tirsdag 11. februar 2014

8-årsdagen

I dag er det 8 år siden nusse ble født. 
8 år siden den iskalde februarmorgenen hvor gleden og lykken enda var rosenrødt ubesudlet og livets problemer fram til da kun hadde vært mindre humper i veien fram mot drømmen. En prefekt familie. En lysende karriere. Et vakkert hjem. Et sosialt liv. Det var den gang da. Siden har det gått åtte år.


I dag er det også ett år siden sist jeg skrev noe på denne bloggen. Ikke fordi jeg ikke elsker nusse eller tenker på henne lenger, hun er i meg, med meg, alltid. Ikke fordi jeg ikke fortsatt har stunder hvor sorgen og fortvilelsen tar meg, øyeblikk hvor urettferdigheten gjør meg sint og smålig. For det skjer med ujevne mellomrom, noen ganger er mer forutsigbare enn andre. Rundt merkedager er det uunngåelig å ikke bli minnet på at vi skulle hatt en åtteåring iblant oss, og med det veller minnene fram om det som var. Andre ganger kommer mer overrumplende, noe uventet som trigger minner, og det er ofte tyngre. Men jeg kommer meg gjennom disse stundene, kommer meg videre.

Noen ganger har jeg lyst til å sette meg ned og skrive, burde sikkert ha gjort det, men livet lever i høyt tempo, og sorgen kan være tung å grave seg ned i. Så jeg lar være. Og selv om jeg skriver først og fremst som terapi for meg selv, har jeg jo en mening med å dele tankene mine på en blogg. Det gir meg trøst å dele sorgen med fremmede, når jeg ikke er flink til å snakke med mennesker rundt meg. Men er det noen som leser her lenger, all den tid jeg aldri oppdaterer? Burde jeg igrunn ikke bare legge ned hele bloggen? Likevel vil jeg jo ikke at nusse skal bli glemt, og hvis bare en eller to googlere ramler innom og leser nå og da, så betyr det at de tenker på henne de minuttene de er her. Og da er det verd at bloggen ihvertfall blir liggende der ute, selv om jeg ikke oppdaterer noe særlig. HUN SKAL IKKE BLI GLEMT.

Jeg kjenner at særlig for dødsensdagen i fjor har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke skrev noen ord. Dagen ble tilbragt i utlandet med familien, og det var ingen god dag. Rundt den tiden hadde vi som par og familie kanskje den tyngste og vanskeligste perioden siden vi mistet nusse. Men vi jobbet og jobber oss igjennom, og prøver koninuerlig å skape og vedlikeholde en felles platform for en god framtid. Det skal mer til før jeg gir opp, alt annet enn døden skal jeg klare å overvinne!

De gangene jeg tenker at jeg kanskje skulle skrevet noen ord, vet jeg ikke om jeg igrunn ville hatt så veldig mye nytt å skriver. Det ville sannsynligvis stort sett blitt nye sammenstillinger av ord og setninger jeg allerede har skrevet mange ganger tidligere på denne bloggen. Det sies jo imidlertid, og viser seg også at sorgen forandrer seg med tiden. Og nå i tiden før den åttende fødselsdagen har jeg kjent at det er en litt annerledes følelse av tap som dominerer når sorgen kommer. Jeg har mistet så mye. Et ubekymret liv, omtrent alt av venner og sosialt liv som jeg hadde før alt dette, men verst av alt tid. Jeg har mistet så mye tid. Karrieremessig, med å bygge opp et hjem, med å ta vare på sosiale relasjoner, men først og fremst tid med familien. Tid med min snille, gode mann og mine to fantastiske friske barn. Misforstå meg ikke, vi tilbragte mye tid sammen også da nusse levde, men jeg føler likevel at tiden gikk tapt, at jeg ikke var tilstede, at jeg ikke fikk gjort tiden god. Og jeg sliter med en ekkel følelse av at noe viktig og verdifullt gikk tapt i den tiden, som jeg aldri kan klare å gjøre opp for. Jeg føler at jeg mangler noe grunnleggende, at jeg aldri klarer å gjøre tiden virkelig god.

Jeg føler at jeg strever med å veilede barna mine, som vel nå er mer for ungdommer å regne, og gi dem gode verdier og riktig moralsk ballast til å møte utfordringene som møter dem i ungdomstiden, gi dem ryggrad og integritet til å ta de riktige valgene, motivere dem til å gjøre det beste ut av sine gode forutsetninger, og bli de beste mulige utgavene av seg selv. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør en god nok jobb, og har en gnagende følelse av at vi mistet noe grunnleggende i den tiden da alt dreide seg om nusse, og hvor dagene handlet om å overleve, komme seg gjennom dagen og endelig kunne få noen timers søvn og en mental pause fra det umenneskelige presset jeg levde under. Jeg har et tre og et halvt år langt svart hull i tiden, og det er det som er verst å forholde seg til nå, alle tanker om hva jeg burde fylt denne tiden med, og i hvilken grad uopprettelige skader har skjedd. 

Nusse er død, hun lider ikke mer. Det som skjedde med henne ligger i fortiden. Jeg kommer nok alltid til å slite med et snev av skyld overfor henne, en liten stemme som hvisker meg i øret at det var min skyld at hun led, siden det var jeg som ville ha et tredje barn. Men hun lider ikke mer, og det har jeg sluttet fred med. 
Det jeg derimot må fortsette å leve med, og som vil fortsette å hjemsøke meg for resten av livet, er de vedvarende konsekvensene av det fatale som skjedde den gangen. Alt vi mistet da. Drømmen om det som skulle ha vært, både da og nå. Og en skyldfølelse over alt jeg føler jeg ikke har fått gitt til de andre barna mine. Redselen for at de ikke skal komme seg helskinnet gjennom ungdommen, eller klare å skape seg et godt voksenliv. Hvis noe går galt kommer jeg til å klandre meg selv, dømme meg selv, hardt. Jeg føler allerede at noe er i ferd med å glippe. Og det er ingen god følelse.

Jeg håper, håper at den følelsen bare er noe alle foreldre til ungdommer kjenner, en ny og ukjent fase i det å være forelder, gi slipp, la dem ta kontrollen, når alt jeg vil er å beskytte dem mot alle farer, for alltid. At følelsen bare er vondere hos meg på grunn av den fortiden vi har. Sorgen over at jeg mistet mye av min barns barndom, den vonde følelsen det gir meg, redselen for framtiden, det er den som er sterkest nå. Men nusse skal ikke bli glemt, og i dag er det hennes fødselsdag.

Jeg skal på jobb i dag, noe jeg kun har vært en gang tidligere på fødselsdagen hennes. Det var for tre år siden, og det var ikke en bra dag. I år skal jeg jobbe, men har heldigvis en disponibel dag uten ansvar og tidspress. Jeg håper det går greit, for tankene kommer jo uungåelig til å være dystre, og vandre mørke og vonde veier. Men livet går videre, jeg synes ikke jeg kan fortsette å være hjemme den 11. februar hvert år for all framtid. Så jeg prøver. Men glemmer aldri å minnes, aldri å elske.


5 kommentarer:

Siv sa...

Kjæreste, fineste vennen min <3

Nusse vil aldri bli glemt <3 Hun har en god og varm plass i mange hjerter der ute; hos oss som var så heldig å kjenne henne og hos de som har blitt kjent med fineste jenta her på bloggen.

Aldri slette bloggen! Det er en viktig del av Nusse og deg! Det finnes mange mennesker der ute som trenger å bli kjent med Nusse og med deg. Som kan finne styrke igjennom ordene dine, som kan føle at noen forstår hvilken situasjon de også er i.

Du har to fantastiske barn, vennen. Selvfølgelig er de preget av de vonde årene, men du har ikke gjort noe feil. Du er tilstede, du lytter, du ser dem, du elsker dem. Du hjelper dem og lærer de hva som er rett og galt. De har alt de trenger og mer enn det. Du gir dem opplevelser for livet. Du er en fantastisk mamma, og de er heldige som har en så omsorgsfull og snill mamma som deg. Ei som virkelig bryr seg!

Selvfølgelig vil de prøve seg; det gjorde da vi også ;)Men de to er så smarte og har fått med seg så mye i bagasjen fra deg og mannen, at de vil klare seg perfekt.

Jeg skulle ønske alt var annerledes, og at vi skulle feire ei sprudlende glad 8 åring idag. Kanskje vi skulle tatt en kakebit sammen og feiret henne likevel?!

Gla i deg! Varmeste klemmer

Anonym sa...

Hei Plomma
Det er lenge siden vi delet så mye utrolig mye på FH, men jeg er av og til innom her på bloggen og leser, og Nusse tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Det gjorde så stort inntrykk på meg dette livet dere hadde med lille vakre Nusse.

Tankene dine ang dine andre to barn tror jeg ikke du er alene om. Vi som har hatt/har alvorlig syke barn vil kanskje alltid slite med dårlig samvittighet, tapsfølelser i forhold til hva vi burde/skulle gitt våre "friske" barn. Men vi er kun mennesker, og mennesker kan kun gjøre sitt beste og håpe det er nok.

Ønsker deg lykke til videre i livet.

mvh Gunn Sissel, alias Gunda

Pepperkakefjellet sa...

Hei! Eg snubla tilfeldigvis over bloggen din i dag og har lest og lest. Har ikkje så mykje å seie, men vil sende deg ein lang og varm klem!

Safa Sadat sa...

Hei alle sammen, jeg heter Aisha Sadat, jeg er gift i 20 år med mannen min, og vi har to sønner, eldste en 16 år og yngre er 11 år. Mannen min elsket meg veldig, men det ble til et punkt da han engasjerte seg i en affære med en kvinne som er hennes kollega. Jeg har aldri forestilt meg det, men på en eller annen måte endret holdningen hans til meg og barn seg, den sene han kom fra jobb fikk meg til å tenke over saken. Selv på mitt 20-års bryllupsdag i mars holder jeg meg borte fra sex da vi lover å gjøre det på bryllupet jubileumsdag, 15 dager før bryllupsdagen, tilsto han at ja, han hadde sex med sin kollega.
Han brakte henne i sengen min da jeg var ute på jobb, det betyr at følelsene mine var helt ubrukelige for ham, min mentale tilstand er full av kvaler, jeg tror jeg ikke kan glemme og gjenopprette smertene, denne kvinnen hadde full kontroll over henne og jeg har aldri ønsket å gjøre det med vold, hun vil vinne over meg når hun er skilt, hun sa at hun var sjalu på forholdet vårt, og hun vil ødelegge meg ved å ta mannen min. Jeg måtte diskutere det med en venn som ba meg finne en god stavebeslag, for det første trodde jeg aldri på denne cast-rettskrivningen, men jeg må prøve den før jeg kom over PROFET NOSA UGO-e-posten på internett om hvordan han har hjulpet så mange mennesker med å få eksen tilbake og hjelpe til med å fikse forholdet og gjøre folk glade i forholdet og noen andre historier om åndelig sykdom og mer.
Jeg forklarte situasjonen min for ham, og han hjalp meg med å utføre noen bønner, noen urter og røtter og et lite offer som jeg gjorde, og i løpet av 7 dager kom han tilbake for å be om unnskyldning, og det var bare et mirakel for meg. Jeg er glad i dag at han hjalp meg, og jeg kan stolt si at mannen min nå er med meg igjen og at han nå er forelsket i meg som aldri før.
Trenger du hjelp i forholdet ditt som å få tilbake mannen din, kona, kjæresten, kjæresten, vinne lotterier, urtemedisin mot sykdom, HIV, kjønnssykdommer, astma, leddgikt, feber, hjerneslag eller noen form for sykdom, åndelig problem , Jobfremmelse, seere som leser innlegget mitt som trenger hjelp til livsutfordringer, bør kontakte PROPHET NOSA UGO, og du vil være glad for at du gjorde det.

E-post: nosaugotemple@gmail.com
WhatsApp: +34631686040

Anonym sa...

Sitter her midt i natten med en syk liten en, og begynte å tenke på nusse og dere igjen. Måtte google og gråte litt igjen. Fine lille jenta som tok en stor bit av hjertet mitt❤️ kommer aldri til å glemme henne. Googler opp bloggen innimellom for å se om det er noen oppdateringer på hvordan det går med dere. Jeg husker ikke nicket mitt på fh. Kanskje scrolla?