En pus?

Vi har snakket litt om å skaffe oss en katt. Når vi prater om det snakker vi om en familiekatt, til kos og glede for alle, som ville fått et stort, herlig uteområde å boltre seg på. Men jeg har jo hørt noen spesielle historier om katter, blant annet om en helt spesiell kontakt med eieren, eller at katter kan sanse epilepsianfall hos eieren og varsle før eieren vet det selv. Derfor har jeg hemmelige tanker om at en katt kanskje kunne bli nusses pus.

At en katt kanskje ville forstå at hun er helt spesiell, og knytte seg til henne til tross for at hun ikke har noe å gi tilbake. Kanskje en katt ville forstått, og passet på henne, liksom holdt seg til henne og vært hos henne, der hun oftest ligger på sofaen med øynene stirrende tomt ut i luften i hver sin retning, mens tiden og familielivet passerer henne forbi utenfor hennes fatteevne. Kanskje et slikt dyr kunne trenge gjennom skallet hennes på en eller annen måte, at hun kunne føle at noen var der for henne, en varm og myk bylt å være inntil... Det skulle jeg så inderlig ønske for henne! Noe som betyr noe.

Men man har jo ingen garantier for at ting ville bli slik hvis vi skaffet en katt. Jeg har ingen erfaring med katter, slike helt spesielle katter hører vel til sjeldenhetene. Og man kan jo aldri vite på forhånd. Ville jeg bli veldig skuffet og lei hvis pusen vår ikke brydde seg om nusse? Tenk om hun eller noen av oss andre er allergiske? Med alt som foregår i familien vår, vil vi ta ansvaret for enda et liv? Sannsynligvis blir det vel bare med tanken.

Men tanken om en pus til nusse er besnærende...