Skriveterapi

Sitter og skriver litt igjen, ordene fyller skjermen, de svarte tegnene er tankene mine formet i ord. Skriving har på mange måter blitt terapi for meg. Når jeg skriver ned det jeg tenker og føler, får jeg samtidig bearbeidet følelsene, tenkt dem grundigere igjennom, sett ting klarere. På en måte er det godt å se tankene på trykk, se at de henger på greip, det viser meg at jeg fortsatt har fornuften i behold, tross det vanvittige presset jeg har levd under de siste to årene.

Derfor har det også blitt viktig for meg å skrive åpent, nakent, ærlig, sant - uansett hvor vondt det gjør, og hvor brutal og ubehagelig sannheten måtte virke for enkelte. Det føles så utrolig viktig å være fullstendig ærlig, selv om de aller vanskeligste tingene, de aller tyngste og mest ubehagelige tankene, det skylder jeg nussa mi. Bare ved å være helt ærlig med meg selv, kan jeg være så modig for henne som hun fortjener, og gjøre det som er best for henne - uansett.

Og gjennom å dele noe av det jeg skriver, håper jeg at andre som kanskje strever med noe av det samme som meg kan se at det er lov å være bånn ærlig med seg selv, samme hvor brutal virkeligheten måtte være. Og at det kan være både godt og riktig å tenke selv de ubehageligste tankene helt ut, en måte å bearbeide tingene og komme seg et skritt videre. Selv om prosessen er vond kan det være enda vondere å leve med undertrykkelse og fornektelse.