Påsken for ett år siden

Det er påske, og det nærmer seg ettårsdagen for min datters død.
Påsken i fjor var alt helt som vanlig.
Nusse var på avveksling i boligen og vi andre koste oss på hytta på fjellet med god mat og godteri og påskeskirenn og aking og slalåm.
Det kom ingen foruroligende telefoner fra boligen om at noe alvorlig galt var fatt med jenta vår.

Vi hentet henne om kvelden søndag 12. april.
Mandag var det 2. påskedag og fridag, formen hennes var helt gjennomsnittlig.
Omtrent like mange anfall som vanlig. Omtrent like mye oppkast som vanlig. Omtrent like mye skriking på ettermiddagen som vanlig.

Natt til den 14. fikk hun feber, men det var ikke noe veldig uvanlig i det. Paracet hjalp godt, og hun fikk dra til dagtilbudet om morgenen selv om hun fortsatt var litt varm, men det var ikke noe uvanlig i det heller.

Denne dagen, tirsdagen, hadde vi en timeavtale på SSE (SpesialSykehuset for Epilepsi) i Sandvika for justering av vagusstimulatoren, og jeg så ingen grunn til at vi ikke kunne møte opp på timen.

Som vanlig hadde vi med oss en assistent fra dagtilbudet, bilturen var udramatisk, timeavtalen gikk som forventet, og hun fikk ytterligere etpar ettermiddagstimer på dagtilbudet før hun ble hentet hjem ved middagstider.

Kanskje litt varm, kanskje litt slapp, men i helt grei form.

Det var ingenting ekstraordinært som tydet på at dette skulle bli hennes siste ettermiddag!

En ganske usedvanlig fin ettermiddag med henne ble det. For en sjelden gangs skyld skrek hun ikke, dét var temmelig uvanlig. Jeg har skrevet mer om denne ettermiddagen da det var et halvt år siden hun døde. Akkurat nå har jeg ingen flere ord om denne apriltirsdagen enn de jeg alt har skrevet. Jeg må vel dessverre medgi at jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan det var lenger. Jeg visste jo ikke da at det skulle bli vår siste kosestund, jeg var ikke nok bevisst på å legge meg på minnet detaljene i vår siste gode stund sammen.

Og jeg merker at små detaljer har blitt viktigere for meg nå den senere tiden. Detaljer som jeg tidligere mer eller mindre bevisst har blokket ut. Detaljer som jeg kanskje har tatt som en selvfølge at jeg ville klare å hente fram fra hukommelsen, for så å oppdage at de er borte. Ettersom tiden går blir de mye, mye viktigere, da det er mine erindringer om hvordan tingene var som knytter meg til den hun var. Jeg kan se bilder, jeg kan se og kjenne på tingene hennes, og de kan hjelpe meg å huske, men det er detaljene i mine minner som gjør at jeg fortsatt glimtvis kan FØLE hvordan det var å være mammaen hennes. Jeg er klar over at erindringene vil bli mer og mer utvasket ettersom tiden går. Jeg skjønner at følelsen av henne bare vil bli svakere og svakere. Og jeg lurer på om jeg i året som har gått siden hun døde ikke har vært flink nok til å ta vare på erindringene om det konkrete som var henne. Om jeg har brukt tiden min feil.

Tid er så dyrebart. Bare at vi dessverre ofte ikke skjønner det før det er for sent.

Dette er det siste bildet jeg tok av henne. Fryktelig dårlig kvalitet, tatt med et labert mobilkamera i motlys, om ettermiddagen mandag 13. april 2009. Hun satt i bilsetet sitt og holdt storebroren sin så godt i fingeren.
Mindre enn to døgn senere var hun død.