I noen få gyldne dager etter vagusoperasjonen hadde vi det så fint... Nusse så rolig og samlet, øynene så våkne, så rettstilte, granskende. Ingen skriking, omtrent ingen anfall å se, smil og liv. Gode, glade bevegelser i armer og bein, lek? Det føltes nesten for godt til å være sant. Som om jeg hadde stjålet en skinnende stund fra livet til en person uten virkelige bekymringer. Men det var så fint. Så mange fine dager etter hverandre som vi aldri har hatt. Et glimt av en drøm.
Så jeg gikk i fella. Jeg lettet litt på lokket til det innestengte, bortgjemte håpet. Jeg begynte å håpe, på en ny og bedre hverdag, for nusse, for oss alle.
Men det var for godt til å være sant. De gode dagene ble brått avløst av dager med skriking, mer enn før. Vill fekting og kaving med armer og bein, kraftigere enn før. Øyne som gled ut igjen. Pusteproblemer. Slim. Nye infeksjoner. Tilbake til helvete. Håpet måtte vike for motløshet og fortvilelse, sterkere enn før fordi jeg hadde latt håpet slippe fram. Dette var det siste vi hadde.
Hvor mange ganger tåler et mammahjerte å knuses?
30 Easter Basket Stuffers for 2024
for én måned siden
Innlegg
1 kommentar:
Kjære plomma,du skriver så fantastisk godt om en helt forferdelig hverdag. Jeg gråter når jeg leser det du skriver,både her og på FH. Ingen kan forestille seg hvordan det må være å være vitne til hvordan den nydelige jenta di lider.Jeg vet bare hvordan mamma-hjertet mitt rives i når sønnen min sliter og er syk men det er jo bare bagateller når jeg hører om dere og nusse. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende dere en klem og si at jeg tenker på dere. Klem fra Mona i Narvik"Arktis" på FH
Legg inn en kommentar