Egoist

Ja, jeg er det. Litt. Kanskje enda litt mer noen ganger. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å ikke være det. Selv om det sikkert er urettferdig overfor nusse, den hardt prøvede, tapre, vakre jenta mi. Men jeg klarer ikke la være å ønske meg at hun var i stand til å gi litt mer tilbake. Av og til, i det minste. Mammahjertet lengter sånn etter kontakt, etter en bekreftelse på at jeg virkelig betyr noe for henne, at hun gjengjelder min kjærlighet, at hun er glad i meg. Et tegn som ikke ville etterlate det minste fnugg av tvil, balsam på et brustent mammahjerte. De flyktige smilene vi får nå kan like gjerne være uttrykk for behag i øyeblikket, og selv om jeg prøver å velge å tolke dem som at hun kjenner oss, så klarer jeg det ikke alltid. En mamma vil gi alt, ofre alt, utholde alt for sitt barn. Men en mamma trenger også å bli elsket. En mamma trenger påfyll.

Jeg klarer bare ikke å la være å ønske...