Mirakel

Jeg har levd for lenge og sett for mye til å tro på mirakler. De skjer dessverre bare ikke. Men en liten del av meg kommer aldri til å klare å slutte å drømme om et mirakel for den vakre nussejenta mi. For det må et mirakel til for at hun skal få det livet jeg ønsker for henne. Det er så paradoksalt, jeg trenger så veldig et mirakel! Og så vet jeg så godt at de ikke finnes. Ikke ekte mirakler. Ikke slike som reparerer gener og gjør celler friske. Ikke slike som virkelig betyr noe.

Det er så vondt å leve i den brutale, rasjonelle, trøstesløse virkeligheten. Når det irrasjonelle håpet og drømmen om mirakelet er så mye mer forlokkende. Det er så jeg har lyst til å flykte inn i drømmen og aldri komme ut igjen. Drømmen er så deilig. Virkeligheten er så fryktelig. Men jeg kan ikke. Nusse trenger meg her hos seg. Helt til den bitre slutt skal jeg være her hos henne. Men så lenge hun har hjerteslag, og pust, og varme, kommer drømmen til å leve, drømmen om det umulige mirakelet.