Plommas

Blogg om livet som ble snudd på hodet.
Da minstejenta nusse (født feb.2006) viste seg å være sterkt multifunksjonshemmet, tok livet en annen retning. Alt som før hadde vært sant gjaldt ikke mer. Sjokk, vantro, fortvilelse, frustrasjon og sorg preget dagene våre med henne i større eller mindre grad, og vi strevde med å lære å leve på nytt, og takle livet slik det hadde blitt.
Så døde hun fra oss i april 2009, og nå må vi på nytt lære å leve et annet liv, uten vår tapre prinsesse.

onsdag 9. januar 2008

Så ensomt

Jeg føler meg så alene. En mammas tyngste skulderbør er så ensom å bære. Jeg skyver folk fra meg, viser at jeg klarer alt, kan alt, vet alt. Når alt jeg egentlig ønsker er å være liten, å bli tatt vare på, å kunne slippe ansvaret for en stakket stund, i trygghet om at det likevel ville bli bra nok for min elskede nusseskatt. Jeg skulle ønske noen kunne se hvor redd jeg er, og trøste meg, ta bort den forferdelige smerten som uopphørlig gnager meg om hjertet om så bare for et sekund. Jeg trenger litt fri. Tankene er så tunge, dagen er så lang. Jeg lengter til natten og den nummende søvnen.

2 kommentarer:

Juniormamma sa...: Du er god nok!

Ingen er perfekte, det er ikke noe å hige etter. Vi kan leve hver dag og vite at vi er gode nok.

Det rekker, Plomma.

Mange klemmer fra meg til deg.
Så er vi i hvert fall to...!=); 10. januar 2008 kl. 08:58
Anonym sa...: Vil så gjerne gi deg en klem!
Du skriver så godt Plomma at selv om jeg ikke kan sette meg inn i din situasjon, gir meg et glimt av hverdagen din! Det høres sikkert helt sprøtt ut, men det hender jeg tenker på dere, når jeg ser de små, men allikevel store, fremskrittene jenta mi gjør og tenker at jeg skulle ønske at Nusse også var "der"!!!
Vet fortsatt ikke om jeg får vært med og spist fordi jeg egentlig har en annen avtale, men hvis jeg ikke suser avgårde på den avtalen, skal jeg prøve å være med å spise! Det var så koselig sist.; 10. januar 2008 kl. 21:48