis fått byttet bort den siste vakten, slik at vi kan dra ut på eventyr når jeg kommer hjem fra jobb etterpå.
I dag er det nusse sin dødsensdag, ettertankens og familiens dag, og midt oppi sorgen, savnet og alt det triste feirer vi livet, kjærligheten og at vi har hverandre, noe nusse lærte oss å sette ekstra stor pris på, og som jeg føler vi skylder henne å ta vare på.

Nusse, alltid elsket, aldri glemt. Hvil i fred!

6 år

I dag er det nusses 6-årsdag.

6 år, men ingen lykkelig og forventningsfull bursdagsjente, ingen gaver, ingen kake med 6 lys, ikke noe selskap. Bare levende lys på en minnekiste, ved siden av et gammelt fotografi.

Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått seks år siden jeg fødte henne, på mange måter husker jeg den veldig klart, den iskalde lørdagsmorgenen. Men det har gått seks år. År som ble så totalt annerledes enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg, hvordan skulle noen kunne forestille seg det helvetet vi gikk igjennom? 3 år med ufattelig lidelse for en liten barnekropp, 3 år med vanvittige psykiske belastninger for meg og familien. Og så nesten 3 år uten min tapreste, vakreste.

Det går ikke an å tenke for mye på alt sammen. Jeg vet at det sikkert ikke er helt bra, men jeg kan bare ikke tillate meg å grave meg for dypt ned i minnene. Å leve så intenst vondt som vi alle sammen gjorde i 3 år, å miste barnet sitt, å måtte leve videre med et barn for lite. Jeg tenker selvfølgelig på henne mange ganger hver eneste dag, men hvis jeg virkelig begynner å fordype meg i disse tankene, reflektere over implikasjonene, så tror jeg at jeg kanskje ville blitt gal. Eller ihvertfall så deprimert at jeg ikke ville klart å komme meg opp av den seige, vonde materien som ble livet og mange av minnene hennes. For de er vonde, de fleste minnene, jeg har ikke engang en masse deilige, gode minner jeg kan trøste meg med når jeg savner...

De ytterst få gylne, vakre minnene jeg har er det nesten enda mer smertefullt å tenke på, fordi de er så få, og fordi de minner meg på det livet jeg ikke klarte å gi henne, når forutsetningene engang ble som de ble. De blir også vonde påminnere om hvor trist, vondt og kort livet hennes ble. De får meg til å savne flere gode minner, savne det som skulle blitt, den deilige drømmen jeg hadde. Hvis jeg hadde tillatt det for meg selv, kunne jeg nok trådt ut av hverdagen og virkeligheten og fortapt meg i den drømmen, og aldri mer forholdt meg til realitetene. Men hva godt ville det gjort? Det ville gavnet verken meg selv, de gjenlevende barna mine eller mannen min, og minst av alle nusse. Det ville ikke brakt henne tilbake til livet, eller på magisk vis plutselig gjort de årene hun levde gode.

Jeg har valgt å gå videre, og derfor kan jeg bare ikke rote for mye i fortiden og minnene. Jeg kjenner jo hvor vondt det er når de blir rippet opp i uten at jeg er forberedt. Med ujevne mellomrom blir jeg minnet både på det som var, som når jeg møter bestemte personer, kommer til bestemte steder, og på det som skulle ha vært. Som her om dagen på trikken, ved siden av meg satt en dame og hennes lille datter, jenta var så søt og glad og sang alfabetsangen og tullet med "Tra sma kanasara" og "Tri smi kinisiri" av full hals, hun var så nysgjerrig og vitebegjærlig, og det var tydelig at hun var 6 år og skulle bli skolejente til høsten. Nusse skulle også vært skolejente til høsten, hvis alt hadde gått som det skulle. Det har nylig vært innskriving på skolene her i distriktet, jeg måtte bare la være å lese alle artiklene i lokalavisen om årets kull med førsteklassinger og deres første møte med skolen. Det skulle jo vært nusse også, nusse og jeg...

Livet har blitt så annerledes enn jeg forestilte meg da jeg lå med en nyfødt og varm liten bylt i armene mine den februarmorgenen for seks år siden. Så mange drømmer jeg har måttet gi slipp på, ikke bare om nusse, men også når det gjelder jobb, ja, hele framtiden min. I dag er det seks år siden nusse ble født, og livet mitt ble kullkastet for alltid. Heldigvis er det lørdag, så jeg slipper å være på jobb, det gikk ikke særlig bra i fjor. Jeg har også hatt en veldig hektisk og intens uke på kurs denne uken, så jeg ikke har hatt for mye tid eller krefter til å grue meg til dagen i dag.

Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag er en kamp for å gå videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet.

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred.

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg.