MSJIMTMSÅBEP

Mennesker Som Jeg Ikke Må Tillate Meg Selv Å Bruke Energi På.
Slike har jeg måttet bli mer bevisst på nå som jeg har en såpass tøff hverdag med en utmattende omsorgsoppgave, og mange vanskelige og tunge tanker som også stjeler energi. Jeg må være flink, enda flinkere til å styre hva og hvem jeg skal bruke kreftene mine på, det være seg familie, venner, bekjente, fagpersoner og andre. Visst har jeg truffet mange mennesker som på ulike måter har kommet til å bety noe viktig for meg i denne situasjonen, og som gir meg positive krefter.

Men det har nødvendigvis også blitt en del MSJIMTMSÅBEP, både folk jeg kjente fra tidligere, og nye som har kommet til. Det verste er når det er familie. Men jeg må skjerme meg fra ubehagelige eller ubetenksomme utsagn og reaksjoner fra folk som på en eller annen måte krysser min vei, prøve å ikke ta meg nær, ikke bruke dyrebar energi og tid på noe som ikke gjør meg godt. Enkelte ganger er det lettere enn andre, men jeg må øve meg, og ofte minne meg selv på det. Jeg må ikke la meg såre av en person som ikke er et positivt eller helt nødvendig element i livet vårt!

Men så har vi MSJSØVVDFM - Mennesker Som Jeg Skulle Ønske Ville Være Der For Meg. For denne tilværelsen er også ofte så ensom. Av og til tenker jeg at det er min egen skyld, at jeg har skjøvet dem fra meg. Alltid vært så smart, vellykket, fått til alt, aldri vist svakhet, aldri bedt om hjelp, aldri vist meg sårbar. Jeg har kanskje virket utilnærmelig, nesten litt overmenneskelig, uten at det egentlig var meningen. Jeg har på en måte alltid vært på en litt annen plass enn de jeg har kalt mine venner. Men jeg har sterke følelser og behov for fortrolighet og støtte jeg som alle andre. Særlig nå. Jeg trenger noen som ser meg, ser at jeg trenger å bli tatt litt vare på.

Jeg trenger ikke nødvendigvis å prate så mye om alt det vanskelige. Enda mer trenger jeg å få en pause fra alt det tøffe, noen ubekymrede timer hvor jeg får være bare meg, for en stakket stund få slippe å tenke på at jeg er mamma til et alvorlig funksjonshemmet barn. Det er en mulighet jeg får så sjelden, altfor sjelden. Hvis jeg bare hadde vært mer tilnærmelig tidligere, mer som de andre, mer menneskelig... Og nå sitter jeg der. Midt i alle foreldres verste mareritt. Jeg skjønner igrunn godt de som ikke orker å forholde seg til det, til oss, til meg. De vet vel ikke helt hva de skal si, og holder seg heller helt unna. Det er en naturlig reaksjon, temmelig feig, men naturlig. Og så trist og ensomt for meg. Jeg vet jeg burde ta et initiativ, ta en telefon, vise at jeg ønsker kontakt. Vil de føle seg beklemt da? Jeg skal gjøre det. Tror jeg. Kanskje. Nesten helt sikkert. Jeg må bare skrape sammen det riktige overskuddet.

Men tenk om noen hadde strukket ut hånden først...