Godt nyttår

sier folk til hverandre i dag. Første dagen i et nytt år. En dag da man burde boble over av grandiose nyttårsforsetter og sommerfuglkilende forventninger til hva året vil bringe. En gyllen sjanse til en ny start, en uskyldsren ny begynnelse. Første januar.

Dette er den andre første januar jeg vet at det ikke kommer til å bli et godt nytt år. Jeg blir nesten provosert av alle ønskene om et "riktig godt nytt år". For snart to år siden ble uskylden revet fra meg. Jeg fikk ei utrolig vakker lita jente, som viste seg å være så syk, så syk. Som har så mye epileptisk aktivitet rasende rundt i det nydelige lille hodet til enhver tid at hun ikke klarer å forholde seg til verden rundt seg. Som er totalt pleietrengende. Som ingen evner å hjelpe, hun har hatt så mange plager i sitt korte liv, de vonde dagene har vært så uendelig mange fler enn de gode.

En god dag. Hva er en god dag? En virkelig god dag for jenta mi er en dag uten altfor mange anfall som forstyrrer oppmerksomheten, så hun får sjans til å ta inn verden rundt seg, SE oss som elsker henne og prøver å ta oss av henne så godt vi kan, og gi oss en bekreftelse tilbake. En dag uten kvalme, oppkast og utrøstelig skrik. De virkelig gode dagene har det bare vært en håndfull av. Resten av tiden er stort sett en kamp for tilværelsen.

Jeg vet at det ikke vil bli noe godt nytt år i år. Ikke i år heller. Jeg aner ikke hva 2008 vil bringe, men at det vil innebære mer plager og smerter for jenta mi, det er helt sikkert. Året begynte dårlig, 40 i feber etter bare 4 timer. Er det en ny lungebetennelse på gang? Nå er det jo hele 3 uker siden sist. Hvor mye orker en liten kropp av anfall, infeksjoner og luftveisplager? Vil hun slutte å puste i år også? Kommer hun i det hele tatt til å overleve 2008?

Det er ikke slike tanker en mamma skulle være nødt til å streve med på en første januar. Det er helt uvirkelig at det er sånn det har blitt. Alle drømmer og forventninger som er lagt i grus. Av og til føles det som om det umulig kan ha skjedd oss, at jeg står på utsiden av alt sammen og betrakter et mareritt. At jeg snart vil våkne opp fra en vond drøm. Men det er den vonde drømmen som har blitt livet. Og jeg vil aldri noensinne bli helt glad igjen. Lykken og gleden har fått et mørkeblått slør, av sorg og smerte over alt min vakre jente må tåle, og alt hun ikke får være.