Tortur

Det er psykisk tortur
å leve med et barn
som plages så mye
og lever så lite
som deg -
aldri vite når
du får neste skriketokt
eller anfall
eller nesten kveles av oppkast

Det er tortur
for mammahjertet
å måtte se deg lide
uten å forstå
uten å kunne hjelpe
eller i det minste trøste

Det er så uutholdelig
å vite at den jenta
du kunne vært -
og som vi har fått se
små vidunderlige glimt av
en håndfull ganger -
ikke får sjans til
å slippe ut

Det er så grusomt
at det ikke lenger finnes håp
om en bedre tilværelse for deg
så vondt å leve uten håp
i sorg
over den du skulle vært
i fortvilelse
over hva framtiden din
vil bringe
i redsel
for at livet ditt skal bli langt
og redsel
for å miste deg

Det er tortur
konstant
og jeg er så uendelig
uendelig lei meg

Når det er fredag...

...og huset er så ryddig
som jeg orker,
støvet er tørket
og støvsuget vekk -
tar jeg fram et lammeskinn
banker det en ekstra gang
og legger det på sofaen

sammen med ei lita rosa pute
og et mykt, rosa pledd
Jeg brer ut en flanellsklut på puta
og legger en haug med pent brettede
gaskluter i vinduskarmen,
en rosa smokk,
og så er det klart

For når det er fredag,
kommer nusse hjem
fra avveksling,
og da er det godt å ha
plassen klar
til å legge ned
den tynne, slappe kroppen
når vi kommer inn

Plassen
der hun og jeg
skal tilbringe kvelden, helgen,
som i et vakuum av tid og rom
mens livet lever
et annet sted

Som jeg håper du får fred
fra skrikingen i kveld,
lille venn
Som jeg håper kroppen din
får slappe av


Åh, hvor jeg drømmer om
et liv for deg

Våre håpefulle

Andreklassingen min kom hjem med invitasjon til sommeravslutning i dag.
Det vil bli servering av kaffe, kaker og saft, og underholdning ved våre håpefulle, sto det.
Våre håpefulle.
Håpefull. Et nydelig ord som rommer alle vakre drømmer og store framtidsvisjoner for våre barn.
Ihvertfall for noen av dem.
For noen er det ikke håp.

Nusses framtid er ikke håpefull.

Om forventninger

Jeg tror jeg traff en slags bunn her om dagen.
Endelig har det sunket ordentlig inn,
endelig har jeg erkjent, virkelig erkjent
at det ikke kommer til å bli bedre.
Sånn som vi har det nå,
det er sånn vi skal ha det.
Nå er alt prøvd.
Jenta mi skal ikke få bli bedre.
Alle håp, som jeg mer eller mindre bevisst har båret på,
er knust nå.
Og, det er nesten litt godt, for når håpene ikke er der mer,
så gjør det ikke vondt når de ikke blir innfridd.

Hele veien har jeg senket forventningene
til hvordan nusses liv skal være.
Fra starten, da vi trodde at ting skulle bli bra
bare epilepsien kom under kontroll,
til erkjennelse etter erkjennelse
om at hun ikke skulle lære å holde hodet,
bruke hendene, leke, sitte, stå, gå,
kommunisere,
kjenne mammaen og pappaen sin.

Men en annen mamma har fått meg til å tenke
på hvor lavt det er greit å senke forventningene.
Jeg har blogget om det tidligere også.
Hvor går grensen
mellom hvor lave forventninger det er greit å ha,
og hva som er et liv verd å leve?

Det er ett håp, ett ønske jeg ikke kan gi slipp på.
Og det er at nusse skal slippe å skrike.
At den avsindige skrikingen,
som vi ikke skjønner noe av
og ikke klarer å stagge,
skal forsvinne.
I livet - eller i døden.
Det er der jeg har bestemt meg
for å sette grensen.

Å få tiden til å gå

Når varmen siger inn over landet
som en forsmak på sommer
På en fridag
lokkes de vinterbleke menneskene ut i solen
for å leve

Men hos oss,
når mannen jobber med huset,
og de store barna løper, leker og ler
Er det bare nusse og meg

Og på slike dager
handler alt
om å få
tiden til å gå
Til det igjen blir kveld
og vi kan sove

Så vi triller tur
på de små veiene rundt i nabolaget
Mellom de små, identiske
legoklossehusene
Som ligger tett i tett
Med de små grønne plenene
som det sikkert tar max 10 minutter å klippe
Omgitt av evinnelige tujahekker

I noen av hagene er det mennesker
foreldre og barn som spiller fotball
Eller bare sitter lettkledde og slapper av
og nyter solen

Men mange av hagene er tomme,
menneskene som bor der
er sikkert på tur
På stranden og griller
på båttur
eller kanskje i syden

Alt dette
som jeg egentlig aldri har ønsket meg
Står nå for meg
som selve manifestasjonen
av bekymringsløshet

Vognhjulene triller, skrittene mine krysser
de samme sporene vi følger
gang på gang
Aldri langt hjemmefra
i tilfelle plutselig skriking
eller en akutt krise

Luften er varm, duftende av blomster
fuglene kvitrer
Langsomt går vi
- for å få tiden til å gå

Når vi kommer hjem igjen
har det gått
en halvtime

Hva hvis? Hvis bare?

Jeg har så mange spørsmål, hva hvis...? hvis bare...? Meningsløse spørsmål, uten fornuftige svar, som det er umulig å ikke stille. Hvis jeg stiller dem, blir jeg ferdig med dem da tro?

Hva hvis jeg hadde blitt gravid en måned før, en måned etter... Hva hvis jeg hadde abortert? Hva hvis hun ikke hadde overlevd fødselen? Hva hvis nusse ikke hadde overlevd sin første pustestans, sin andre, hva da? Hvor hadde vi vært da?

Hadde vi sørget mer, vært mer fortvilet? Hadde vi vært lykkeligere? Hadde vi følt lettelse? Hadde vi kanskje hatt et annet barn?

Hvis bare hun hadde gitt blikkontakt av litt varighet, vist gjenkjennelse, gjenkjennelsesglede, hva hvis vi hadde hatt et meningsfylt samspill? Hvis hun bare hadde latt seg avlede og trøste når plagene kommer? Hvis hun bare hadde holdt hodet sitt selv, hvis hun bare hadde klart å bruke hendene sine bittelitt? Hvordan hadde det vært da?

Hadde det vært lettere da? Hadde det vært vondere å se at hun kanskje forsto litt av sin situasjon? Vanskeligere å levere henne på avveksling? Hadde jeg likevel ønsket meg - mer?

Hva hvis? Hvis bare? Meningsløse spørsmål å stille. Likevel umulig å la være. Forhåpentligvis, sannsynligvis, sjeldnere med tiden. Men tankene vil aldri stilne helt, jeg vil aldri bli helt ferdig med å spørre. For drømmen som brast var så vakker, og lidelsen barnet mitt fikk er så stor.

Hvis jeg bare kunne si at hun hadde det bra. Hvis bare.

For godt til å være sant

I noen få gyldne dager etter vagusoperasjonen hadde vi det så fint... Nusse så rolig og samlet, øynene så våkne, så rettstilte, granskende. Ingen skriking, omtrent ingen anfall å se, smil og liv. Gode, glade bevegelser i armer og bein, lek? Det føltes nesten for godt til å være sant. Som om jeg hadde stjålet en skinnende stund fra livet til en person uten virkelige bekymringer. Men det var så fint. Så mange fine dager etter hverandre som vi aldri har hatt. Et glimt av en drøm.

Så jeg gikk i fella. Jeg lettet litt på lokket til det innestengte, bortgjemte håpet. Jeg begynte å håpe, på en ny og bedre hverdag, for nusse, for oss alle.

Men det var for godt til å være sant. De gode dagene ble brått avløst av dager med skriking, mer enn før. Vill fekting og kaving med armer og bein, kraftigere enn før. Øyne som gled ut igjen. Pusteproblemer. Slim. Nye infeksjoner. Tilbake til helvete. Håpet måtte vike for motløshet og fortvilelse, sterkere enn før fordi jeg hadde latt håpet slippe fram. Dette var det siste vi hadde.

Hvor mange ganger tåler et mammahjerte å knuses?

Trebarnsmamma

Jeg har satt tre barn til verden. Jeg har tre vakre barn. Jeg skulle vært en trebarnsmamma, men jeg føler meg ikke som en. Jeg ble ikke trebarnsmamma, jeg ble annerledesmamma. Først og fremst ble jeg hun som er mamma til et forferdelig dårlig barn, som har så mange plager, som har så lite lys og glede å gi, men som volder så uendelig mye svart fortvilelse. Hvis noen spør hvor mange barn jeg har, har jeg av og til nesten lyst til å svare to. Det er sånn det føles. Jeg har to barn som gir meg påfyll, energi, glede og livslyst. Hun minste er ikke et barn. Hun er liten, hun er vakker, men ikke et barn. Det er ikke sånn det skal være med barn. Hun er et skall som vokser, og hun plages, eller er tom og fjern. Hun får ikke være tilstede i verden. Barnet i henne er ikke der. Og jeg savner det sånn. Jeg skulle jo vært en trebarnsmamma.

Mysteriet deg

Du er et mysterium, min lille venn. Så hardt som vi har forsøkt, så har ingen klart å skjønne noe av deg. Du ser jo helt perfekt ut, fullstendig velskapt! Når du ligger og sover ser du ut som en hvilken som helst toåring. Eller ikke hvilken som helst, du er mye vakrere enn de andre...

Det er så mye som virker på deg! Du er helt perfekt skrudd sammen. Du vokser helt etter skjemaet. Hår og negler vokser jevnt, 20 hvite fine melketenner har du fått. Fordøyelsen er helt i orden. Du blunker og vrir deg når du får håret i øynene, skriker til hvis vi er uheldige og får gjort deg noe vondt eller du gjør vondt på deg selv. Du sutrer når du er trøtt, og protesterer når du misliker noe. De små fingrene dine krøller seg og kjenner, når du får noe i hånden, det er så fint å se når du begraver hendene i lammeskinnene dine.

Du viser at du liker litt forandring, og å komme deg en tur ut, da blir du roligere. Når du er trøtt og ikke finner roen liker du ofte å holde oss i fingrene og at vi holder smokken for deg, du blir rolig av å ha smokken, selv om du ikke klarer å suge den fast selv. Du sovner godt i sengen din om kvelden, og sover hele natten. Når du slår opp øynene om morgenen, er det som oftest med et lite underfundig smil, og denne konsentrerte nyven i pannen, som om du forsøker å se verden - før anfallene kommer og fester grepet på deg igjen.

Den som hadde nøkkelen til mysteriet deg.

En magisk stund

Så sjelden. Så verdifull!

Mirakel

Jeg har levd for lenge og sett for mye til å tro på mirakler. De skjer dessverre bare ikke. Men en liten del av meg kommer aldri til å klare å slutte å drømme om et mirakel for den vakre nussejenta mi. For det må et mirakel til for at hun skal få det livet jeg ønsker for henne. Det er så paradoksalt, jeg trenger så veldig et mirakel! Og så vet jeg så godt at de ikke finnes. Ikke ekte mirakler. Ikke slike som reparerer gener og gjør celler friske. Ikke slike som virkelig betyr noe.

Det er så vondt å leve i den brutale, rasjonelle, trøstesløse virkeligheten. Når det irrasjonelle håpet og drømmen om mirakelet er så mye mer forlokkende. Det er så jeg har lyst til å flykte inn i drømmen og aldri komme ut igjen. Drømmen er så deilig. Virkeligheten er så fryktelig. Men jeg kan ikke. Nusse trenger meg her hos seg. Helt til den bitre slutt skal jeg være her hos henne. Men så lenge hun har hjerteslag, og pust, og varme, kommer drømmen til å leve, drømmen om det umulige mirakelet.

Avveksling

Avveksling er en fantastisk oppfinnelse, og helt nødvendig for oss ihvertfall, hvis familien ikke skal falle helt fra hverandre. Det er da vi kan gjøre vanlige familieting, ta ting på impuls, bare kaste oss i bilen når som helst og dra nesten hvor som helst, med ei brødskive i handa, eller en pose boller fra butikken, dra på kino, bowling, sykkeltur, tur i skogen, tur til sjøen, shopping, det er nesten bare fantasien som setter grenser.

Det er da storebarna ikke må hysjes på, ikke må vente, kan få mammas og pappas fulle oppmerksomhet, kan få bestemme, kan få oppleve det Italia de fortjener. Det er da det går an å gjøre noe så enkelt som å ta seg en dusj eller henge opp litt tøy selv om den ene forelderen er ute, det er da vi kan jobbe sammen i hagen, sammen i huset, være et team. Da vi kan få noen til å se etter storebarna og få litt voksentid, bare vi. Da sover jeg hele natta.

To døgn i uka i tre uker, og fem døgn den fjerde uka, har vi avveksling, hun drar på onsdags morgen, tirsdag den fjerde uka. Når hun har dratt legger jeg alle kluter og klær fulle av slim og oppkast til vask, henger lammeskinnene til lufting, setter terapistolen og huska i en krok, og legger sofaputa og pleddet hennes inn i sansekassen. Snart er klutene og de små plaggene rene, tørre, brettede og tilbake i skuffene sine. Lammeskinnene er luftet og banket og børstet og rullet og lagt vekk.

Det er som om hele hun nesten blir ryddet vekk, og det er få ting i huset som minner oss på at hun i det hele tatt finnes. For en stakket stund kan jeg nesten glemme at jeg har henne, nesten glemme alle bekymringene og den tunge hverdagen. For en ukomplisert tilværelse! Fredag ettermiddag kommer hun hjem, søndag den fjerde uka. Og det er som om hun aldri hadde vært vekk.

MR ble utsatt

Det ble ikke noen MR. Min tapre nusse ble syk med en ny lungebetennelse bare noen timer før. Og det fortviler og frustrerer meg på så mange ulike nivåer!

Jeg ønsker meg så veldig en rolig seilas i smult farvann, uten bølger og storm og skjær som hindrer oss i å komme videre, holder oss tilbake, på akkurat det samme stedet.

Jeg ønsker ro, og glede, og i det minste bittelitt framgang.
Jeg trenger en solskinnsdag.

Er det noen vits?

Denne uken er det tid for ny MR, og ny spinalpunksjon. Det er nesten halvannet år siden sist nå. På en måte blir det spennende å få vite hva som har foregått inni det vesle hodet på denne tiden. Har det blitt noen synlig hjerneskade? Har hjernen sluttet å vokse? Kommer vi nærmere et svar? Men det innebærer en narkose, og en faste, noe som går dårlig sammen med ketogen diett. Det innebærer flere plager for den allerede hardt prøvede vesle kroppen.

Hun har allerede vært gjennom så mye for å forsøke å finne svar, talløse blodprøver og EEGer, flere spinalpunksjoner, narkose med MR og øyenbunnsundersøkelse, thoraxgjennomlysning, diverse ultralyder og røntgenbilder, nevrografi, elektromyelografi, VEP, AER, refluksmåling, impedansmåling, svelgfilming. Enda en narkose for å få PEG, opiatkrevende smerter selv etter et lite inngrep.

Hun har vært gjennom så mange terapiforsøk, Sabrilex, intravenøs pyridoksin, B12-injeksjoner, B6, folinat, Rivotril, Topimax, Orfiril/Depakote, Zonegran, pyridoksal-5-fosfat, Frisium, Prednisolon, ketogen diett, Keppra er foreløpig det siste på listen over alt som ikke har hjulpet henne. Mange tunge medisiner, plagsomme bivirkninger, uregistrerte preparater, minimal erfaring til så små barn. Og om enda noen uker er det på'an igjen, ny narkose, og operasjon denne gangen, implantering av vagusnervestimulator.

Er det noen vits? Det blir den fjortende tingen som ikke hjelper. Det innebærer flere plager og smerter. Hvor mye skal hun utsettes for? Bare fordi jeg, fordi legene føler at det må gjøres noe, ett eller annet. En fåfengt søken etter en bedre hverdag. Fordi det er så vanskelig å akseptere at hun ikke skal få ha det bedre enn nå. På grunn av det dumme lille håpet innerst der inne. Så må du lide enda mer, lille venn. Unnskyld, lille skatt, men jeg klarer ikke la det være.

De samme ordene

Jeg skriver så mye, om det vanskelige livet vi har blitt henvist til, sorgen, de vonde følelsene, de tøffe tankene. Det er godt å skrive, min beste terapi, å brutalt ærlig skrive ned akkurat hvordan jeg har det, få det ut, få det sagt. Tiden går, det blir flere og flere sider med ord.

Og det begynner å bli skremmende å bla bakover. For det er de samme ordene. Side på side med de samme ordene, i ulike kombinasjoner. Jeg er på det samme stedet, vi er på det samme stedet. Det skjer så mye, men likevel ingenting. Det skjer ingenting med jenta mi, i bunn og grunn er alt det samme som da dette startet.

Det har vært voldsomme nedturer, med fare for livet, men hun har kjempet seg tilbake. Det har vært så mange hindringer, spinkelt håp rundt nye behandlinger, fulgt av like mange tilbakeslag. Og noen få, bittesmå, høyst forbigående oppturer. Vi er på det samme stedet. Jeg er på samme sted. Det skjer ikke noe med meg heller. Burde det det? Burde jeg ha resignert, burde jeg ha akseptert situasjonen, kommet over de vonde følelsene, vært ferdig med å sørge?

Men hvordan kan jeg komme meg videre, når det ikke skjer noe med jenta mi? Det er jo det samme! Hun har det fortsatt ikke bra. Det er fortsatt så mye stivhet, ubehag, utilpasshet å lese i ansiktet hennes, fortsatt mange ettermiddager med utrøstelig skriking, vi vet aldri når. Det er fortsatt så mye tomhet, tomheten er like vond å se på som ubehaget og pinen. Og ingen utvikling. Ingen utvikling hos en baby, en ettåring, en toåring, det er det samme som tilbakegang, det.

Hvis hun bare hadde hatt det bra! Men det er det samme. Og jeg skriver de samme ordene. Jeg er så redd for fremtiden. Så redd for at jeg fortsatt vil sitte og skrive de samme ordene til neste år, og året etter det, og etter det. Kan mammahjertet holde det ut? Går det an å komme seg videre selv om ting fortsetter å være de samme?

Jeg ønsker meg så veldig noen nye ord.

Meningsløst

Meningsløsheten er så altoppslukende...
Hvorfor?
Jeg vet svaret, men klarer ikke la vær å spørre.
Hvorfor?! Hvorfor oss?
En grusom tilfeldighet,
en av naturens nykker,
som fikk så forferdelige konsekvenser.
For ei, tapper, vakker lita jente,
som ikke får glede seg over hva livet har å gi,
men lever en eksistens som veksler mellom tomhet og plager.
For hennes søsken, som ikke kan leke med lillesøster,
men som blir hysjet på, og alltid må komme i andre rekke.
For oss foreldre, som i tillegg til sorgen over alt som ikke ble,
må se all lidelsen, og dens enorme ringvirkninger.
Den fryktelige lidelsen, fanget i maktesløshet.
Å alltid kjempe, alltid gjøre vårt aller ytterste,
men alltid komme til kort.
På grunn av en tilfeldighet,
i brøkdelen av et sekund,
med så skjellsettende vonde konsekvenser
for så mange liv.
Det er ingen mening i det.
Det er bare meningsløst.

Kjære jenta mi

Nå har det gått to år siden jeg fikk deg i armene mine for første gang, du mitt lille drømmebarn. Så uendelig vakker du var, helt perfekt! De to årene som har gått, aldri kunne jeg vel forestilt meg hvor annerledes de skulle bli, lille skatt. Alt vi hadde ønsket, alt vi hadde drømt om for deg, fikk aldri lov til å bli. Å, jeg er så lei meg for det, vakkerungen min. Sorgen over alt du ikke får være, fortvilelsen over alle plagene du må utstå, er så uendelig stor. Jeg gjør så godt jeg kan for deg, lille venn, det beste jeg klarer, men jeg vet ikke om du merker at jeg prøver å hjelpe deg. Forstår du at jeg prøver å lindre ubehag og plager? Skjønner du at jeg elsker deg, nusseliten, at alt jeg ønsker er at du skal ha det godt? Men det er bare så mye en mamma kan gjøre. Og det jeg gjør monner så altfor lite for deg, du hadde fortjent så mye mer. Er du lei deg for det, jenta mi, skulle du ønske jeg kunne hjelpe deg mer?

Nå har det gått to år, og du er fortsatt så utrolig vakker, enda vakrere enn da du kom til verden. Det er fødselsdagen din i dag, men noen gledens dag er det ikke. Det går ikke an å glede seg over det livet du har fått. For deg er det som en hvilken som helst dag, ikke engang bursdagskake kan du få smake. Og det finnes ingen gave som kan kjøpes for penger som du vil skjønne noe av, du skjønner ikke du, du bare er. Kakene og gavene er for søsknene dine sin skyld, de er så glade i deg de også, og så stolte av deg, vår aller vakreste lille nusse. Jeg kan dessverre ikke love deg at ditt tredje år vil bli bedre enn de to første, selv om det ikke er noe annet jeg ønsker meg mer. Men jeg kan love at jeg skal elske deg like mye, og at samme hva som skjer, så skal jeg gjøre så godt jeg kan for deg nusseskatt, alltid med tanke på hva som er best - for deg.

Morsdag

Det er morsdag i dag. Jeg fikk ingen gave. Ikke i år heller. Barna er for små til å følge med på slikt, og pappaen deres er ikke en slik som minner dem på det. Han har aldri vært vant til å markere morsdagen hjemmefra heller. Jeg vet ikke om jeg er lei meg. Kanskje litt. Kanskje jeg hadde trengt å bli gjort litt stas på, få en følelse av at jeg duger som mamma. Suksessraten er jo ikke helt på topp akkurat. 66,66% barn som virker. 33,33 % katastrofe. En mamma føler seg aldri bedre enn sitt svakeste barn, har noen sagt. Det er sant det. Heldigvis er barna 100% verdens vakreste. Men det er en mager trøst, føler meg ikke særlig mer dugelig av den grunn. 33,33 % katastrofe, så altoverskyggende. Æsj, dagen er snart over uansett. Nå er det et år til neste gang. Med en farsdag i mellom. Og pappa skal få gave. I år også.

Håp

Det forundrer meg hvilken sterk følelse håp må være! Og hvor mye det går an å håpe. Selv etter at all fornuft tilsier at det ikke finnes håp, så nekter det å slukke. Langt der inne i hjertet, innerst inne et sted, så langt inne at man ikke alltid kan se den, er det en liten glo av håp. Klisjeen om at så lenge det er liv er det håp er faktisk sann. Det er bare døden som kan slukke håp. Så vondt det enn er, så klarer man ikke slutte å håpe.

Jeg klarer ikke slutte å håpe. Og tro meg, jeg har prøvd. Jeg er sint på håpet. For det gjør så vondt når håpet knuses. Hver gang nusse skal prøve en ny behandling eller en ny medisin, så har jeg innerst inne et håp om at det vil hjelpe, selv om jeg sier til meg selv at jeg ikke må ha noen forventninger. Hver gang er jeg til og med sikker på at denne gangen har jeg ingen forventninger. Men etterpå, når jeg kjenner hvor vondt det gjør at det ikke hjalp denne gangen heller, da vet jeg at jeg har håpet. Og at jeg vil fortsette å håpe. Helt til det ikke er liv.

En pus?

Vi har snakket litt om å skaffe oss en katt. Når vi prater om det snakker vi om en familiekatt, til kos og glede for alle, som ville fått et stort, herlig uteområde å boltre seg på. Men jeg har jo hørt noen spesielle historier om katter, blant annet om en helt spesiell kontakt med eieren, eller at katter kan sanse epilepsianfall hos eieren og varsle før eieren vet det selv. Derfor har jeg hemmelige tanker om at en katt kanskje kunne bli nusses pus.

At en katt kanskje ville forstå at hun er helt spesiell, og knytte seg til henne til tross for at hun ikke har noe å gi tilbake. Kanskje en katt ville forstått, og passet på henne, liksom holdt seg til henne og vært hos henne, der hun oftest ligger på sofaen med øynene stirrende tomt ut i luften i hver sin retning, mens tiden og familielivet passerer henne forbi utenfor hennes fatteevne. Kanskje et slikt dyr kunne trenge gjennom skallet hennes på en eller annen måte, at hun kunne føle at noen var der for henne, en varm og myk bylt å være inntil... Det skulle jeg så inderlig ønske for henne! Noe som betyr noe.

Men man har jo ingen garantier for at ting ville bli slik hvis vi skaffet en katt. Jeg har ingen erfaring med katter, slike helt spesielle katter hører vel til sjeldenhetene. Og man kan jo aldri vite på forhånd. Ville jeg bli veldig skuffet og lei hvis pusen vår ikke brydde seg om nusse? Tenk om hun eller noen av oss andre er allergiske? Med alt som foregår i familien vår, vil vi ta ansvaret for enda et liv? Sannsynligvis blir det vel bare med tanken.

Men tanken om en pus til nusse er besnærende...