mandag 1. februar 2010

Det tøffeste med å gå videre

Ja, jeg har valgt å gå videre i livet etter min datters død.

For meg skjedde det ganske raskt.
Hjul var satt i bevegelse allerede før hun døde,
før jeg kunne ane at jeg kom til å miste henne så snart,
og jeg valgte å kaste meg på når toget kom rullende forbi.
Jeg kunne latt være, jeg kunne blitt stående og se på en gyllen sjanse passere og forsvinne i det fjerne, men jeg valgte å gripe den sjansen.
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg tok akkurat det valget,
men det var noe jeg hadde ønsket å gjøre for meg selv i lang tid allerede, og jeg lot meg selv tenke litt på meg selv også.

Det vil selvfølgelig være helt individuelt når man er klar til å gå videre for hver enkelt som opplever å miste noen som står en svært nær, det finnes ingen fasitsvar på hvor lang tid det er riktig å bruke på å bli klar.
Det er så mange ulike ytre faktorer som spiller inn, og enkelte trenger mer tid, andre litt mindre.
Men selv om jeg stadig føler at hjulene spinner avgårde i et til tider vel høyt tempo,
og at jeg av og til ønsker mer tid til refleksjon og ettertanke,
har det alt i alt vært en god og riktig avgjørelse for meg å ta steget videre.

Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne ved å fortsette med livet,
kanskje fordi jeg føler at jeg stadig og på ulike måter får brukt noe av det hun lærte meg om livet og det å være menneske i det jeg gjør til daglig.
Jeg er så heldig at jeg allerede hadde en utdannelse som gir meg mulighet til å gi noe av det hun lærte meg, tilbake til andre mennesker, og sånn sett var det kanskje enklere for meg å finne en slags mening i det å gå videre enn for andre som strever med å ta skrittet videre etterpå.

Jeg har henne med meg i den jeg er og det jeg gjør hele tiden,
og føler at jeg hedrer hennes minne på en god måte selv om dagene er travle og det ofte er vanskelig å få tiden til å strekke til.

Men alt kjennes så klart ikke like bra hele tiden, til tider er det faktisk knalltøft.
Det vanskeligste med å gå videre er å føle hvor enkelt og ukomplisert alt har blitt.
Hvordan vi kan ta ting på sparket, uten å planlegge det minste, når vi tidligere stort sett var bundet til huset og sofaen når hun var hjemme.
Uten at planer som legges, overhodet står i fare for å gå i vasken, fordi vi ikke har noen som stadig og brått blir akutt syk.
Vi trenger ikke ta hensyn til noe som helst, det er igrunn ingenting som står i veien hvis vi plutselig ønsker å finne på noe.

Det gjør så utrolig vondt å tenke på at hun måtte dø for at våre liv skulle bli så ukompliserte.
Det føles helt riv ruskende galt.
Hun skulle jo vært der, sammen med oss, når vi legger ut på eventyr.
Hun skulle jo vært med, og frydet seg over nye og spennende opplevelser!
Hun skulle jo fått ha det bra hos oss.
Hun skulle ikke måtte dø for å slippe fri fra all lidelse, all tomhet, alle plager.
Hun skulle ikke måtte dø, for at det igjen skulle bli ukomplisert å leve for oss.

Ihvertfall ukomplisert sånn rent praktisk.
Tankene mine kommer nok aldri til å bli ukompliserte igjen,
for savnet etter henne vil alltid alltid være der.

6 kommentarer:

Lillemann sa...

Så godt du beskriver hvordan du måtte hoppe inn i det hektiske, men så normale livet igjen. Jeg vet at ikke hver dag kan være like ukomplisert, når tankene og følelsene alltid vil være der, noen dager mer enn andre.

Det er nesten så jeg ikke skjønner at det går an å leve så ukomplisert med barn generelt. Mine venner forteller jo om alt de må planlegge og stresse med osv, og jeg tenker vel at det stemmer på et vis. Men jeg merker jo hvor mye mer preget av logistikk vi er, hvor mange berg-og dalbaner vi opplever med en funksjonshemmelig Lillemann. Intens kjærlighet på alle tenkelige måter. Det å måtte leve så i nuet - til enhver tid.

Du vet så inderlig vel hvordan det livet er, og du vet så godt hvordan livet arter seg for dere nå. Det er da jeg skjønner at det faktisk må føles så ukomplisert som du skriver, dog så komplisert i hjertet.

Det er ikke så lett for andre å skjønne hvordan det fysisk og psykisk kan være å ha en litt annerledes hverdag. Mulig jeg må bli flinkere til å la andre skjønne det i blant.

For en styrke du innehar - og så mye du kan gi til andre i din hverdag! Livet med nusse er med deg i hverdagen, noen ganger mer synlig enn andre. Men hun vil alltid være med deg - i hjertet.

Klem til deg!

Anonym sa...

Vet du ville ha kommentarer - men hva skal man si.. Har akkurat klikket på linken til Gøril, og blir slått i bakken av hvor jævlig noen har det på samme tid som andre ikke aner annet enn sol og snø. Gratulerer med stor styrke og evne til å se de lyse sidene. Selv sitter jeg her med sovende minstemann på fanget, han har blitt stor 16-måneders gutt i full fart. Og takket være at jeg overlevde sykdom i fjor er jeg hjemme og nyter å sette pris på dagene. For dagene går fort og ingen vet hvor, det er viktig å bruke dem og å ta vare på dem!
Varm klem Ine

Marit sa...

Jeg synes du er modig og sterk, Plomma. Jeg skjønner at det er vanskelig å komme tilbake til det normale livet igjen etter å ha levd i konstant alarmberedskap i mange år. Glad for at du valgte å ta steget videre, glad for at du kan hjelpe så mange andre med din kompetanse og dine erfaringer. Mange ganger tenker jeg - så rart at et lite menneske som jeg aldri har møtt kan sette så dype spor hos meg. Jeg husker ennå drømmen min om Nusse, så levende og lattermild hun var i den. Lykke til videre på ferden. Du skriver så godt i bloggen din, kanskje det er her du tar ut all refleksjon og tanker? Gode klemmer fra Marit

Virgo1971 sa...

Synes også du er sterk og modig!

Og jeg synes du gjør det som er riktig, for er det riktig for DEG så ER det riktig!

*klemme på*

Marianne sa...

Så nydelig Nusse var! Har helt vondt i hjerte mitt etter å ha lest historien deres....Du har vel rett i at tankene dine aldri mer vil bli ukompliserte, men du har nok fått med deg en bagasje som gjør deg til et utroligt flott menneske!

Camilla. sa...

Kjære Plomma!
Det er godt å lese at hverdagen deres er ukomplisert, men samtidig vondt på en måte.
Skulle så ønske at dere kunne hatt en ukomplisert hverdag MED nussa deres... Nusse har satt dype spor i hjertet mitt, og jeg tenker ofte på dere og henne. Nå vet jeg ikke om jeg tror på noe etter døden, men jeg håper av hele mitt hjerte at det er det og at Nussa di og Jespersen og alle andre englebarn har glede av hverandre til de får møte de de elsker over alt på jord -familiene sine.

Varme klemmer fra Camilla.