Tenk...

...at det kunne gå så galt...

Jeg ser bort på den vakre, perfekte lille skapningen som sitter der og dingler i huska si. Jenta mi. Min etterlengtede lille prinsesse, desserten, bonusbarnet. Å, som jeg hadde gledet meg! Vi skulle kose oss så mye! Ikke noe stress, ingen studier hengende over hodet. Tid. Bare kos. Barselgruppe, trille turer med andre mammaer og babyer, sånne ting som jeg aldri hadde gjort med de eldste fordi jeg måtte haste tilbake til skolen. Jeg skulle pynte henne så fint, og hun skulle være hele familiens solstråle, koseklump og storsjarmør. Hun skulle utvikle seg, kose, være nysgjerrig på livet, lære å pludre, leke, sitte, smake, spise, krabbe, snakke, gå, løpe. Det største jeg vet i livet er få ta del i et barns utvikling fra hjelpeløs nyfødt til selvstendig individ som vil og kan, opp og fram, det er et sant mirakel. Og jeg hadde gledet meg slik, innstilt meg sånn på å få oppleve det en gang til, en siste gang, og virkelig ha tid til å nyte det.

Tanken på at det ikke alltid går bra lurte nok i bakhodet i svangerskapet, men jeg var trygg på at det nok ville gå helt fint denne gangen også, hvorfor skulle det ikke det? Jeg tok til og med en spesiell blodprøve og en ultralyd, som viste at fosteret så helt friskt ut. Vi ble litt skremt da hun ikke pustet helt skikkelig etter fødselen, og da hun fikk påvist en blødning mellom hjernehinnene. Men legene sa hun ville bli fin. Og da hun fikk dreisen på ammingen, vokste og la på seg, virket alt bra. Til hun fire uker gammel begynte å skrike utrøstelig i flere timer hver eneste ettermiddag. Tiden som gikk, og ferdighetene som uteble. Usikker kontakt, flyktige smil. Spisingen som gikk dårligere, vekten som flatet ut. Så kom rykningene. Sykehusinnleggelsen. Og marerittet var et faktum da hun knapt 12 uker gammel fikk påvist epilepsi, og etterhvert multifunksjonshemming.

Uskylden ble revet vekk, alt som før hadde vært sant og riktig gjaldt ikke mer, og siden har livet vært som en vond drøm. Selv om det har gått snart to år tar jeg meg selv fortsatt i å tenke at det ikke kan være sant. Dette kan ikke ha skjedd oss. Hva med de sterke drømmene og håpene jeg hadde for henne? Knust. Jeg hadde aldri forestilt meg hvor vondt det kunne gjøre i et mammahjerte. Når hun omtrent ikke en gang kjenner meg. Eller ikke viser noen tegn til eller interesse for kontakt og samspill. Utviklingen jeg er så fascinert av og som jeg hadde gledet meg sånn til å få ta del i en siste gang uteble. Tidspunktene for den ene milepælen etter den andre kom og gikk, men ingenting skjedde.

Og rundt seg har hun to friske storesøsken løpende, som levende påminnere om hvordan ting skulle ha vært. Å, jeg er så vanvittig glad for at jeg har dem! Uten dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle orket å leve. Men det var de som viste meg hvordan ting skal være og dermed ga liv til drømmen om nusse, drømmen som knuses hver eneste dag. Når jeg ser på den vakre, perfekte lille skapningen som sitter der og dingler i huska si, helt i sin egen verden, jeg kan ikke tenke meg det er noe særlig OK der. Og lever et så totalt annerledes liv enn det vi hadde tenkt og drømt.

Tenk at det kunne gå så galt...