En forsmak på slutten

Kun 2 måneder etter at min altfor hardt prøvede veslejente var kritisk syk forrige gang, måtte hun nok en gang kjempe for livet. Nok en gang sluttet hun bare å puste. Krampene kom etterhvert denne gangen. Da hun ankom sykehuset etter nok en tur for fulle blålys, var hun dypt bevisstløs og pustet ingenting selv. Og selv om det var nettopp det hun hadde behøvd, sto det denne gangen med store røde bokstaver i journalen hennes at hun ikke skulle intuberes og legges på respirator. Denne gangen måtte hun kjempe for livet med bare ekstern støttebehandling. Blodprøveverdiene var grusomme, og jeg kunne ikke skjønne hvordan hun skulle klare dette uten respirator. I to timer pustet anestesilegen for henne, og prøvde å rette på de fryktelige blodverdiene med oksygentilførsel og intravenøs væske og medikamenter. To forferdelige, nervepirrende timer med venting, venting på livet - eller døden.

Så vanvittig absurd å være vitne til, så grusomt ubehagelig! Halvparten av meg skrek "drit i journalen, intubér!", den andre halvparten skrek at de skulle slutte å plage henne nå, la henne dø... En utvei, det ene, eller det andre, men en utvei. Å bli værende i situasjonen virket umulig. Men en erfaren barnelege ventet rolig sammen med oss, ga henne bare litt mer tid, og litt til, og enda litt, og blodverdiene ble langsomt bedre. Det virket som en evighet. Så trakk hun pusten selv. Legene hadde gjort det de kunne med sine begrensede midler. Resten var opp til henne.

I halvannet døgn lå hun bevisstløs, med tilførsel av oksygen, men pustet fortsatt selv. I morges slo hun øynene opp igjen. Denne gangen ser hun ut til å ha vunnet kampen. Det er helt utrolig hva en svak, herjet og fra før altfor hardt prøvet liten kropp kan orke... Denne gangen seiret hun, men det vil bli en neste gang. Når som helst kan det bli neste gang. Nok en gang med samme runddans, samme uutholdelige vente-vakuum. Og en gang vil kampen bli for tøff for den vesle kroppen. En gang vil være den siste. Jeg har fått føle hvordan det vil bli å vente på slutten, en forsmak på hvordan de siste timene og minuttene i min datters liv vil bli. Og i mellomtiden skal visst livet vårt bare gå videre.

Balansekunst

Jeg vingler ustøtt på den slakke linen
over den bunnløse avgrunnen som er livet.
Det er balansekunst på høyt nivå
å opprettholde likevekt.
Med mine slitne, desillusjonerte øyne,
mitt trøtte, numne hode, alle tanker omsluttet av bomull,
og den blytunge børen på skuldrene mine
krever det alle mine krefter.

Ryggsekken med bagasje jeg aldri ville ha.
Hendene fulle av vanskeligheter jeg aldri ønsket å ta i.
Vekten av alt sammen drar meg ned,
det er avgrunn på alle kanter og linen er så slakk,
jeg vingler, glipper, kjemper en knallhard kamp
for ikke å miste fotfestet.
Hvis jeg prøver å flytte den ene foten foran den andre
for å komme videre langs linen,
kan det hende jeg faller.

Jeg vil ikke gynge på det nederste punktet
midt ute på den slakke linen
resten av livet,
og bare kjempe for ikke å falle.
Kan en utstrakt hånd gjøre det mulig
å komme ett skritt videre?

På bilde ser alt bra ut

Når jeg tar bilder av nussejenta mi, tar jeg kanskje 40 bilder i samme slengen (takk og lov for digitalkamera og minnekort!). Etterpå sletter jeg flesteparten, jeg beholder kanskje 2. Jeg beholder bare de bildene hvor hun ser "friskest" ut. Vil ikke bevare for ettertiden de ufokuserte øynene, som tomt stirrer hver sin vei. Den åpne, siklende munnen. Det plagede ansiktsuttrykket. Den forvridde kroppen.

Kanskje burde jeg beholdt slike bilder også, det er jo de som sier mest om hvordan hun har det, størsteparten av tiden. Men jeg lever så altfor tett oppi denne elendige virkeligheten til daglig. Bildene som flimrer som skjermsparer over PC-skjermen vil jeg skal være så harmoniske, fredelige og glade som mulig, jeg vil at de skal vise den jenta hun kan være, i de korte små stundene hvor hun har det som best.

Tenk at noe så vakkert som dette, kan ha så mange plager, og virke så dårlig...