Trebarnsmamma

Jeg har satt tre barn til verden. Jeg har tre vakre barn. Jeg skulle vært en trebarnsmamma, men jeg føler meg ikke som en. Jeg ble ikke trebarnsmamma, jeg ble annerledesmamma. Først og fremst ble jeg hun som er mamma til et forferdelig dårlig barn, som har så mange plager, som har så lite lys og glede å gi, men som volder så uendelig mye svart fortvilelse. Hvis noen spør hvor mange barn jeg har, har jeg av og til nesten lyst til å svare to. Det er sånn det føles. Jeg har to barn som gir meg påfyll, energi, glede og livslyst. Hun minste er ikke et barn. Hun er liten, hun er vakker, men ikke et barn. Det er ikke sånn det skal være med barn. Hun er et skall som vokser, og hun plages, eller er tom og fjern. Hun får ikke være tilstede i verden. Barnet i henne er ikke der. Og jeg savner det sånn. Jeg skulle jo vært en trebarnsmamma.