Ferietid

Nå har det virkelig gått lenge siden jeg har vært inne på bloggen her.

Dagene har for det meste gått slik jeg skrev om sist, tiden raser avgårde og med masse å gjøre har blogging blitt nedprioritert, det har vært mer enn nok av annet å fylle tiden med.

Noe av det fineste som har skjedd siden sist er at jeg har fått besteste vennen min hjem igjen, og det er så utrolig godt!

Nå er vi endelig i samme bygd igjen etter 15 år, tenk å kunne se hverandre så ofte vi vil!

Men når vi ses pleier hun å spørre meg hvordan jeg har det.

Og da mener hun hvordan jeg virkelig har det.

Hvordan har jeg det egentlig? Vet jeg det selv?

Har jeg egentlig noe særlig tid til å kjenne etter hvordan jeg føler meg?

Akkurat nå har hele familien ferie, to av de tre dyrebare ferieukene er allerede forbi, men selv med helt fri fra jobb, og turer bort hjemmefra med etterlengtet avkobling fra hverdagstralten har jeg vel ikke klart å kjenne på hvordan jeg har det.

Det er mye hygge, kos og opplevelser som skal presses inn i 3 ferieuker, så noe seriøs avslapning blir det ikke mye tid til. Det skal ikke mye dødtid til før ungene begynner å kjede seg og maser etter action.

Men i dag er vi hjemme og vasker klær, og regnet øser ned utenfor. Jeg burde sikkert heller ha ryddet og støvsuget, men kjente at nå var det på tide å få skrevet litt igjen, og faktisk forsøke å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

For det meste kjennes det vel ut som om jeg har det helt greit, kanskje kan det kalles en slags fint, sånn jeg har det når jeg ikke føler meg veldig stresset eller veldig sliten. Jeg har jo to deilige, vakre, herlige barn som jeg elsker over alt på jord! Og verdens snilleste og mest tålmodige mann. En ordentlig fin liten familie har jeg, og det er jeg utrolig glad for! Men så har vi det uomtvistelige, det uopprettelige, det forferdelige, at vi alltid vil være en for lite i familien. Det skulle vært en til her. Dette brutale, uvirkelige faktum, er noe jeg må bære med meg for resten av livet, det kommer aldri til å gå over! Selv om tiden går og går og følelser, savn og sorg kanskje kommer til å skifte karakter, er dette noe jeg aldri kan bli fri fra. Og med ferie og uvante opplevelser og omgivelser følger et annet slags savn etter hun som ikke er her mer. Hun som skulle vært her, hvis alt hadde blitt som vi drømte og ønsket den gangen for snart 4,5 år siden, hvis det hadde kommet ei frisk jente til verden den iskalde februarmorgenen i 2006.

Jeg merker tomrommet hennes på kjøreturene våre, når vi legger ut på ferieeventyr, på nye, uutforskede veier, mot spennende og morsomme nye opplevelser, det skulle jo sittet en 4,5-åring i baksetet også, sloss og kranglet litt med storesøsknene, mast og spurt om vi ikke snart er framme, kanskje sovnet av en dupp, og ikke våknet før vi var ved målet. Jeg ser så levende for meg hvordan hun ville kost seg i Akvariet i Bergen, hvor fascinert hun ville blitt av pingvinene og selene! Eller hvordan hun ville elsket de grunne bassengene hvor man kan ta på krabber og sjøstjerner og småfisk, hun ville sikkert blitt våt på kjolen og fått rosinskrukkete fingertupper... Hun ville syntes det var superspennende med Fløibanen, det ville nok ha kilt deilig i den vesle magen når hun fikk se hvor langt ned det var. Vitensenteret hadde sikkert vært midt i blinken for henne, tenk å løpe rundt og prøve alle de spennende tingene, trykke uhemmet på knapper og knotter, eksperimentere med baller, vann, luft, lyd, bobler og tusen andre ting!

Turen over Besseggen ville hun nok ikke kunne vært med på, det hadde blitt for strevsomt for de små bena. Da måtte hun nok ha vært hjemme hos besteforeldrene mens vi andre dro på fottur og beseiret denne legendariske fjellryggen, men jeg ville sikkert tenkt på henne der jeg gikk, og gledet meg til hun ble stor nok slik at jeg også kunne ta henne med meg på denne fantastiske turen. Men dressinturen i Sverige kunne hun vært med på, alle badeturene, og til Liseberg, så gøy hun ville hatt det der!! Helt ekstatisk ville hun vært, så mye spennende og morsomt på ett sted! Hun hadde sikkert blitt overstimulert til tusen og så høy på sukker og tivolistemning at det kanskje til og med hadde blitt litt for mye for henne. Og Dyreparken i Kristiansand, det ville jo også vært midt i blinken for ei livsglad og nysgjerrig, stor lita jente på snart fire og et halvt...

Jeg koser meg selvsagt med familien min når vi gjør alle disse tingene. Og jeg tenker ikke på henne absolutt hele tiden. Men av og til, glimtvis, ser jeg henne for meg slik hun skulle vært, sammen med oss, delt disse opplevelsene med oss, og jeg savner den jenta så forferdelig! Vemodet fyller meg, og får meg til å tenke litt på hvordan det ville vært hvis den nussa vi faktisk hadde hos oss ikke var død, men fortsatt levde og var på avlastning mens vi var på ferie. Hvordan jeg ville bekymret meg for hvordan hun hadde det, om hun skrek mye eller var rolig, om hun hadde mye anfall, hvordan det ville hugget til i magen min hver gang telefonen ringte, tenk om hun hadde blitt akutt dårlig og havnet på sykehus mens vi var langt borte, eller kanskje til og med dødd fra oss uten at vi fikk vært der... På mange måter er jeg jo veldig lettet for at nussejenta mi fikk slippe fri fra alle sine plager og lidelser, og prøver å tenke at det er til det beste at hun fikk fred når ting nå en gang hadde blitt som de ble. Men dette kan likevel aldri mildne savnet etter det som skulle vært...

Det gjør meg ganske trist at ferietiden i tillegg til familiekos, spenning og hygge også fører slike tanker med seg for meg. At livet mitt måtte bli slik. At jeg for all framtid vil måtte bale med slike tanker når det er ferie, høytidsdager, merkedager, og i hverdagen også, for den saks skyld, men jeg merker jo alt blir mer forsterket når det er litt ekstraordinære omstendigheter.

Så hvordan har jeg det da, egentlig? Har jeg det fint? Ja, og nei. Er jeg lykkelig? Ja, og nei. Kan jeg få det bedre? Jeg håper det. Smått om senn jobber jeg med å få små brikker bedre på plass i livet, og jeg ser fram til å få ting mer som jeg har tenkt, samtidig som jeg forsøker å finne glede slik tilværelsen er til enhver tid, noe jeg håper vil gå lettere og lettere med tiden. Kommer jeg noensinne til å få helt fri fra vemodet, tankene, sorgen og savnet? Nei, det vil jeg nok ikke, og det vil for alltid være en kilde til smerte og tristhet i livet mitt. Noe vil for alltid gjøre vondt, en del av meg vil alltid være trist, samme hvor bra jeg ellers føler at jeg har det. Og noe bedre, eller enklere svar på spørsmålet om hvordan jeg har det, tror jeg ikke jeg kan gi akkurat nå.

Sånn går nu dagan...

...dag for dag, til det blir uker, måneder, år siden det skjedde.

Klokkeradioen vekker meg, sliter meg ut av søvnen, halvvåken trykker jeg på knappen og kjøper meg ytterligere 9 minutters dyrebar hvile.

Men neste gang musikken skraller ut av den dårlige høyttaleren er det ingen bønn, og jeg vakler ut av sengen.

En ny dag er i gang.

Enda en dag lenger siden jeg holdt henne for siste gang, kjente varmen hennes for siste gang, følte pusten, hjerteslagene. Enda en dag siden jeg så henne dø.

Ansiktet hennes, med et skjevt lite smil om munnen og våkne, hemmelighetsfulle øyne, kikker ned på meg fra veggen ved siden av sengen min hver eneste morgen.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Huset våkner til liv.

Hjulene i hverdagskvernen begynner å snurre, tempoet øker raskt, hver morgen blir det alltid en kamp mot klokken for at alle skal få gjort det de skal i tide, jeg rekker så vidt en rask klem på mann og barn før jeg raser ut av døren med skoene halvveis på, og møter dagen.

På vei til jobb kan jeg banne på at bommene ved jernbaneovergangen går ned hvis jeg er litt sent ute, og forsinker meg enda mer. Rusk i kvernen, stressnivået stiger.

På jobben blir jeg sugd inn i det travle arbeidet, hjulene snurrer, fortere, fortere, oppgavene er mange, tiden presset, full konsentrasjon kreves, koster krefter.

Av og til trenger hun seg fram i bevisstheten, konsentrasjonen brytes, jeg skyver henne unna, tar meg inn igjen før jeg har latt meg selv føle.

Tiden går, hjulene snurrer, arbeidet må gjøres, følelsene må vente. Men hun er med meg.

Er jeg heldig kan jeg sette kursen hjemover litt tidligere enn jeg engentlig skal. Men ofte blir det ti minutter for sent, ett kvarter, rusk i kvernen, øker stresset, forstyrrer, forsinker.

Hjemme er huset fullt av liv, lekser skal gjøres, middag skal slenges sammen i full fart, en skal på fotballtrening, en skal på ballett, en skal jogge, en skal snekre, vi deler et hektisk måltid, så forsvinner vi på ny hver til vårt, hjulene snurrer, lite skal til for å velte lasset, det koster krefter å holde skuta på rett kjøl, har ikke tid til å tenke på henne hvis sjel enda kaster ekko rundt i huset, i meg. Men hun er med meg.

Kvelden kommer, roen skal senke seg, enda noen hektiske runder må vi gå før barna er mette og rene og klare for sengen, snurr, snurr, litt saktere nå, barna legger seg, men det er alltid noe som skal ryddes, klær som skal vaskes, ting som må klargjøres før morgendagen for at kabalen skal gå opp nok en dag.

Omsider kommer freden, og jeg synker sammen på sofaen, kjenner utmattelsen i kropp og sjel. Det er ingen krefter igjen til å tenke. Ofte blir jeg sittende for lenge, uten å finne ork til å komme meg i seng.

Når jeg til slutt vakler til sengs, sovner jeg oftest så snart hodet treffer puten. Hun ser ned på meg fra veggen når jeg legger meg. Av og til kommer hun til meg i drømmene. Noen ganger er hun frisk.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Snart starter enda en dag.

10 år som mamma

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene. 

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!

Tårene som ikke vil komme

Denne uken har mannen min og jeg vært på et 3 dagers etterlattekurs for foreldre som har mistet funksjonshemmede og/eller kronisk syke barn.

Vi var lenge i tvil om dette var noe vi orket å bli med på, for vi skjønte jo at noe slikt måtte bli tøft. Men vi valgte å melde oss på for å få et avbrekk fra en heseblesende hverdag, og gi oss selv tid og rom for å fokusere på nussejenta vår og kjenne på og snakke om sorg og vanskelige følelser.

Og det ble tøft. Sterke møter med foreldrene til 13 andre barn som ikke er her mer, 13 andre unike og vonde skjebner å ta inn over seg. Mange samtaler med de andre foreldrene, om absolutt alt som handler om barna våre, livene deres, den aller siste tiden, døden, begravelser og minneseremonier, tiden etterpå, om å rydde vekk etter barnet, gravsteder og minnesteder, og om veien videre. En lang, tøff forelesning av en krisepsykolog, som satte ord på alt jeg har følt de siste 13,5 månedene. Og som bekreftet at det er normalt å føle seg unormalt sliten, at det er normalt å slite med hukommelsen og konsentrasjonen, det er sorgen som krever sitt. Det var utmattende. Hodet verket mer og mer utover dagen hver dag, og 8-9 timers nattesøvn virket altfor lite, inntrykkene fra dagen før hang igjen i kroppen. Dagen etter at vi kom hjem orket verken mannen min eller jeg å gjøre noe som helst.

Men tårene mine ville ikke komme. Selv ikke under denne intense opplevelsen, et virkelig dypdykk i død og sorg, klarte jeg å slippe gråten fram. Ikke da vi tente lys for alle barna. Ikke når de andre delte sine vonde og sterke historier med oss. Ikke da jeg delte fra vår egen. Jeg VIL gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg har visst blitt så god til å skyve unna og undertrykke mine egne følelsesutløp at jeg ikke lenger klarer å slippe dem løs selv om jeg vil. Jeg er redd for at andre skal tro at jeg har det for bra, at jeg helt har kommet over det som var. Eller at jeg er avstumpet, og ikke føler. For jeg føler. Og jeg tenker fortsatt veldig mye på nussejenta mi, mangfoldige ganger hver eneste dag. Men i stedet for å finne utløp for det vonde bygger det seg opp inni meg, musklene knyter seg, verker, jeg føler meg mer sliten enn jeg synes jeg burde være, mangler initiativ, sliter fortsatt med å huske. Burde det ikke i det minste gått litt lettere etter 13,5 måneder?

Etter dette kurset har jeg lurt på om det var dumt å starte på den hektiske hverdagen så raskt etter at hun døde. På grunn av ekstraoordinære omstendigheter begynte jeg å jobbe fullt mindre enn 4 uker etter at hun døde, og siden har det gått i ett. De andre foreldrene hadde gitt seg selv mange måneder, og krisepsykologen sa det var lurt å begynne gradvis, både for sin egen del og som et signal til omgivelsene. Burde jeg også ha gjort det, selv om det ville gjort ting nesten uoverkommelig vanskelig for meg senere i forhold til jobb? Ville ting føltes bedre, riktigere nå hvis jeg hadde gjort det? Eller ihvertfall tatt noen pauser underveis, i stedet for at skuldrene blir stadig høyere, musklene stivere?

Faktum er at jeg kjenner meg som en helt annen person nå enn jeg var for litt over 4 år siden, på så enormt mange måter. Jeg vet at jeg aldri kan bli helt den samme, sannsynligvis langt derifra, men jeg håper jo i det minste at jeg vil få tilbake mer energi og overskudd. Og jeg skjønner at da må jeg både redusere stresset og slippe ut spenninger. Ved å ta ting mer med ro, og ved å gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg får det jo ikke til.

Venner på vei, og venner for livet

En veldig god venninne av meg, virkelig en venn for livet, fortalte meg noe klokt mannen hennes hadde sagt, det handlet om venner på vei versus venner for livet.

Jeg synes uttrykket "venner på vei" var så betegnende, personer som kommer inn i livet på et gitt tidspunkt hvor man befinner seg i en spesiell livsfase, er veldig tilstede og til mye hjelp og støtte i en periode, men så langsomt driver vekk igjen, før man mer eller mindre mister kontakten helt, tross at man kan ha delt mye personlig og vanskelig i den perioden vennskapet varte, og uten at det egentlig har skjedd noe annet enn at livet har tatt en ny retning, for den ene, eller for begge.

Og så er det venner for livet, venner som vet alt om deg, og likevel bryr seg om deg. Som ikke nødvendigvis alltid er nærværende, men som alltid kommer tilbake, samme hvor mye tilværelsen skifter. Som man kan si alt til, samme hvor lite flatterende man framstår, og som er nådeløst ærlig tilbake, fordi de bryr seg om deg. Som man kan være stille med, og bare gjøre ingenting, uten at stillheten blir trykkende. Slike mennesker finnes det ikke mange av, ihvertfall ikke i mitt liv.

Jeg har hatt så mange "venner på vei" i livet mitt. Personer jeg har blitt ført sammen med gjennom hendelser i tilværelsen slik at våre stier har møttes, og i en felles fase av livet har vi gått sammen på samme sti en stund. Men livet mitt har tatt så mange store og til dels voldsomme og brå vendinger, i retning bort fra livene til personer jeg har regnet som mine venner. Og det jeg har opplevd gjør at jeg som oftest føler at jeg befinner meg på en helt annen planet enn de fleste andre, jeg føler at det ofte er vanskelig å omgås mennesker jeg har endt opp med å ha så lite til felles med. Slik sett er det mange jeg ikke er så lei for at er ute av livet mitt.

På den annen side har jeg også møtt mennesker på min vei som deler mye av både det jeg har opplevd og det jeg står for, som jeg ønsker å fortsette å ha i livet mitt, men som jeg likevel føler glir vekk. Og der slår den gamle, dumme usikkerheten inn, som jeg har brukt voksenlivet på å overvinne, tankene om at jeg egentlig ikke fortjener at andre er der for meg, at jeg ikke har noe med å forvente at andre skal bry seg, hvorfor skulle noen egentlig like meg? Jeg er jo så lukket og sær, har så mange rare meninger, er så traumatisert at det er altfor komplisert å forholde seg til meg, og i tillegg er jeg fryktelig kjedelig! Så jeg lar dem gli vekk, uten å forsøke å holde fast. Har kanskje et dumt lite håp om at de liker meg nok til å fortsette å holde kontakten, men skuffes gang på gang. Men tenker at de sikkert har nok med sitt, og jeg vil jo ikke bry noen.... Sikkert min dumhet.

Faktum er at jeg ofte føler meg ensom, men det skjer vel så gjerne når jeg er sammen med folk som når jeg er alene. Jeg er så sliten av mitt eget og har så nok med meg selv at jeg ikke har krefter til å forholde meg til at folk tenker annerledes og har andre holdninger, meninger og interesser enn meg. Samtidig innser jeg jo at jeg vil være svært så alene hvis jeg stiller krav om at mine venner skal være nøyaktig lik meg. Det ville nemlig blant annet innebære at de måtte ha fått, levd med og mistet et alvorlig funksjonshemmet barn, noe jeg selvfølgelig ikke ønsker skal skje med noe barn. Alle barn skulle bare ha fått lov å bli født friske, og fritt fått ta for seg av alle livets muligheter. Men slik er det ikke. Slik var det ikke for meg. Det har preget meg dypt, på så mange områder av livet. Det har gjort meg ensom, selv sammen med andre. Det har kostet meg vennskap. Men det har også gitt meg vennskap. Og jeg trenger å lære å ta vare på vennskap jeg ønsker skal vare.

Jeg tror jeg begynner med å sende meldinger til noen jeg bryr meg om.

Meldeplikt om sorg og følelser?

Hvor mye har egentlig hvem som helst noe med å få vite om vår sorg og mine følelser?
Jeg ser ingen grunn til å dele slike ting med mennesker som er så perifere at en interesse kun må være motivert av nysgjerrighet og trang til snoking og noe å sladre om.
Den senere tid har jeg fått signaler fra mennesker som jeg vet bryr seg om meg om at flere folk som kjenner oss perifert er av den oppfatning at nusse og tiden med henne er noe vi har lagt bak oss, noe vi har lagt lokk på og ikke prater om for å ikke "rote opp" i en vond fortid.
Jeg må si jeg ble lettere sjokkert.

Går det faktisk an å tro noe slikt? Hvordan går det an?
Er det fordi jeg ikke plaprer til alle og enhver om følelsene og sorgen min, slik at det kan sladres på bygda om hun stakkars dama som fikk en "hemma" unge som jeg attpåtil ikke klarte å redde slik at hun døde?
Sammen med andre er jeg en ganske lukket person, som ikke har lett for å slippe mennesker tett innpå meg.
Det er en forsvarsmekanisme, og årene med nusse har gjort meg til en ekspert på å bygge ugjennomtrengelige murer rundt meg for å beskytte meg selv.

Det er svært, svært få personer som kjenner meg som får vite hvordan jeg egentlig har det. Og de misbruker ikke min fortrolighet.
Jeg føler ikke at alle og enhver har rett til å velte seg i min misere. Og jeg blir opprørt over at noen kan tillate seg å trekke den konklusjonen at jeg er "ferdig" med nusse og har lagt henne bak meg bare fordi jeg ikke går rundt og griner og klager til alle og enhver.

Ja, jeg vet selvfølgelig at denne bloggen ligger helt åpen på nett, og at jeg her skriver om veldig mange av mine innerste tanker og følelser. Men det er veldig få som kjenner meg IRL som har fått vite om den, det er mest nettvenner jeg har delt adressen med. Og selv om det nok ikke er veldig vanskelig å finne den for en som virkelig vil, så har jeg valgt å være så anonym at man må kjenne meg godt nok til å vite hvilket kjælenavn jeg hadde på jenta mi for å ha en reell sjans til å finne den og kjenne oss igjen. Hvis noen som kjenner meg, som jeg ikke har delt adressen med, har kommet over bloggen og leser det jeg skriver, håper jeg de har mot nok til å gi seg til kjenne og fortelle meg om det.

Ängeln I Rummet

Det bor en ängel i mitt rum
hon har sitt bo ovanför mitt huvud
hon gör mej lugn
och hon viskar till mej
allt det jag säger dej

Det bor en annan i min kropp
hon har den vackraste av själar
hon är kärlek och hopp
och hon berttar för dej
hur mycket jag älskar dej

Det bor en ande vid min fot
som blåser värme över huden
det kittlar och du såg att jag log
men när hon andas på mej
är det för att du ska komma
och värma dej

Här är jag med allt det andra
som gör en människa hel
och jag hoppas
jag hoppas att du orkar
och att ängeln i rummet
det är henne
du ser

Når noen spør hvor mange barn jeg har

...noe som forsåvidt skjer stadig vekk, kjenner jeg ubehaget i magen, det ubehaget som er sorgen over nusse.
Det blir en pause, sikkert en litt påfallende lang pause, før jeg som oftest svarer:
"To", mens hjertet verker og jeg kjenner en vond smak i munnen.

Det er ikke fordi jeg ikke elsker deg, nusseskatt, for det gjør jeg, mer enn ord kan beskrive. 
Det er ikke fordi jeg ikke savner deg, eller ikke er stolt av deg, for det er jeg, enormt stolt over hvor sterk du var, hvor tapper, hvor uendelig vakker og myk du var, og hvordan du erobret deg en plass i så mange hjerter, selv hos mennesker som aldri fikk møte deg.

Jeg svarer to for å beskytte meg selv mot mine egne vonde følelser. For spørsmålet om hvor mange barn jeg har etterfølges vanligvis av spørsmålet om hvor gamle de er. Og hvis jeg hadde svart "Tre" på det første spørsmålet, så blir det så vanskelig å svare på det neste. Eller svaret er forsåvidt enkelt og greit: "Jeg har ei jente på ni og en gutt på sju og ei jente som bare fikk bli tre...". Men det er de frykteligste ordene i verden å si.

Det er ikke det at jeg ikke regner deg som mitt barn, elskede vakreste roseprinsesse. Du som var så enormt etterlengtet! Det er ikke fordi jeg ikke ønsker at du fortsatt var her, for det gjør jeg, åh, jeg skulle gitt hva som helst for å hatt deg her hos meg, frisk og livsglad...

Jeg hater at noen spør hvor mange barn jeg har. Jeg hater at jeg må svare to, eller fortelle at jeg hadde tre, men at en er død og bare lever i hjertet mitt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg hører om noen som venter eller har fått barn nummer tre, og konstaterer at "nå er familien komplett". Jeg har også båret tre barn under hjertet, født tre barn i smerte, jeg skulle også vært trebarnsmamma, jeg ville jo bare bli trebarnsmamma jeg også. Men jeg har bare fått beholde to hos meg. Min familie vil aldri bli komplett. Det er vondt, det.

Ett år uten deg

Nå er det ett år siden du døde fra meg, min tapreste vakreste prinsesse.
Klokken 05.25 den 15. april 2009 trakk du ditt siste åndedrag, og gikk ut av tiden.

Den siste natten med deg var så lang. Jeg kjempet mot trettheten og søvnen, men kunne ikke tillate meg selv å sovne av. Jeg våket over deg, gjorde det som sto i min makt for at du skulle lide så lite som mulig. Du var så brennende het, over 42 i temp, febernedsettende var nytteløst. Vi hadde deg på det svalende lammeskinnet ditt mellom oss i den store sengen, du lå i bare bleien. Vi strøk deg med en fuktig klut, holdt deg i hendene, ville ikke gjøre det varmere for deg med å ha deg på fanget. Ved hvert åndedrag lagde du stønnende små lyder, jeg håper så inderlig de ikke betød at du hadde det vondt. Øynene dine var halvåpne, men du virket ikke våken. Lyden av pusten din. Ellers stillhet. Time etter time. De verste timene i mitt liv. Så vanvittig tøft å vente på det aller frykteligste....

Pusten din forandret seg etterhvert. Åndedragene hørtes på en måte doble ut. Men de gikk like jevnt. Du tok aldri pauser. Vi holdt hånden på brystkassen din som hevet og senket seg raskt og tungt. Kjente hjerteslagene, det vesle, sterke hjertet ditt raste avgårde. Tiden må ha hatt en annen dimensjon den natten. Det føltes som om vi ventet i evigheter, minuttene sneglet seg avgårde, jeg holdt på å gå fra konseptene, det var uutholdelig! Men jeg bare måtte holde ut. Jeg måtte være sterk for deg, som lærte meg hva tapperhet og styrke er. Så plutselig var det bare slutt. Idet pusten gikk ut av deg etter et åndedrag stoppet hjertet ditt å slå, helt brått, og du trakk bare ikke pusten igjen. Både hjerte og pust gikk helt regelmessig helt til det siste. Jeg så på klokken og registrerte tiden, 05.25. Så skrek jeg. "Hun er død!"

På den vakreste av vårmorgener døde du. Fuglene kvitret utenfor vinduet. Solen rant blodrød idet du begynte på din siste, evige søvn, og vi gikk livet uten deg i møte. Det ble en deilig, mild og solfylt vårdag den dagen. Som for å fortelle oss at livet ville gå videre, at vi måtte og skulle gå videre, etterhvert. For vi har gått videre.
Det betyr ikke at du er glemt. Du er i tankene mine hele tiden, hver time av hver dag. Det er så mye i livet og verden som minner meg om deg. Men sorgen og savnet etter deg er så sammensatt! Som oftest tenker jeg på deg med vemod, på hvor trist og meningsløst det er at livet ditt ble som det ble, og på min knuste drøm om det som ikke ble. Triste, resignerte tanker som jeg bærer med meg i hverdagen, hele tiden. Samtidig fylles jeg med en enorm stolthet over din ufattelige styrke og tapperhet, du var i sannhet en av de små kjempene!

Men av og til slås jeg i bakken av voldsomme følelser, av kompleksiteten i alt sammen, sinnet over at du måtte bli født så syk, skyldfølelsen jeg ikke alltid klarer å skyve vekk, sorgen over livet ditt, sorgen over døden din, savnet, iblandet lettelse for at du fikk slippe og for at lidelsen din ikke er mer, tomheten etter den du var, så vakker du var, så uendelig myk og varm og god, så sterk og tapper, men for god for denne verden, tomrommet etter den du skulle vært, du er med meg i alt, jeg ser deg for meg sammen med oss, slik drømmen var. Det er så overveldende, og jeg lurer på om det alltid skal være slik. Jeg kan ikke se for meg at jeg kan tillate meg å forenkle følelsene mine selv om tiden ubønnhørlig tikker videre.

Nå har det gått ett år uten deg.
Jeg savner deg hele tiden. Både den du var, jeg er så uendelig stolt over deg, den styrken og tapperheten du viste tross alle dine lidelser, og hvordan du tross alle dine begrensninger klarte å sette uutslettelige spor etter deg i hjertene på alle som krysset livsveien din på ulike måter og tok seg tid til å kjenne deg. Og slik vet jeg at du lever videre. Men jeg savner også den du skulle vært, i den framtidsdrømmen som ble knust da du ikke fikk bli født frisk. I hjertet mitt vil jeg alltid være mamma til tre. I livet mitt vil det alltid være et tomrom.
Etter deg, min tapreste, vakreste. Mamma elsker deg for alltid. Sov søtt, mitt hjerte....

Påsken for ett år siden

Det er påske, og det nærmer seg ettårsdagen for min datters død.
Påsken i fjor var alt helt som vanlig.
Nusse var på avveksling i boligen og vi andre koste oss på hytta på fjellet med god mat og godteri og påskeskirenn og aking og slalåm.
Det kom ingen foruroligende telefoner fra boligen om at noe alvorlig galt var fatt med jenta vår.

Vi hentet henne om kvelden søndag 12. april.
Mandag var det 2. påskedag og fridag, formen hennes var helt gjennomsnittlig.
Omtrent like mange anfall som vanlig. Omtrent like mye oppkast som vanlig. Omtrent like mye skriking på ettermiddagen som vanlig.

Natt til den 14. fikk hun feber, men det var ikke noe veldig uvanlig i det. Paracet hjalp godt, og hun fikk dra til dagtilbudet om morgenen selv om hun fortsatt var litt varm, men det var ikke noe uvanlig i det heller.

Denne dagen, tirsdagen, hadde vi en timeavtale på SSE (SpesialSykehuset for Epilepsi) i Sandvika for justering av vagusstimulatoren, og jeg så ingen grunn til at vi ikke kunne møte opp på timen.

Som vanlig hadde vi med oss en assistent fra dagtilbudet, bilturen var udramatisk, timeavtalen gikk som forventet, og hun fikk ytterligere etpar ettermiddagstimer på dagtilbudet før hun ble hentet hjem ved middagstider.

Kanskje litt varm, kanskje litt slapp, men i helt grei form.

Det var ingenting ekstraordinært som tydet på at dette skulle bli hennes siste ettermiddag!

En ganske usedvanlig fin ettermiddag med henne ble det. For en sjelden gangs skyld skrek hun ikke, dét var temmelig uvanlig. Jeg har skrevet mer om denne ettermiddagen da det var et halvt år siden hun døde. Akkurat nå har jeg ingen flere ord om denne apriltirsdagen enn de jeg alt har skrevet. Jeg må vel dessverre medgi at jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan det var lenger. Jeg visste jo ikke da at det skulle bli vår siste kosestund, jeg var ikke nok bevisst på å legge meg på minnet detaljene i vår siste gode stund sammen.

Og jeg merker at små detaljer har blitt viktigere for meg nå den senere tiden. Detaljer som jeg tidligere mer eller mindre bevisst har blokket ut. Detaljer som jeg kanskje har tatt som en selvfølge at jeg ville klare å hente fram fra hukommelsen, for så å oppdage at de er borte. Ettersom tiden går blir de mye, mye viktigere, da det er mine erindringer om hvordan tingene var som knytter meg til den hun var. Jeg kan se bilder, jeg kan se og kjenne på tingene hennes, og de kan hjelpe meg å huske, men det er detaljene i mine minner som gjør at jeg fortsatt glimtvis kan FØLE hvordan det var å være mammaen hennes. Jeg er klar over at erindringene vil bli mer og mer utvasket ettersom tiden går. Jeg skjønner at følelsen av henne bare vil bli svakere og svakere. Og jeg lurer på om jeg i året som har gått siden hun døde ikke har vært flink nok til å ta vare på erindringene om det konkrete som var henne. Om jeg har brukt tiden min feil.

Tid er så dyrebart. Bare at vi dessverre ofte ikke skjønner det før det er for sent.

Dette er det siste bildet jeg tok av henne. Fryktelig dårlig kvalitet, tatt med et labert mobilkamera i motlys, om ettermiddagen mandag 13. april 2009. Hun satt i bilsetet sitt og holdt storebroren sin så godt i fingeren.
Mindre enn to døgn senere var hun død.

Award

Jeg har fått en award av søte, gode Siri, det var veldig hyggelig, tusen takk, Siri, blir helt rørt av de fine tingene hun skriver om meg! Men hvis det er noen som er en helt her, så er det ihvertfall Siri! Ei beintøff jente som har større utfordringer i hverdagen enn de fleste i det hele tatt kan forestille seg, men likevel er hun positiv og hjertevarm og tar seg tid til å ha omtanke og gi trøst og støtte hvis noen sliter, noe jeg er så heldig å få nyte godt av og som betyr utrolig mye for meg! Tusen takk for at du er den du er Siri, jeg er veldig glad og føler meg priviligert som får kjenne deg!

Jeg skal visst skrive 10 ting som gjør meg glad:

• Deilige knuseklemmer fra barna mine - øyenstenene mine
• Glade barneansikter
• Krype inntil min gode snille mann om kvelden
• Sove lenge
• Gode stunder med ekte venner
• Sommer, sol og sjø
• Sjokolade og grønn Farris
• Ballett
• Shopping
• Fysisk fostring i fri luft

Så skal awarden visstnok sendes videre med begrunnelse til 10 nye, men der har jeg ikke sjans. Jeg kjenner ikke så mange som blogger, og de fleste av bloggerne jeg kunne gitt en award har allerede fått en eller fler.
Men de jeg ville gitt en award foruten Siri, men som alt har fått er altså:

• Gøril, som jeg har blitt veldig glad i, som er så herlig og god, og jeg er så lei for at hun måtte oppleve det samme som meg. Hun skriver så sterkt, ærlig og hudløst i bloggen sin om det å være mamma til og det å miste en umistelig hjerteskatt.
• Og Una også, enda en som deler min skjebne som mamma til en for lite, som har en nydelig, sorgvakker blogg til minne om sin tapre og høyt savnede prinsesse.
• Og så vil jeg gi en til min besteste venninne Siv (som heldigvis nettopp har begynt å blogge!) som jeg har kjent i snart 20 år, vennskapet vårt har klart seg gjennom mye turbulens, vi har hatt oppturer og nedturer og begge har vi hatt mye motgang og store utfordringer i livet og ikke alltid hatt mulighet til å være der så mye for hverandre som vi kunne ønske, men nå som det ser ut til at vi skal komme nærmere hverandre igjen sånn rent geografisk, så skal vi leke masse sammen!

Blogger jeg ellers liker å følge men hvor jeg ikke kjenner forfatteren kan ses i bloggrullen min.

Utadæsjælopplevelse

Ofte tar jeg meg selv i å føle at jeg står litt på siden av meg selv. Av og til er det nesten som jeg betrakter meg selv og livet mitt utenfra, og tenker at det ikke er meg som lever det livet, det er ikke meg alt det vonde har skjedd med.

Livet med datteren min føles nesten som det var i et parallellt univers og i en annen dimensjon av tiden enn den jeg lever i nå. Alt er så annerledes nå. Og det føles så uendelig lenge siden livet var bekymringsløst, selv om det enda er mindre enn fire år siden jeg begynte å skjønne hvor galt fatt det var med henne.

Likeledes føles det som en evighet siden jeg hadde henne her hos meg og kunne kjenne varmen fra den vesle slappe kroppen hennes. Den silkemyke huden hennes, mykere og glattere enn jeg noen gang har kjent hos noen andre. Den rolige pusten og det fredelige ansiktet når hun sov. De store, brune øynene, som for det meste var tomme og fjerne men som av og til speilet dybden i sjelen hennes, tenk at jeg aldri fikk vite hvilke hemmeligheter som skjulte seg der...

De sjeldne smilene, de kunne ikke lokkes fram. Men når hun smilte var det med hele seg, og hun laget en egen liten lyd. Jeg kan ikke lenger nøyaktig huske hvordan den var. Jeg har den på film, men har ikke orket å se på filmene av henne enda. Kanskje vil det gå helt greit, å se på bilder går som oftest veldig greit. Men jeg er redd for at jeg virkelig vil kjenne på savnet etter henne hvis jeg ser filmene og hører lydene hennes. Jeg er redd for å måtte gå inn i meg selv og føle at jo, det ER meg som alt det vonde skjedde med. Det er JEG som lever videre uten min datter.

Jeg tviholder på utadæsjælopplevelsen. Det virker lettere sånn.

Vonde følelser tvinger seg fram

Det har vært så mye stress i det siste, så mye å gjøre, jeg har vært så sliten, og det tykke skallet som gir inntrykk av at alt går bra blir tynnere, det slår sprekker.

Vanskelige følelser fra fortiden tvinger seg fram, både fra tiden med min datter, rundt hennes død og fra tiden etterpå. Vonde flashbacks om det som faktisk ble, fortrengte hendelser, ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Tanker om alt som ikke ble. Drømmene som knustes. Piggene stritter og jeg provoseres av den minste antydning til at folk rundt meg henger seg opp i ting jeg anser som bagateller i den store sammenhengen og ikke verd å ofre det grann med bekymring på, og synes at de heller bør prise seg lykkelige over at de ikke må oppleve det samme som jeg.

Tanker om mennesker jeg følte sviktet meg da hun levde, de kan forsåvidt dra til helvete. Mennesker jeg føler har sviktet i etterkant, og som jeg føler jeg har mistet selv om jeg skulle ønske de ville fortsette å være der for meg. Og følelsene farges av opplevelser fra barndomstiden, som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for lengst. Jeg føler meg ensom, og så liten og usikker. Selvtilliten vakler, og paranoide tanker banker på. Fornuften sier at jeg må riste dem av meg. Men fornuften lystrer ikke alltid helt, og ideer om at jeg egentlig ikke fortjener bedre sniker seg fram. De dumme følelsene klarer tidvis nesten å overtale fornuften min om at jeg ikke har hatt rett til å forvente noe som helst av noen, og at jeg må stå i dette alene. Hvorfor skulle noen gidde å være der for meg? Alle andre virker å ha nok med sitt, og jeg er ikke den som vil bry noen.

Det nærmer seg ettårsdagen for hennes død. Kanskje er det nå den kommer, smellen som jeg har fryktet men hittil unngått. Jeg har ofte tenkt at det har gått for greit med meg etter at hun døde. Trodd at jeg har taklet sorgen, tenkt at den har fått nok plass i tilværelsen og at jeg har lykkes i å gå videre. Men kanskje det er nå de mer eller mindre bevisst fortrengte, ufordøyde følelsene forlanger et oppgjør. Nå kjenner jeg at jeg bevisst gjør mitt beste for å skyve det vonde unna, ikke tenke på det. Jeg vet at det er dumt. Jeg synes at det er feigt. Jeg vil ikke være feig, jeg vil være modig. Men så er jeg visst ikke det. Jeg klarer ikke vise de som betyr noe for meg hvordan jeg egentlig har det. At jeg faktisk sliter, at jeg føler meg ensom, overveldet, at jeg trenger noen å dele alt det vonde med. Og slik mister jeg kanskje mennesker som jeg skulle ønske ville forbli i livet mitt.

Jeg er ikke modig i det hele tatt. Og det får meg til å føle meg enda mer miserabel.

Det som er bra

Denne bloggen handler veldig mye om triste ting.
Det å få en alvorlig syk datter som jeg ikke kunne hjelpe og måtte oppleve at døde er selvfølgelig det verste som noensinne har hendt meg, men det er også flere andre ting i livet mitt som ikke er slik jeg hadde ønsket og tenkt, noe av det sliter faktisk gansk mye på meg.
Men jeg har også veldig mange bra ting i livet mitt!
Det er selvfølgelig viktig for alle å huske å fokusere på de gode tingene, men kanskje ekstra viktig for meg og andre som også har mye trist å leve med.

Jeg har to fantastiske, vakre, unike, smarte, kloke, morsomme, fine, friske barn, som gir meg så mye glede i livet, og jeg er så utrolig glad og stolt over å få være mammaen deres!
Jeg har en utrolig snill og god og kjekk mann, han er smart og flink og det er ikke den ting han ikke kan fikse. Og så er han så tålmodig med meg, mye mer enn jeg fortjener.
Både mannen min og jeg har foreldre som er utrolig snille og stiller opp for oss alt de kan, særlig nyter ungene godt av å ha så fine besteforeldre som gir dem massevis av kjærlighet og oppmerksomhet, og gode opplevelser og verdifull ballast med i livet.
Og alle sammen har vi helsa brukbart i behold.

Jeg har en jobb hvor jeg får brukt utdannelsen min og vettet mitt, den er krevende og utfordrende og spennende, ofte nervepirrende spennende.
Vi har nok mat på bordet, mer enn nok av klær, tak over hodet og vi fryser ikke.
Vi har biler i fleng, alt mulig sportsutstyr, tilgang på hytte på fjellet, hytte ved sjøen og båt.
Vi har nok penger til at vi ikke trenger å bekymre oss for om regningene vil bli betalt.
Vi har alt vi trenger!

Ungene våre virker å trives på skolen og med fritidsaktivitetene sine. De har venner å leke med på ettermiddagene.
Mannen min har mange kamerater, og sitt helt eget verksted hvor han kan drive med det han liker best, nemlig å mekke og skru.
Om jeg har så mange venner igjen etter årene med nusse er en litt annen sak, det er en del av de jeg tidligere har kalt mine venner som ikke lenger fortjener den betegnelsen, men jeg har også fått noen nye, gode venner i tiden med nusse som virkelig har vært der for meg og fortsatt er der i vanskelige stunder.

Vi kan ikke vente på lykken.
Vi kan ikke tenke at bare vi får gjort det og det, bare ting blir sånn og sånn, DA skal vi få det fint.
Vi må finne ting å glede oss over i livet slik det er til enhver tid. Selv om mye er dumt og man føler at man stamper i motbakke så er ting sjelden bare svart.
Vi må gripe dagen.
Vi må gjøre det beste ut av det vi har.
Vi må finne glede i livet slik det er.
Alt vi har er her og nå.
Det som har skjedd kan vi ikke forandre.
Morgendagen finnes ennå ikke.
Vi må leve nå.
Plutselig kan det være for sent.

Sliten

Jeg er så utrolig sliten for tiden.
Det er så mye å gjøre, på så altfor lite tid.
I tillegg har to runder med omgangssyke på 4 uker tæret godt på kreftene.

Arbeidspresset på jobb har vært vanvittig stort den siste tiden på grunn av personellmangel, den ene etter den andre blir offer for den grusomme omgangssyken. Jeg blir ofte sittende utover arbeidstiden om ettermiddagene. Ofte går jeg hjem og føler at jeg ikke har gjort noen god jobb den dagen, og det er ingen god følelse når man jobber med mennesker.
Alt oppleves som et stress, selv hyggelige ting som egentlig burde vært avslappende og energigivende blir et stressmoment når tidsskjemaet er stramt og jeg vet at jeg må bryte opp og halse videre til neste post på programmet.
Ofte er det nattesøvnen det går ut over, det er den eneste muligheten for å knipe inn litt tid.
Og så får jeg svi for det dagen etter.

Likevel rekker jeg ikke over alt.
Jeg burde ryddet og organisert mer.
Jobbet med å få ferdig huset, annenetasjen er like ubrukelig nå som da vi flyttet inn for nesten 5 år siden.
Tilbragt mer kvalitetstid med barna.
Vært en bedre kjæreste for mannen min.
Tatt bedre vare på venner.

Men har jeg egentlig lov å føle meg sliten? Har jeg lov å føle meg stresset?
Jeg har valgt den tilværelsen jeg har nå.
Jeg hadde til og med tenkt å forsøke meg som fulltidsarbeidende trippelarbeidende mamma mens nussejenta mi levde. Jeg skjønner jo nå at det hadde vært helt urealistisk. Det var jo helt sinnsvakt å tro at noe slikt skulle gå an, kombinere en krevende fulltidsjobb med å være mamma til ei lita jente som krevde så mye tilstedeværelse, så mye oppfølging, sugde så mange krefter, trigget så mange følelser. Jeg føler meg som verdens største egoist som ønsket å gjøre dette for meg selv, og trodde jeg ville klare det. Tenk å være så naiv.
Og så døde hun.

Jeg har faen ikke lov å føle meg sliten.
Det var jo dette jeg ville!?
Jeg trodde jeg skulle klare det mens hun levde.
Og så klarer jeg det knapt selv om hun er død.
Det er jo ikke slik ting skulle vært i det hele tatt!
Det er så jævlig absurd alt sammen at det ofte er vanskelig for meg å tro at det er sant, selv om jeg så smertelig og brutalt har levd alt sammen.
Kommer livet noensinne til å føles noenlunde riktig igjen?
For de siste årene har vært så vonde og kontrastfylte, og jeg har opplevd ting som kan få den aller sterkeste til å knekke fullstendig, det har føltes så urettferdig, jeg føler meg frarøvet så mye, de vakre drømmene, framtiden som ble knust.

Skjønt jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.
Det var jeg som satte henne til verden, den ufattelig vakre tapre vesle jenta som måtte lide så altfor mye, jeg klarte ikke å hjelpe henne, og hun måtte dø for å slippe unna lidelser og plager.
Jeg har faen i meg ikke noe med å føle meg sliten.
Min vakreste prinsesse, hun var så tapper, og så sterk, så mye sterkere enn jeg er.
Hun var en av de små kjempene, for god for denne verden, for god for meg.
Til syvende og sist er det bare min feil alt sammen, de siste fire årenes mareritt, de knuste drømmene, og da er det vel bare en passende straff for meg at jeg må leve videre her på jorden med livet hennes på samvittigheten, uten den jenta jeg ønsket meg så sterkt, og med en framtid som for alltid vil mangle en datter, med alt det innebærer av hendelser som aldri vil skje?

Skjønt vi mennesker forsøker å realisere drømmer hele tiden. Min drøm var med de beste intensjoner om glede og lykke for mange fler enn meg selv, inkludert min etterlengtede vesle prinsesse, og ikke ment å skade noen.
En grusom tilfeldighet fra naturens side gjorde imidlertid at det gikk så altfor galt med min vakre drøm om enda et kjærlighetsbarn.
Og et uskyldig lite menneske måtte lide, og dø.
Det går ikke an å oppleve noe slikt uten å bli merket av det for resten av livet. Det er vanskelig å ikke føle skyld.
Jeg lurer på om det blir lettere noen gang, eller om jeg alltid vil streve like mye med disse tankene.
Faktum nå er ihvertfall at jeg er sliten av alt dette.

Måtte våren og de lysere tidene bringe med seg litt sjelero og overskudd for meg og alle andre som strever.

En som turte å spørre

På en sosial tilstelning i helgen, møtte jeg en nokså perifer kamerat. Han satte seg ned ved siden av meg for å slå av en prat, og etterhvert spurte han hvordan det egentlig går med oss, etter at vi mistet jenta vår?

Jeg syntes det var så fint at han turte å spørre. Han spurte på slik en oppriktig og liketil måte. Og det var godt å kunne få lov å fortelle, hvordan det virkelig går. Ikke bare svare "Jo takk, bra" til alle de som bare slenger ut et "Går det bra?" i forbifarten, og slett ikke er interessert i å høre sannheten.

Det går jo mye bra. Mange ting er ikke bra. Noe kommer aldri til å bli bra.
Og det vil nok aldri mer finnes et helt enkelt svar på hvordan vi har det.

I dag er det 10 måneder siden hun døde.

4-årsdagen

Så var den her, 4-årsdagen til min vakreste prinsesse.
I dag er det fire år siden jeg fødte ei nydelig, velskapt jente, hun var så fin!
I dag er det fire år siden det skjedde, som kastet så katastrofalt og totalt om på livene våre.
Hvem kunne ane at den deilige lille jenta som ble født denne iskalde lørdagsmorgenen var så syk, og ville bringe med seg så mye sorg og smerte?
Hvem kunne ane at livet hennes skulle bli så vondt, og så kort?

For på bursdagen hennes i år er hun ikke her.
Hun fikk aldri bli fire. Hun er ikke mer.
Det er vanskelig å fatte at noe så vondt kan være sant. Men det er det.
Hun er ikke her.

Det blir ingen bursdagfest i dag. Ingen rosa krone med 4 år på.
Ingen fødselsdagskunngjøring med bilde i avisen, ingen nusse 4 år.
Ingen gaver, skjønt hun hadde jo ikke forstått noe av det likevel.
Ikke frydet seg over oppmerksomheten, kakene.
Hvis hun fortsatt hadde fått leve, hadde det likevel blitt en trist dag i dag, bare på en litt annen måte.

Hvis drømmen hadde fått bli virkelighet, den som bor i de knuste drømmers rom i hjertet mitt, skulle vi sikkert hatt prinsessebursdagsselskap for henne. Spennende gaver, leker og moro. Rosa små jenter med prinsessekroner og verdige miner, med sjokoladekake og is rundt munnen. Hun som et strålende vakkert og lykkelig midtpunkt.
Men drømmen ble smadret for fire år siden, og sorgen over det som ikke ble er minst like stor som sorgen over alt som har vært. Og det blir ekstra tydelig på merkedager som denne.

Jeg vil be alle som leser dette innlegget i dag om å tenne lys, til minne om ei tapper, sterk og utrolig vakker jente som skulle blitt fire år i dag, men som måtte gi tapt for den katastrofale sykdommen som ødela så mye, både det livet hun hadde og den fremtiden hun hadde fortjent.

Hun er ikke her mer, hjelp meg å holde henne levende i hjertene deres!


11. februar 2006, helt ny i verden:




11. februar 2007, ett år:




11. februar 2008, 2 år:




11. februar 2009, 3 år:




11. februar 2010....:

Bli hjemme eller ikke?

To vanskelige merkedager nærmer seg.
Fødselsdagen, og dødsdagen, til min elskede prinsesse.

Jeg lurer på hvordan de vil bli. Vil det bli forferdelig vanskelig?
Jeg vet ihvertfall at jeg syntes fødselsdagene var veldig tøffe da hun var i live.
Eller kommer det til å gå etter omstendighetene greit?
Vil jeg ønske å ha tid alene disse dagene, til refleksjon og ettertanke,
eller vil det være bedre for meg å ha noe annet å tenke på, noe å henge fingrene i?

Mine to vidunderlige og dyrebare friskusbarn har lenge sagt at de vil feire lillesøsters fødselsdag med en kake med fire lys...
Kanskje vil vi kikke litt ekstra på fine bilder, se nærmere på tingene i minnekisten hennes. Kanskje se noen filmsnutter av henne, det er noe jeg ikke har orket å gjøre så mye siden hun døde.

Kjenner jeg meg selv rett, kommer den pliktoppfyllende delen av meg til å sørge for at jeg kommer meg på jobb (heldigvis jobber jeg kun dag begge dagene), og nok en gang skyver tanker og følelser unna til fordel for arbeidet.
På den annen side kjenner jeg jo av og til, eller egentlig stadig vekk, på at tempoet i livet mitt til tider er vel høyt, og at jeg behøver større rom for å reflektere, føle og minnes. Men så vet jeg også at for mye tid til å tenke ikke er bra for meg (beslutningsvegringen lenge leve, eller, det skal visst ikke være lett!?).

Det jeg vet, er at jeg gruer meg.

Ventetiden føles så lang når man gruer seg, og gir rom for så mye tankevirksomhet.
Men livet har lært meg at å grue seg til noe veldig vanskelig, i de fleste tilfeller er mye tøffere enn det man faktisk venter på. Selve hendelsen varer gjerne ikke så lenge, og blir ofte en forløsning av mange oppsamlede følelser og mye innestengt tensjon.

Selv det å oppleve sitt eget barn dø er ikke like ille som å vente på at det skal skje.
Det er ventetiden som var desidert verst, uutholdelig, jeg følte at jeg ville gå fra konseptene. Og så skjedde det...
Etterpå er alt annerledes, alt er fremmed og nytt.
Og tiden tikker videre, ubønnhørlig.
Livet går videre, det er det eneste livet vi har, og vi må henge på for å få så mye vi kan ut av det, selv om alt i hele kroppen skriker i protest over at alt liksom skal gå videre når noe så forferdelig har skjedd. At liksom ikke dette var så rystende at hele tiden ikke bare stoppet opp?

Men tiden går, og tiden vil vise hva jeg gjør
når merkedagen plutselig er der.
Først er det mange tanker som skal tenkes.

Det tøffeste med å gå videre

Ja, jeg har valgt å gå videre i livet etter min datters død.

For meg skjedde det ganske raskt.
Hjul var satt i bevegelse allerede før hun døde,
før jeg kunne ane at jeg kom til å miste henne så snart,
og jeg valgte å kaste meg på når toget kom rullende forbi.
Jeg kunne latt være, jeg kunne blitt stående og se på en gyllen sjanse passere og forsvinne i det fjerne, men jeg valgte å gripe den sjansen.
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg tok akkurat det valget,
men det var noe jeg hadde ønsket å gjøre for meg selv i lang tid allerede, og jeg lot meg selv tenke litt på meg selv også.

Det vil selvfølgelig være helt individuelt når man er klar til å gå videre for hver enkelt som opplever å miste noen som står en svært nær, det finnes ingen fasitsvar på hvor lang tid det er riktig å bruke på å bli klar.
Det er så mange ulike ytre faktorer som spiller inn, og enkelte trenger mer tid, andre litt mindre.
Men selv om jeg stadig føler at hjulene spinner avgårde i et til tider vel høyt tempo,
og at jeg av og til ønsker mer tid til refleksjon og ettertanke,
har det alt i alt vært en god og riktig avgjørelse for meg å ta steget videre.

Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne ved å fortsette med livet,
kanskje fordi jeg føler at jeg stadig og på ulike måter får brukt noe av det hun lærte meg om livet og det å være menneske i det jeg gjør til daglig.
Jeg er så heldig at jeg allerede hadde en utdannelse som gir meg mulighet til å gi noe av det hun lærte meg, tilbake til andre mennesker, og sånn sett var det kanskje enklere for meg å finne en slags mening i det å gå videre enn for andre som strever med å ta skrittet videre etterpå.

Jeg har henne med meg i den jeg er og det jeg gjør hele tiden,
og føler at jeg hedrer hennes minne på en god måte selv om dagene er travle og det ofte er vanskelig å få tiden til å strekke til.

Men alt kjennes så klart ikke like bra hele tiden, til tider er det faktisk knalltøft.
Det vanskeligste med å gå videre er å føle hvor enkelt og ukomplisert alt har blitt.
Hvordan vi kan ta ting på sparket, uten å planlegge det minste, når vi tidligere stort sett var bundet til huset og sofaen når hun var hjemme.
Uten at planer som legges, overhodet står i fare for å gå i vasken, fordi vi ikke har noen som stadig og brått blir akutt syk.
Vi trenger ikke ta hensyn til noe som helst, det er igrunn ingenting som står i veien hvis vi plutselig ønsker å finne på noe.

Det gjør så utrolig vondt å tenke på at hun måtte dø for at våre liv skulle bli så ukompliserte.
Det føles helt riv ruskende galt.
Hun skulle jo vært der, sammen med oss, når vi legger ut på eventyr.
Hun skulle jo vært med, og frydet seg over nye og spennende opplevelser!
Hun skulle jo fått ha det bra hos oss.
Hun skulle ikke måtte dø for å slippe fri fra all lidelse, all tomhet, alle plager.
Hun skulle ikke måtte dø, for at det igjen skulle bli ukomplisert å leve for oss.

Ihvertfall ukomplisert sånn rent praktisk.
Tankene mine kommer nok aldri til å bli ukompliserte igjen,
for savnet etter henne vil alltid alltid være der.

Når venner som sliter er langt borte...

...føler man seg så maktesløs.
Når alt man vil er å gi en lang, hard knuseklem,
men bare kan sende cyberklemmer, føler man seg fattig.
Når man vil hjelpe, fikse, ordne, rydde,
men er et helt annet sted, føler man seg ubrukelig.
Når man vil lytte, prate, trøste, gråte sammen med,
og bare kan bidra med ord fra langt borte, føler man seg liten.

Kjære Gøril, ville så gjerne vært der du er.
Skulle så gjerne gjort det jeg kan for at det du nå gjennomgår skulle bli litt lettere,
skulle så gjerne gått den veien du går nå sammen med deg og dele noe av byrden med deg,
jeg har jo gått den før deg.

Tenker så mye på deg.
Og på Jesper, og på nusse.
To av de vakreste, sterkeste, tapreste.
Som måtte ha så altfor mye vondt i livet.
Vi gjorde alt vi kunne, Gøril, virkelig.
Men det fantes ingenting vi eller noen andre kunne gjøre,
for at de skulle få leve lange, gode liv hos oss.
Og de måtte bli hentet av døden for å slippe lidelse og plager.

Hva faen er meningen med slikt?
Man får bare lyst å skrike, hyle, kaste ting, knuse,
rope ut urettferdigheten i at små barn må lide med foreldrene som hjelpeløse vitner, og så dø!
Hvordan skal man klare å leve med noe sånt?
Det går aldri å akseptere at det måtte bli slik.

Og likevel er det ikke noe mer man kan gjøre med det.
For døden er endelig, river bort hjerteskatter,
etterlater bare knuste hjerter,
som for alltid vil mangle en bit.
Så brutalt sant. Så ugjenkallelig.

Det er så vanskelig når venner som sliter er langt borte.
Og det er vanskelig å slite når venner er langt borte.

Nattens klemmer går til Gøril,
og til alle andre der ute som sørger over tapet av et barn.