Truffet av lynet

Jeg er truffet av lynet. Bokstavelig talt fra klar himmel slo lynet ned i går, solen skinte fra en skyfri og lys høstblå himmel da telefonen kom. Jeg hadde akkurat kommet tilbake til bilen etter en joggetur i skogen, tenk om den hadde ringt da jeg ikke var der? Jeg ble fullstendig overrumplet. Tatt på sengen. Vippet av pinnen! Kunne ikke tro det jeg hørte. Personen i andre enden måtte vel tro jeg ikke var riktig vel bevart, jeg hørtes nok temmelig rar ut der jeg kjempet mellom å bryte ut i tårer og vill, rå latter. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg, hva jeg skulle si!

Plutselig og totalt uventet var det der, jobbtilbudet som jeg har ønsket meg og drømt om så lenge jeg kan huske. Helt fra jeg var liten har jeg sagt at det var det jeg ville bli når jeg ble stor (med statsminister og dronning som alternativer, hehe), under hele utdanningsperioden var det dette som fascinerte meg mest, dette jeg kjente at jeg ville holde på med. Veien mot fullført profesjonsutdanning var ikke uten hindre og skjær i sjøen, men i august 2005 sto jeg endelig med papiret i hånden som viste at jeg var i mål med første etappe, og at jeg var kvalifisert og autorisert til å virkelig ta fatt på drømmen. Da lå nusse allerede i magen, det var på den tiden jeg kjente de første boblende små sparkene hennes. Planen for den perfekte framtiden var lagt, jeg skulle bare få et barn til først, og virkelig nyte permisjonstiden med henne, før jeg skulle skaffe meg drømmejobben og videreutdanne meg til det jeg virkelig ville bli. Jeg har kanskje aldri vært lykkeligere enn da...

Men lykken brast, drømmene ble knust, i stedet for ei sunn og frisk jente og en herlig fødselspermisjon fikk jeg en alvorlig syk og multifunksjonshemmet baby og tre år i helvete, før døden brått kom og befridde min tapreste, vakreste og mest dyrebare hjerteskatt fra all lidelse og alle plager. Jeg sto igjen, hadde mistet mer enn et barn, mer enn tid, jeg hadde mistet mye av den jeg var, troen på meg selv, og ihvertfall troen på at drømmer kunne bli virkelighet.

Å gå tilbake i arbeidslivet i disse årene virket uoverkommelig, hvem ville vel ansette meg? Hvorfor i all verden skulle noen ønske meg framfor hvem som helst annen? Da var det også et overrumplende og overraskende jobbtilbud som reddet meg. Jeg hadde for en stund tilbake sendt inn en halvkvedet jobbsøknad til en tidligere arbeidsplass, og fikk selvfølgelig ikke tilbud om jobb, det hadde vært en haug med bedre kvalifiserte søkere til stillingen. Men så var det en barmhjertig sekretær som tenkte på meg da sommerkabalen skulle legges og de plutselig hadde for lite folk, hun er moren til en gammel barndomsvenninne av meg og har kjent meg siden jeg var barn, kjente meg fra forrige gang jeg jobbet der, kjente til hele min miserable historie med nusse. Men hun visste at jeg hadde de grunnleggende kvalifikasjonene, visste at jeg var ledig på markedet, og hadde altså på en eller annen måte klart å overtale de nye sjefene til å tilby meg sommerjobb, uten at jeg engang hadde spurt. Hun vet det ikke, men hun reddet meg, og jeg er henne evig takknemlig... Avtalen var gjort og kontrakten skrevet rett før nusse døde brått, jeg begynte å jobbe mindre enn fire uker etter, men jeg var nødt, hvis jeg hadde sagt fra meg jobben vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, ihvertfall ikke så langt som nå.

Det har vært et godt sted å jobbe. Lite, trygt, nært. Jeg har lært på nytt en masse som jeg hadde glemt og enda mye mer, og ikke minst har jeg etterhvert fått tilbake en del av troen på meg selv. Snart to og et halvt år har jeg vært der nå, og det er først nå i det siste at jeg virkelig har begynt å føle meg som en person som faktisk kan være en ressurs også for andre arbeidsgivere. For nå jobber jeg ikke med det jeg alltid har ønsket, nesten det motsatte egentlig, og ettersom tiden har gått har jeg følt mer og mer på at jeg ikke kan drive med dette resten av livet. Når det av og til har vært stillinger ledige i drømmejobben har jeg alltid sendt inn søknad, men ikke hatt selvtilliten til å være pågående og selge meg selv inn til sjefene. Jeg har selvfølgelig aldri fått noe tilbud om jobb, etter mange uker har det alltid tikket inn en standardmail om at de takker for interressen men at stillingen dessverre er besatt. Tiden har gått, jeg har blitt eldre og mer moden, fått mer erfaring, og etter en reise som jeg skrev om i våres, forsonte jeg meg omsider med at jeg aldri kom til å jobbe med det jeg hadde drømt om, jeg la en ny plan, og har siden jobbet aktivt med å realisere denne.

Men da jeg i sommer så nok en stillingsannonse for drømmejobben tenkte jeg at jeg like gjerne kunne slenge inn en søknad der jeg satt og desperat kjedet meg og deppet over manglende utsikter til en mer givende jobb, det kunne ihvertfall ikke skade. Ettersom ukene gikk og jeg ikke hørte noe regnet jeg selvfølgelig med at de hadde valgt en annen også denne gangen, og ventet bare på standardmailen. Jeg tenkte igrunn ikke mye over det, har mest gått rundt og vært deprimert fordi jeg ikke trives med den jobben jeg har nå og fordi jeg foreløpig ikke har gjort noen virkelig betydningsfulle framskritt med å realisere min nye plan.

Så ringte telefonen.

Premissene for livet mitt er igjen plutselig kastet om. Vil den gamle drømmen min likevel bli en realitet? Jeg hadde jo omsider forsont meg med at den ikke kom til å bli. Hadde mentalt innstilt meg på min nye plan, og argumentert heftig for meg selv hvorfor det kom til å bli bedre til tross for at jeg hadde gitt opp min virkelige drøm, listen over gode og mindre gode grunner hadde etterhvert blitt ganske lang. Nå har jeg plutselig på nytt min gamle drøm innen rekkevidde. Er det fortsatt det jeg ønsker? Hodet mitt koker, det var vanskelig å sove i natt. Det er så mange hvis-er og dersom at-er. Skylder jeg ikke meg selv å følge drømmen? Jeg vil vel angre dersom jeg ikke forsøker? Men er det virkelig så morsomt som jeg har tenkt at det er? De praktiske arbeidsoppgavene er utvilsomt utrolig spennende, men jeg vet at det også følger med en hel del papirarbeid som er like kjedelig som det jeg gjør nå. Hva hvis jeg ikke trives, hva hvis arbeidsmiljøet er dårlig? Ryktene går, vi snakker om et miljø med mange sterke personligheter, mange med dels manglende selvinnsikt, og mange spisse albuer i kampen om de mest attraktive arbeidsoppgavene. Jeg føler at jeg ikke har mer tid til å prøve og feile, dersom jeg forplikter meg til dette nå, bør det være med mål om å stå løpet ut.

Det eneste jeg vet 100% sikkert er at jeg ikke vil holde på med det jeg gjør nå. Jeg vil vekk så fort som mulig. Selv om jeg stadig har bearbeidet sjefen for min alternative fremtidsplan, har han foreløpig ikke kunnet gi meg noen sikker lovnad om jobb. Og nå har jeg et konkret tilbud om å gjøre noe jeg alltid har drømt om. Aaaargh! Hvorfor tviler jeg? Hvorfor er jeg ikke bare superentusiastisk og superhappy overlykkelig? Hjernen arbeider på høygir. Ansettelsessamtalen er om 6 dager. Til da må jeg ha bestemt meg. Det blir noen vanskelige dager.

Sivert Høyem - Under Administration

I can't remember your face anymore
That too is lost
Your cold ashes scattered on the wind
And swept across the permafrost

A dying feeling grabs hold of me
Gotta wait for it to disappear
Another year will pass me by
While I'm still here
Defined and driven by fear

Am I already out of touch?
Wait a minute, I want so much just to feel
I wanna be where the feeling can find me
Are you with me?
Defined and driven...

I do not think that we are through
I reconciled myself with you
But every single day 
we grieve the things
That could have been
Are you with me?
I wanna be where the feeling can 
find me
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear
Well, I'm here...
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear

Hva er vitsen?

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen. Med alt. Hvorfor bryr jeg meg med å leve videre, stå opp når en ny dag gryr, gå på jobb, fortsette den evinnelige runddansen med traurige hverdager og tidsklemme? Livet er så jævlig brutalt og urettferdig, verden så barmhjertighetsløs. Det ser ikke ut til å være grenser for hvor mye grusomt som kan ramme et stakkars menneske, nyhetene flommer over hver eneste dag av krig, katastrofer, ulykker og nød. Så er det de personlige tragediene, som min egen, som aldri når avisforsider eller nyhetssendinger, men som ikke desto mindre har en så enorm innvirkning på tilværelsen at man aldri kan føle seg helt hel, helt helt lykkelig igjen.

Som ateisten, realisten og evolusjonisten jeg er har jeg aldri hatt noen forestilling om at meningen med livet er noe annet enn å føre slekten videre. I bunn og grunn lever vi kun for å sørge for at en del av genene våre lever videre etter at vi selv er borte, redskaper for genetikk og evolusjon. Meningen med vår eksistens er reproduksjon, det er ikke noe annerledes for oss enn for dyrene eller plantene, og hvorfor skulle det være det? Når det er sagt, så mener jeg at vi mennesker er så heldige at vi har en del fortrinn og forutsetninger framfor de fleste andre livsformer som gjør oss i stand til å fylle livene våre med meningsfullt og interessant innhold mens vi venter på det uunngåelige, og som i stor grad også løsriver oss fra biologiens determinisme. Mennesker må ikke få barn for å leve meningsfullt. Jeg vet det høres ut som en sirkelargumentasjon, men meningen med livet for meg er å gjøre livet meningsfullt.

Hva som oppleves et meningsfullt liv vil selvfølgelig være opptil enkeltindividet, men jeg tenker mange vil være enig med meg i at en følelse av tilfredshet med tilværelsen vil oppfattes som meningsfullt. Så blir det opptil hver og en å finne ut hva som vil gi mest tilfredshet, innenfor de personlige forutsetningene og ytre ressurser man har til rådighet. Jeg vil gå så langt som å si at hver enkelt skylder seg selv å gjøre det beste ut av de forutsetninger man har, hva er ellers poenget med å leve?

Og hva er poenget, hvis grusomme tilfeldigheter river ned all lykke og mening man har forsøkt å skape seg? Hva skal man gjøre når man har gjort alt man kan, gitt alt man har, når alt går i grus og det føles som det ikke finnes krefter til å reise seg igjen? Det må finnes en grense for hvor mye selv det sterkeste menneske kan tåle. Mange er så heldige at de slipper å pushe denne grensen noen gang i sitt liv. Andre blir drevet langt forbi, altfor tidlig, altfor mange ganger.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har vært på grensen? Jeg sitter jo her, jeg lever videre selv om jeg har gjennomlevd helvete med barnet mitt og mistet henne til døden. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men da nusse levde var det mange ganger bare så vidt jeg orket å gjøre det aller mest nødvendige. Alt jeg egentlig ønsket var å synke ned i apatien, slippe å forholde meg til den grusomme virkeligheten, hver dag var en øvelse i ekstrem selvdisiplin og utholdenhet fram mot natten og søvnen som ga tankene mine etterlengtet fred. Men da kom drømmene om det som skulle vært...

Selv om det snart har gått to og et halvt år siden nusse døde merker jeg at jeg fremdeles har litt av denne apatien i meg. Jeg tror nok jeg har vært over grensen, og der mistet jeg noe av meg selv, som jeg nok aldri vil få tilbake. Jeg har mistet så mye, hvem jeg var, håpet, uskylden, den ubesudlede lykken. Jeg mistet tiden som ung voksen, etableringsfasen etter endt utdannelse, det var så mye jeg skulle gjort disse årene, og nå sitter jeg her, middelaldrende og uten gnist til å gjøre de tingene jeg allerede skulle ha vært ferdig med. Jeg jobber fortsatt ikke med det jeg ønsker. Lykkefølelsen over den saken jeg skrev om for litt siden som endelig ordnet seg lar fortsatt vente på seg, jeg har ingen glød til å ta tak i de tingene jeg nå endelig faktisk har mulighet til å gjøre noe med.

Når jeg tenker etter tror jeg nok jeg har vært en tur over grensen for hva et menneske kan tåle, i hvertfall uten å bli forandret for alltid. Jeg kjenner at jeg ikke er den jeg var, og jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke klarer å ta meg sammen, jeg har alltid klart å ta meg sammen! Akkurat nå føler jeg at jeg feiler meg selv, at jeg ikke gjør det jeg kan for å ta ut potensialet som bor i meg. Spørsmålet er så klart om det er mer igjen å hente, eller om jeg har mistet for mye av meg selv på veien.

Det mest meningsfylte i livet mitt nå er barna mine. Men det er en farlig, farlig ting å basere sin lykke utelukkende på andre personers liv, for ting kan bli snudd på hodet fortere enn man aner, og det man i det ene øyeblikket trodde var sant, kan i neste øyeblikk være en tapt drøm...

Noen ganger er det vanskelig å se vitsen med noe som helst. Noen ganger føles det ikke verd alt slitet. Hvis jeg ikke hadde vært så sta, så irriterende pliktoppfyllende, så hadde jeg gitt opp. Men jeg vet jo med meg selv at jeg aldri kommer til å gi opp, ikke helt. Jeg har nok innerst inne fortsatt tro på at flere ting kan ordne seg til det bedre for meg, at jeg kan klare å ordne opp, selv om jeg ikke kommer til å ha så mye til til å glede meg over dem som jeg skulle ønske. Tid som er tapt kan man aldri få tilbake. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år.

Trøstesløst regn...

Trøstesløst er regnet som øser ned utenfor vinduene, som om himmelen gråter. Et passende vær for de etterlatte som besøker Utøya i dag, det er tungt å prøve å forestille seg hva de går gjennom nå, det faller nok mange, mange tårer, som blander seg med himmelens tårer der de går rundt på øya hvor de mistet sine kjære på en så ufattelig tragisk og grusom måte. Mange synes kanskje det er godt at det regner, et stille, silende regnvær fra en stålgrå himmel, som et sørgelig akkompagnement til deres egne tårer og savn. Gnistrende sol fra en skyfri himmel ville av noen kanskje bli oppfattet som et hån mot sorgen og fortvilelsen de føler, hvordan kan noe våge å være varmt og lyst og vakkert, når de har mistet lysene i sine liv?

Jeg husker den første tiden etter at nusse døde, det var som om alt hadde stoppet opp idet hun gikk ut av tiden. Alt vi hadde vært vant til med konstant årvåkenhet og 24 timers tilsyn, anfall, skriking, mating, medisinering, stell, frykten for den neste krisen, for døden, alt dette var plutselig ikke lenger et tema overhodet, forutsetningen for tilværelsen vår de siste tre årene ble brått og brutalt revet bort med henne, og tomhetsfølelsen var rungende. Ikke bare på grunn av savnet etter henne, men også fordi livet ikke lenger var slik vi hadde blitt vant til. Ikke at livet med henne var et lykkelig liv eller et liv vi hadde ønsket for oss selv og familien vår, men det var slik ting måtte bli utfra omstendighetene, og underveis hadde vi på mange måter glemt hvordan livet var før, da vi ikke visste hva bekymringer var. Plutselig var hun borte, og alt stoppet opp, vi visste ikke lenger hvordan vi skulle leve. Det føltes helt absurd at verden utenfor bare gikk videre som om ingenting hadde hendt, at sekundene og minuttene fortsatte å tikke, skjønte de ikke at vi hadde mistet jenta vår og fått livene våre fullstendig kastet om? Skjønte de ikke at tiden hadde stoppet?

Jeg er helt sikkert på at de etterlatte etter terroren 22. juli 2011 følte, og sikkert fortsatt føler det på samme måte. Livene deres stoppet opp da det grusomme gikk opp for dem og de skjønte at de aldri fikk møte sine kjære igjen, og da det er vanskelig å godta at tiden fortsatt går, at verden ruller videre utenfor vinduene. Fugler som kvitrer, mennesker som ler, sol som skinner, alt som er godt og vakkert, hvordan kan det fortsette når man selv står helt stille, i sjokk, og føler at man aldri kan bli glad igjen?

Nusse døde ved daggry, dagen før hadde vært grå og fuktig, men da hun døde var en blodrød sol i ferd med å stige opp over horisonten, og det ble en strålende og mild vårdag, den første ordentlige vårdagen det året. For meg var det godt, et lys og et slags håp midt i alt det svarte og triste inni meg, litt varme til en frossen sjel. Det nydelige været fortsatte de neste dagene, og på dagen for minneseremonien var bjørkene kledd med grønne skudd. Solen, den blå himmelen og det sprettende løvet skapte en vakker, vakker ramme rundt vårt siste farvel, og ikke før dagen etter falt det regn. Nå er jo ikke jeg noen overtroisk person, men når jeg ser tilbake, føler jeg meg veldig takknemlig for at de første, tyngste dagene etter at vi mistet nusse var så lyse og milde, jeg tror det hjalp meg å komme gjennom denne tiden.

For tiden og livet går videre. Enda så ufattelig det kjennes i starten, så går livet videre. Når det første, største sjokket har lagt seg, så må man gå videre. Sorgen og savnet vil aldri bli borte, og i starten vil de tunge stundene være flere enn de gode. Men det vil komme gode stunder med glede og latter, sorg og glede vil for alltid gå hånd i hånd, og ettersom dagene, ukene og månedene går, lærer man mer og mer å balansere det triste og det gode. For meg ble det avgjørende å komme i gang med hverdag, jobb og rutiner relativt raskt. De første månedene tenkte jeg at jeg nok burde hatt mer tid, at jeg ikke burde begynt å jobbe så snart som jeg gjorde, men jeg merket også at de gangene jeg hadde tid til å sette meg ned, tid til å tenke, så kom de tunge tankene veltende,

Det finnes selvsagt ingen fasit på hvordan man best kommer seg videre etter et slikt voldsomt tap det er å miste et barn, og det er høyst varierende hvor mye tid man trenger før man er klar til å ta fatt på arbeid og hverdagsliv. I terrorsaken er det mange barn og ungdommer som er berørt, og de skal vende tilbake til skolen i disse dager, 4 uker etter det grusomme. De har ikke samme mulighet til å være sykmeldt slik de voksne arbeidstagerne har, og jeg tror det er bra for dem, med hverdag, rutiner og mennesker rundt seg. Personlig tror jeg det var veldig bra for meg at jeg allerede hadde en avtale om å begynne i jobb før nusse døde, og at jeg i realiteten ikke hadde noe valg. Jeg kunne backet ut, og alle ville forstått det om jeg sa det var for tidlig etter min datters død. Men det var så mange andre faktorer som tilsa at dette ble noe jeg måtte forsøke å gjennomføre, ikke minst at hvis jeg hadde fortsatt å bli hjemme, vet jeg nå at det ville blitt veldig veldig vanskelig å komme seg videre. Og det ville ikke gavnet noen, minst av alt min døde datter, derfor er jeg i dag glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

I morgen skal de overlevende til Utøya, og jeg ser det er meldt sol. Disse ungdommene, i sitt livs vår, skal finne en vei videre i livet med grusomme traumer i sjelen, og de trenger alle lyspunkt de kan få. Jeg håper solen vil skinne over terrorens øy, og at de som kommer dit og må gjenoppleve sine livs verste mareritt kan føle håpet som ligger i solstrålenes livgivende varme, kjenne at de har en framtid, og at den skal bli god.

E N D E L I G

Etter nesten seks års ufattelig langtekkelig ventetid, preget av hårdottrivende frustrasjon og avmakt, er prosessen over, og det vi har ventet så desperat på har endelig, endelig blitt en realitet.

Det har dreid seg om en veldig sentral del av tilværelsen vår som vi altså har kjempet i nesten seks år for å få på plass, men det spesielle er at vi overhodet ikke hatt noen kontroll over sakens gang. I stedet har vi vært bundet på hender og føtter, tvunget til å stå på stedet hvil, og prisgitt enkelte mennesker som slettes ikke har syntes å ville vårt beste. Håpet om at vi faktisk en gang ville komme i mål, forsvant en gang for lenge siden. Det ble slik at vi ikke turde å tro på at ting ville gå i orden, vi kunne ikke tro det før vi fikk se det, og vi måtte tvinge oss til å ikke legge planer og drømmer for noe av det mest grunnleggende i voksenlivet, slik at ikke avmaktsfølelsen over situasjonen skulle lamme oss helt i hverdagen.

Det hele startet høsten 2005, men de første snaue tre årene gikk ting mer eller mindre på tomgang. Vi var midt i en stor omveltning, jeg var gravid, og så kom nusse... Livet med henne var så altoppslukende at det overhodet ikke fantes krefter til å ta tak og prøve å påvirke for få fortgang i saken. Dermed skjedde det minimalt, og til gjengjeld ble frustrasjonen over tingenes tilstand, eller stillstand om du vil, desto større, fordi vi var så slitne. Sensommeren for tre år siden, mens nusse ennå levde, rant begeret over for meg, tålmodigheten min var slutt. Jeg hadde en heftig konfrontasjon med en av hovedpersonene, en svært nær person som man ville trodd burde gjort sitt ytterste for å hjelpe meg og lette alle byrder som lettes kunne i den vanskelige livssituasjonen jeg hadde da, med en alvorlig syk, multifunksjonshemmet datter. Jeg, som er en person som vanligvis ikke viser sterke følelser, slapp opp alle sperrer, og gråt, raste, kjeftet, skrek og slo. Men det viste seg at vedkommendes konfliktskyhet var større enn omtanken for meg.  Jeg ble sviktet av en som burde gjort alt for meg, og det kan jeg aldri glemme. Selv ikke da jeg mistet datteren min, var vedkommende i stand til å se forbi seg selv og virkelig få satt fortgang i prosessen.

Men nå var tålmodigheten slutt, og jeg begynte å mase oftere, mer irritert. Problemet var bare at hovedpersonene i saken, som på mange måter holdt kontrollen over vår tilværelse i sine hender, forhindret oss fra å realisere planer og drømmer, i grunn ikke hadde noen sterk personlig interesse av å få til en løsning. De levde godt på hver sin kant og var egentlig bedre tjent med å la ting skure og gå i stedet for at det skulle komme til en konfrontasjon. Det ble nemlig tilløp til ubehageligheter dersom de følte at presset ble for stort, det ble framsatt løgner om oss, det kom krav på bordet som ikke hadde vært en del av avtalen i utgangspunktet, og som gjorde veien fram til en løsning enda lenger. I tillegg var prosessen avhengig av flere mer perifere, dog ikke nøytrale eller upartiske aktører (i vår disfavør), som på ulike måter hver for seg også har bidratt til at ting har tatt så lang tid. Så hele tiden har vi vært tvunget til å vente, vi har tatt imot dritt uten å mukke, svelget kameler, inngått kompromisser og gått med på drøye krav. Aldri turt å si akkurat hva vi har ment om både sak og person, i frykt for at alt skulle strande, konsekvensene ville ha blitt enorme, tapet for stort å bære...

Men vi har heldigvis ikke slåss mot vindmøllene helt alene. Jeg har hele tiden hatt én person 100% på min side, som i motsetning til visse andre har forstått hvilken påkjenning hele denne saken har vært. Denne personen har utrettelig jobbet for å hjelpe oss, og har nok mistet mer nattesøvn og opplevd kanskje like mye frustrasjon som oss over alt dette. Jeg for min del har vært nødt til å kontrollere mitt frustrasjonsnivå ved å distansere meg mest mulig og stenge alt ute mesteparten av tiden for ikke å gå fra vettet. Men denne personen har i motsetning til visse andre ikke gått av veien for ubehageligheter, og har levd midt oppi konflikten og vært vår talsperson hver eneste dag. Hvis det ikke hadde vært for vedkommende, hadde vi nok ennå ikke vært i mål, og derfor vil jeg takke for hjelpen av hele mitt hjerte! (Jeg vet at vedkommende leser denne bloggen.) Akkurat nå er jeg mer glad for at alt er i orden for vedkommendes del enn for vår egen, selv føler jeg en merkelig intethet akkurat nå, ikke triumfen og gleden jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde mistet troen på at det skulle bli en løsning i saken vår,
klarte ikke å tro at det var mulig før jeg fikk se det svart på hvitt, tror det vel egentlig ikke helt enda.
Men nå har det skjedd, det er virkelig i orden!
Jeg håper gleden kommer sigende etterhvert, vil så gjerne føle entusiasme og håp, tørre å drømme, i visshet om at noen drømmer kan bli virkelighet.

Vi er endelig herrer over våre egne liv, vi kan faktisk komme oss videre!

De ensomme

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og  i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.

De siste dagers forferdelige hendelser

Som resten av Norges befolkning er jeg dypt og inderlig rystet over hendelsene som har utspilt seg siden fredag 22. juli 2011 kl 15.26, da en gal, gal mann iverksatte en plan så forrykt, grusom og slu at det ikke er til å fatte at det er mulig. Bildene av Regjeringskvartalet, forvandlet til en slagmark har brent seg fast til netthinnen. Den relative "lettelsen" over at dødstallet etter bombingen av Regjeringskvartalet tross alt ikke ble høyere, når det kunne gått så mye mye verre dersom alle ansatte hadde vært på jobb en annen dag, på et annet tidspunkt, ble avløst av det kvalmende sjokket over hvor mange ungdommer som kaldblodig var slaktet ned på Utøya.

Jeg har sittet klistret til TV- og PC-skjermen store deler av tiden, sett nyheter og lest nettaviser, nasjonale, lokale, internasjonale, oppdatert igjen og igjen etter nyheter, lest og lest alle nye artikler, forsøkt å forstå, men det går ikke. Selv om det hos meg som hos mange andre var min første innskytelse, fikk jeg tidlig mistanke til at det likevel ikke var en islamistisk gruppe som sto bak handlingene, det var for mange elementer i hendelseskjeden som ikke stemte, blant annet valg av tidspunkt, men ikke minst den kaldblodige nedslaktingen av uskyldige ungdommer på sommerleir. Jeg tenkte tidlig tanken om at høyreekstreme kunne stå bak, men likevel kom fasiten fullstendig overrumplende, hvem skulle trodd at én mann kunne skape slik terror...

Logikken bak handlingene er forsåvidt gjennomført og koherent i seg selv, men så forkvaklet at det rett og slett ikke går an å fatte hvordan denne norske, blonde gutten kunne ende opp der han er i dag, med minst 76 menneskeliv på samvittigheten. Hvordan ble øynene hans så kalde og harde? Hvordan kunne han så kynisk få seg til å rolig og behersket gå rundt og plaffe ned så vanvittig mange uskyldige barn og ungdommer? Se dem i øynene, høre dem skrike og be for sine liv, lokke dem fram med løgner om at de var i sikkerhet, så skyte dem i ryggen mens de prøvde å flykte... Mediene hevder det er det grusomste massedrapet i verden, den verste skytetragedien utført av én person i fredstid i moderne historie, det er meget mulig. Og så er han stolt av det.

Dette 1500-siders manifestet han la ut på nettet rett før massakren startet, det drypper av iskald galskap, en patetisk narsissisme og ekshibisjonisme, en sluhet og ikke minst en feighet som vi aldri har sett maken til her i Norge. Han ser seg selv som en helt, han vil ha så mye oppmerksomhet i media som overhodet mulig, og dessverre har han langt på vei lykkes i sin forskrudde plan. Ansiktet hans er overalt, på TV, i aviser og på nett. Han sier han vil ha et åpent fengslingsmøte, for å forklare seg for verden. Han vil bruke rettssaken som en propagandamulighet, som en talerstol for hele verden for å forfekte sine skrudde tanker, for å så forrykte ideer i andre vulnerable sinn.

Jeg håper han ikke får oppfylt disse ønskene. Norges frihet og demokrati har blitt angrepet på en måte så nedrig at ingen kunne tro at det var mulig før tragedien allerede var en realitet. En samlet politisk ledelse har framholdt at vi ikke må la dette kneble oss, ikke la dette hindre oss i å dyrke vår ytringsfrihet, ikke la dette ødelegge vårt åpne samfunn, ta fra oss friheten vår. Jeg stiller meg helhjertet bak dette, og tror den beste måten vi kan gjøre dette på framover er å kneble denne galningen. Han har fått altfor mye oppmerksomhet som det er. La politiet gjøre sitt arbeid, fullføre sin etterforskning i fred, la oss få fram alle fakta så de pårørende få sine svar, men la oss ikke vie mer mediaoppmerksomhet og spalteplass til denne mannens sinnsyke manifest, hans forrykte tanker og forskrudde ideer. La rettsaken gå for lukkede dører, la ham aldri komme til orde mer. La oss overse ham, ignorere ham, tie ham ihjel! Måtte han aldri aldri få noen å snakke med resten av sitt liv!

La oss i stedet fokusere på de altfor mange som mistet livet i denne meningsløse tragedien, og hedre deres minne ved å fortsette å la Norge være et fritt, åpent, fredelig og demokratisk land. Mine tanker går i disse dager til de omkomne i denne tragedien, så mange engasjerte, entusiastiske unge mennesker som ble frarøvet sine liv og sin framtid, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor grusomt det er. Må de hvile i fred! Spesielt går tankene mine til de som overlevde dramaet, de har vært gjennom en ufattelig og umenneskelig påkjenning og hver og en har fått uutslettelige psykiske skader, noen vil dessverre være ødelagt for livet. Jeg tenker på alle de etterlatte, alle mammaer, pappaer, søsken, besteforeldre, annen familie og venner som har mistet det kjæreste de har på en slik grufull og meningsløs måte og må leve videre med savnet, også de med psykiske traumer som vil prege dem så lenge de lever.

Selv om min datter ble revet fra meg på en måte som var brutal på en annerledes måte enn dette, selv om de psykiske traumene jeg fikk i de tre årene jeg levde med henne ikke er av samme karakter, kan jeg ane noe om noe av det de etterlatte må føle. De siste dagers forferdelige hendelser har rippet opp i mange tanker og følelser fra tiden rundt min egen datters død, og gjort det dobbelt tøft å følge medienes dekning av tragedien.

Alle vi som har mistet et barn deler savnet etter det kjæreste vi hadde, og sorgen over den framtiden vi skulle hatt sammen, som nå aldri vil bli. Hjertet mitt blør for alle disse som nå så unødvendig og meningsløst må dele min skjebne, nå må de begrave sine kjære, og så må de forsøke å finne en måte å leve videre. Jeg og mange med meg er levende bevis på at det lar seg gjøre på et vis, og det viktigste nå er at alle som er igjen og som er glad i hverandre søker sammen i sorgen, prater om, minnes og hedrer de døde. Jeg tillater meg å gjengi disse ordene som ble sagt av en overlevende AUF-er fra Utøya i et intervju på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen..."

 maria mena "Mitt Lille Land" by maria mena

Til Ungdommen (Nordahl Grieg 1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

De tapte årene

3 år og og 3 måneder av livet mitt er borte for meg, på mange måter.

Jeg mistet så mye, gikk glipp av så mye viktig disse 3 årene som jeg aldri kan få tilbake.

Sjokket, sorgen, fortvilelsen over å ha fått og måtte leve med et så sykt barn som nusse var så altoppslukende, omsorgsoppgaven likeså. Hun krevde tilsyn 24 timer i døgnet, og selv når hun tilsynelatende var i form og var på dagtilbudet eller på avvekslingsboligen kunne jeg ikke slappe helt av, jeg var alltid i beredskap, sov 2 cm over madrassen med telefonen i umiddelbar nærhet, skuldrene oppunder ørene, når ville neste telefon komme, neste beskjed om at jeg måtte komme fort, fordi datteren min var kritisk dårlig? Tro aldri at det ikke var en selvfølge for meg å gjøre alt jeg kunne for henne, jeg var mammaen hennes! Det var jeg som hadde gitt henne hennes miserable liv, men viktigst av alt, jeg elsket henne! Og det knuste hjertet mitt tusenvis av ganger hver dag når jeg måtte se henne lide, måtte innse at alle mine bestrebelser for å gi henne et verdig liv var fånyttes.

De psykiske påkjenningene jeg levde under er ufattbare for mennesker som ikke har vært i en tilsvarende situasjon. Min vakreste prinsesse hadde det så vondt! Og jeg maktet ikke hjelpe. Det var jeg som satte henne til verden, og dermed i bunn og grunn min skyld at hun led! Hvordan kan en mamma leve med noe slikt? I tillegg kom redselen for neste krise, det å hele tiden måtte være i beredskap, stadig takle akuttsituasjoner. Vissheten om at livet hennes ville bli kort, å ikke vite når det ville ta slutt. Alle de praktiske utfordringene, talløse avtaler med ulike hjelpeinstanser, møter, undersøkelser hos mange spesialister, kontroller. Kampene for at hun skulle få den hjelpen hun hadde krav på, best mulige forutsetninger for et bedre liv stjal krefter jeg egentlig ikke hadde, som jeg burde brukt på helt andre ting. Og alle de knuste drømmene, tanker, påminnelser om alt som ikke ble.

Jeg tilbragte 3 år mer eller mindre sittende på sofaen. Når hun var hjemme satt vi der i timesvis, hun og jeg, mens hun skrek, kavet, svettet, krampet, kastet opp, hver fiber i den vesle kroppen viste meg at hun hadde det fryktelig. Time etter time, det hjalp ikke å bære, ikke å bysse, ikke å trille tur, det minst ille var å sitte på sofaen, prøve å stryke, prøve å berolige, prøve å holde. Og vente. Vente på utmattelsen, og søvnen. En stakket stund med fred for oss alle, før neste runde. Når hun ikke var hjemme satt jeg også på sofaen, apatisk, ute av stand til å reise meg og gjøre noe fornuftig. Jeg burde ryddet, organisert, trent, pusset opp, virkelig utnyttet timene hvor jeg ikke trengte å holde konstant øye med henne. Men jeg orket så vidt å gjøre det aller mest nødvendige, ellers satt jeg på sofaen. Ofte gråt jeg fortvilte tårer over min datters miserable situasjon. Og forbannet urettferdigheten i verden! Mens tiden gikk, og livet handlet om å holde ut. Å forsøke å få en jobb var ikke et tema. Jeg hadde uansett ikke klart det.

Men den ekstreme påkjenningen med hele situasjonen gjorde at det var mer enn tid jeg mistet. Jeg var så fysisk og psykisk utslitt at jeg dessverre ikke var så mentalt tilstede som jeg burde ha vært, skulle ha vært, ønsket å være, i livene til de menneskene jeg er så glad i, familien min. Og det er en stor sorg for meg at mine to friske barn levde i 3 år med en mamma som ofte var fraværende, både fysisk og psykisk, på grunn av stakkars uskyldige lillesøster. De ble hysjet på, avvist, måtte vente, det var så utrolig mye i utviklingen deres, viktige begivenheter i livene deres, som jeg gikk glipp av fordi jeg var så mentalt nedkjørt. Jeg glemte nissefesten i barnehagen til sønnen min, han kom uten nisselue. Glemte julebordet, han kom i oransje genser mens de andre barna hadde pyntet seg. Han begynte på skolen, jeg kan ikke engang huske hvilken lærer han hadde i første klasse, hjalp jeg ham med leksene? Jeg prøvde å følge dem opp, men jeg hadde fullt opp med lillesøster, i tankene mine var jeg ofte et helt annet sted, hele tiden i beredskap. Heldigvis har barna mine en fantastisk pappa, og flotte besteforeldre som stilte opp når jeg eller pappaen ikke kunne. Så alt i alt tror jeg de hadde det ganske bra disse årene. Men det er altså en stor, stor sorg for meg at jeg ikke fikk deltatt i livene deres like mye som jeg kunne ønsket, og at jeg har så mange huller i hukommelsen fra en så stor del av barndommen deres.

Så kom den siste kvelden og natten i nusses liv, da tiden hadde kommet for at hun endelig skulle få fred fra alt det vonde. Vi lot henne dø fra oss! Av den enkle, grusomme årsak at det var det beste vi kunne gjøre for henne, når alt annet vi hadde forsøkt hadde sviktet, så var døden det beste vi kunne gi henne. Og livet viste seg å gå videre. Men det tok lang, lang tid før vi kom på at vi ikke behøvde å sitte på sofaen, plutselig kunne vi finne oss selv sittende apatiske på sofaen slik vi gjorde det i årene med nusse, til tross for at hun ikke lenger var blant oss, ikke lenger trengte oss. Så vi lot livet gå videre. Vi tok gradvis tiden vår tilbake. Men fortsatt hender det stadig at jeg oppdager at jeg sitter i sofaen og ikke klarer å komme meg opp for å gjøre de tingene jeg burde gjøre, som å være sammen med barna mine. Og det minner meg på tiden med nusse, minner meg på alt jeg har mistet. Det friske barnet jeg drømte om men ikke fikk, det grusomme livet min syke datter hadde, det faktum at jeg ikke klarte å hjelpe henne, at hun døde fra meg og altså at jeg var så fraværende og gikk glipp av så mye i livene til de friske barna mine. Jeg mistet så mye tid, og jeg mistet også mye av evnen til å leve.

Nå selv to år etter at jeg mistet nusse har jeg fortsatt ikke helt klart å ta tiden og livet tilbake, men jeg jobber med saken. Jeg kan bli mye bedre, men prøver å gjøre så godt jeg kan. Jeg vet jeg ikke alltid lykkes, for sorgen tar fortsatt sin plass i livet mitt og hindrer meg tidvis i å være den beste jeg kan være. Opplevelsene i årene med nusse kan jeg aldri bli fri fra, ei heller at jeg har mistet et barn. Minnene må jeg bære med meg, og det å lære å leve med sorg er en kontinuerlig prosess. Tiden jeg mistet kan jeg ikke få tilbake, og selv om jeg ikke vil at årene med nusse bare skal være en parentes i livet mitt, så er det vel nettopp det de har blitt. Nå må jeg skrive videre på livshistorien min, dog med litt andre premisser enn før nusse, men jeg har bare dette livet, og nå skylder jeg meg selv og mine nærmeste å gjøre det beste ut av den tiden jeg har. I morgen skal jeg prøve enda litt hardere.

Fellesskapsfølelse

Etter å ha levd med og mistet nusse kjenner jeg at jeg har utviklet en slags fellesskapsfølelse med andre mennesker som også har opplevd ekstra tøffe tak.

Og det er mange av oss der ute! Tidligere, før nusse, hadde jeg ingen anelse om hvor mange det er som faktisk har en tung og trist bagasje med seg. Jeg var overhodet ikke i stand til å fange opp alle skjebnene som finnes der ute, kunne ikke se hvor mange som er formet av traumer fra fortiden. Og når jeg fikk kjennskap til tragiske hendelser som berørte mennesker jeg kjente, ser jeg nå at jeg ikke hadde sjans til virkelig å fatte hvilken fundamental innvirkning slike hendelser har på livene til de som rammes. Jeg følte med dem, så klart, og trodde nok jeg på en måte kunne forestille meg hvor tøft det måtte være. Men jeg hadde jo ikke peiling.

Jeg hadde rett og slett ingen referanserammer som kunne gjøre meg i stand til å forstå. Det jeg trodde jeg hadde opplevd av motgang i livet mitt den gang var jo bare latterlige uvesentligheter, små humper i veien, hindre som lot seg forsere relativt lett for en person med stor viljestyrke og pågangsmot. Jeg ante ikke hva virkelig motgang var. Og egentlig var det vel mest behagelig å ikke tenke altfor mye, ikke prøve for hardt å sette seg inn i hvordan det måtte være å bli rammet av en virkelig tragedie.

Det var lettere å ikke forholde seg for nært til at min ene venninne hadde mistet bestemoren sin altfor tidlig i en ulykke med tragiske omstendigheter. At faren til en annen venninne bare falt død om. Hun som mistet broren sin på grunn av fyllekjøring da han var bare 19-20 år. Mine egne besteforeldre som døde, jeg syntes jo selvfølgelig det var trist selv, men prøvde jeg virkelig å forestille meg hvordan det måtte være for foreldrene mine? Jeg kunne fortsatt å ramse opp eksempler. Ville disse menneskene ønsket at jeg og andre hadde forsøkt, at vi hadde turt å prate mer om det vonde og vanskelige, nevnt den som var borte av og til, anerkjent at de måtte være påvirket av disse tragiske hendelsene?

Sannsynligvis. For nå er jeg også en av de som har opplevd en stor tragedie i livet, og jeg VIL at nusse skal bli husket, jeg vil at hun skal bli snakket om. Det er ikke slik at jeg vil bli sett på som bare hun som har mistet barnet sitt, eller et menneske som bare er i sorg hele tiden, jeg går jo ikke rundt og er trist hele tiden, og jeg kan fint snakke om nusse uten å få tårer i øynene. Jeg vil heller ikke at hun skal snakkes om for enhver pris, til enhver tid, dersom det ikke faller seg naturlig. Mange ganger er det godt å være med andre og bare være i nuet, uten å måtte forholde seg til en vanskelig fortid. Men jeg vil ikke at folk alltid skal late som om ingenting har hendt, som om nusse aldri var. Skjønt jeg altså kan forstå hvorfor mange synes at akkurat det er mest komfortabelt, og at de derfor aldri nevner henne, eller virker som de ikke forholder seg til at hun levde i det hele tatt. Fordi der har jeg helt eller delvis vært selv. Redd for å si noe feil, redd for å såre, men også av og til redd for å måtte kjenne på egne ubehagelige følelser. Dermed blir det ofte til at man ikke sier noe. Og kanskje sårer mye mer enn om man av og til hadde turt å vise at man husker.

Det er ikke lett, og noe fasitsvar finnes ikke. Det kommer også an på hvem man er sammen med, når, hvem det gjelder, hva det gjelder. Jeg vet at mange har erfart at det å åpne seg om vanskelige opplevelser de har hatt, gjør at andre gjerne åpner seg tilbake, og deler ting man kanskje aldri kunne forestilt seg at de hadde vært med på. For det er så mange skjebner der ute. Etter nusse har ihvertfall jeg blitt mye mer vàr i forhold til dette, og jeg har virkelig lagt merke til hvor mange der ute som bærer med seg en eller annen form for tung bagasje. Og jeg har en helt annen evne til å forstå hvordan de må være formet av det de har opplevd, jeg har nok rett og slett blitt en bedre menneskekjenner på noen områder. Jeg kan ikke noe for at jeg tenker en medfølende tanke når jeg møter noen jeg vet har hatt eller har det tøft. Og jeg kjenner altså på en slags fellesskapsfølelse med mange av disse menneskene. Historiene våre kan være så forskjellige, traumene vi har opplevd likeså, men vi har vært i vårt personlige helvete, og vi står fortsatt mer eller mindre oppreist! Det står det respekt av!

Det er forunderlig hvor mye menneskesinnet kan tåle!

Barnas dag

I morgen er det 17. mai, barnas dag.

Enda en merkedag som føyer seg inn i rekken av dager hvor tomrommet etter nusse blir ekstra merkbart, de kommer som perler på en snor disse merkedagene, like sikkert som at tiden går.

Det er 17. mai, og en frisk og livsglad nusse skulle sprunget rundt i bunaden sin, med dansende småkrøllete musefletter, og solt seg i oppmerksomheten hun garantert ville vekket, den aller vakreste jenta... Hun skulle stappet seg med is, vafler og pølser, og høy på sukker ville hun sikkert terget storesøsknene fra vettet. Men hun hadde nok helt sikkert fått være med storesøster i aktivitetsløypa på skolearrangementet, og kanskje knuget en blank tjuekroning i en svett barnehånd med den andre handa trygt plassert i storebrors, i kø for å kjøpe dagens sjette is. Jeg ser det for meg, de mentale bildene av hvordan jeg drømte om at ting skulle bli er så levende at det gjør fysisk vondt i magen når jeg kommer på at alt bare er fantasi...

Men i morgen skal kanskje bunaden hennes få løpe. Ei skjønn lita jente med noen spesielle utfordringer, som er nøyaktig 4 uker eldre enn nusse, har fått låne bunaden nusse hadde på seg på sin siste 17. mai. Og selv om denne jenta har noen funksjonsutfordringer, er hun fullt i stand til å løpe! Jeg er ikke 100% sikker på at hun kommer til å bruke den, men hvis mammaen hennes har rukket å få alt på plass, så skal nusses bunad ut å løpe i morgen...

De to foregående årene var jeg ikke klar til å låne den bort. Men så er det for ille at den bare skal henge der, jeg synes den er så fin. Og nusse får jo aldri brukt den mer, så i år håper jeg at den skal få luftet seg igjen. Jeg hadde nok ikke orket å se den på ei helt funksjonsfrisk jente. Men hun som har fått låne den er virkelig verdig til å bære nusses festdrakt, hun har vært gjennom enormt mye, og er på sin måte like tapper som min nusse var. Og hun kan og mestrer så mye mer enn nusse noen gang fikk sjans til. Hun kan løpe. Jeg håper bunaden til nusse får løpe i morgen, og jeg håper jeg får se det. Det blir spesielt, det blir nok tøft, men det blir fint. Jeg tror det blir fint.

OPPDATERING, 17. MAI

Bunaden fikk løpe i dag! Den fikk komme ut i våren, i vinden og solen og regnet, den fikk flekker av is. Den satt som støpt på denne skjønne jenta som jeg fortalte om i går, og da jeg møtte henne var det vanskelig å ta øynene vekk fra henne. På mange måter minte hun meg på noe som kunne ha vært, hvis tilfeldighetene for nøyaktig 6 år siden hadde falt seg litt annerledes. For det er 6 år siden i dag, nøyaktig på dagen 6 år siden nusse ble unnfanget og det skjedde et skjebnesvangert møte mellom en eggcelle og en sædcelle som aldri burde få blitt et barn. Hvis hvilke som helst andre to celler hadde møttes hadde det kanskje vært nusse som løp rundt i denne bunaden i dag...

Men aller mest var det fint å se henne i den. At ting ble som de ble på grunn av et tilfeldig utslag av naturens lune for 6 år siden er det ingenting noen kan få gjort noe med i dag. Ting ble som de ble, nusse er borte, og på grunn av nusse ble jeg kjent med og har blitt veldig glad i mammaen til denne jenta. Hvis noen skulle få løpe med  bunaden til nusse så var det datteren hennes. Og jeg er så glad for at hun brukte den i dag.

«Jeg ville aldri vært foruten!»

I løpet av de siste 5 årene har jeg kommet i kontakt med mange foreldre til funksjonshemmede barn. Og selv om de fleste er utslitt av å kjempe for å få den hjelpen barnet og de har krav på, så er det utrolig mange som sier at de er utrolig takknemlig for annerledesbarnet de fikk, tross alt slit og alle frustrasjoner sier de at de aldri ville vært foruten, og mange sier at de har lært utrolig mye og blitt bedre mennesker på grunn av barnet, de føler at livene deres har blitt beriket av å få et annerledesbarn. I noen tilfeller kan jeg forstå hva de mener, og tro at jeg også ville følt det på samme måte hvis vår situasjon hadde vært tilsvarende. Jeg har for eksempel en veldig god venninne som har ei skjønn og livsglad jente med noen ekstra utfordringer, og når jeg ser denne jenta, ser og hører om alt hun får til, blir jeg vanvittig imponert og skjønner at mammaen virkelig er kjempestolt – og at hun ikke ville vært foruten.

Jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg ville vært foruten annerledesbarnet. Og den eneste måten jeg kunne påvirket dette på, ville vært å ikke få henne i det hele tatt. Så hvis jeg kunne, ville jeg ikke nølt et nanosekund med å forandre beslutningen om å få barn nummer tre, slik at nusse aldri hadde blitt født. Tenk om jeg hadde nøyd meg med de to flotte, friske barna jeg allerede hadde... Jeg ville selvfølgelig aller helst hatt en frisk nusse, og det falt meg egentlig aldri inn at det kunne gå så galt med barn nummer tre. Men det fikk jeg altså lære, på den grusomste, mest brutale måten jeg kan forestille meg. Det er selvfølgelig ikke det at jeg ikke elsket henne. Jeg elsket henne minst like mye som mine to andre barn. Det er heller ikke det at jeg ikke ønsket å ofre meg for henne eller gjøre alt jeg kunne for henne. Det var en selvfølgelighet! Og jeg hadde gladelig gitt mitt eget liv om det kunne gjort henne frisk.

Nei, det dreier seg utelukkende om den ufattelige, bunnløse lidelsen hun måtte gjennomleve, hver eneste dag av sitt plagede, korte liv. Noe intet menneske skulle måtte gjennomgå, spesielt ikke et uskyldig lite barn, som slett ikke hadde bedt om å bli født. Jeg satte til verden et barn som hadde et fryktelig liv, og verken jeg eller noen andre kunne gjøre noe som helst for å lindre hennes plager i den grad at vi kunne begynne å snakke om livskvalitet og et meningsfylt liv. Det går bare ikke an å føle takknemlighet for å ha hatt et slikt barn, for meg ville det være det samme som å si at det var legitimt at hun led. Det går ikke an å tenke at jeg aldri ville vært henne foruten, eller at jeg skulle ønske hun fortsatt levde, fordi det ville betydd fortsatt daglig lidelse for henne for å tilfredsstille min egoisme.

Jeg skal ikke fornekte at jeg lærte mye av å være mammaen til nusse. Hun viste meg først og fremst hva som virkelig betyr noe her i livet, og hva som overhodet ikke spiller noen rolle og det ikke er noen vits i å bruke tid og energi på. Hun viste meg hva virkelig tapperhet og styrke var, og hvor mye et menneske kan tåle. Jo, jeg har sannsynligvis rett og slett blitt et bedre menneske. Men prisen var så altfor høy, ei vakker lita jente måtte ha det vondt hver eneste dag av livet sitt for at jeg skulle lære disse tingene og bli et bedre menneske. Og det var det neimen ikke verd, ikke i nærheten engang. Alt jeg lærte av henne, er kunnskap jeg ville gitt avkall på umiddelbart, dersom det hadde betydd at hun ikke hadde måttet lide. At jeg ble et bedre menneske av å være mammaen hennes, jeg ville gladelig vært en overfladisk, ignorant og arrogant drittkjerring hvis det betød at nusse hadde fått være frisk. 

Misforstå meg ikke. Tro ikke at jeg ikke er stolt over å ha vært mammaen til nusse, for det er jeg, uendelig stolt! Hun var jo verdens vakreste! Verdens sterkeste og tøffeste var hun, og en ordentlig liten hjertetyv. Tross alle sine begrensninger, alle sine utfordringer, sin manglende evne til å uttrykke seg, så stjal hun seg en plass i mange mange hjerter, også hos mennesker som aldri fikk møte henne, til og med etter sin død. Tross den elektriske stormen som konstant raste i hjernen hennes og blokkerte alle forsøk hun måtte ha gjort for å uttrykke seg, for å mestre, så klarte hun av og til å smile de vakreste smil, av og til å lage de nydeligste små lyder som ikke var av gråt og smerte. Når jeg tenker på alt hun måtte utholde fatter jeg ikke at hun orket å kjempe seg gjennom så mange kamper som hun gjorde, hun var pur, legemliggjort tapperhet. Hun var skjønnhet, mykhet og varme. Hun var verdens sterkeste, svakeste lille skapning. Hun var så uendelig fin. Hun var min, min kanskje aller største stolthet, og aller største fortvilelse, på en gang.

Men jeg ville vært henne foruten. For hvis hun hadde sluppet å leve hadde hun sluppet å ha det vondt. Og jeg er ikke takknemlig for at jeg hadde henne. For det ville betydd at jeg ville vært takknemlig for at hun hadde det vondt. Lærdommen hun ga meg ville jeg gladelig vært foruten, fordi det ville betydd at hun aldri hadde levd og måttet lide, eller aller helst at hun hadde vært ei frisk, livsglad og superbortskjemt lita jente. Hun som jeg savner så inderlig, hun ser akkurat ut som min nusse, er akkurat like myk og varm, men hun har ingen plager, ingen bekymringer, og hun kan leke, le, skravle, tulle, løpe, kose, knuge lubne barnearmer om halsen min og hviske "mamma"... 

"Hon fattas mej! Hon fattas mej så det skär i bröstet!" (ord av Astrid Lindgren)

Mye å tenke på

Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise, jeg har besøkt et vakkert sted ganske langt hjemmefra.
Jeg dro for å få ny kunnskap, men fikk utvidet horisonten på mer enn en måte. Jeg fant noe jeg kanskje ikke hadde forventet å finne.
Mange ting ble klarere.
Jeg kom nærmere en vanskelig erkjennelse, og skjønner at det nå er tid for å gi slipp på en av de største drømmene jeg har hatt for livet mitt.

For livet mitt har tatt så mange vendinger jeg aldri kunne ha forestilt meg, og det er så mye som ikke har blitt slik jeg hadde tenkt. Det mest skjellsettende, grusomste, mest livsforandrende, var selvfølgelig at nussejenta mi ble født syk, hadde et tragisk liv og måtte dø for å få fred fra alle plager. Men det er også mange andre større og mindre tilfeldigheter i løpet av hele mitt voksne liv som har ført meg lenger og lenger bort fra drømmen. Samtidig har tiden ubarmhjertig tikket og gått, og jeg befinner meg nå midt i livet, langt fra det livet jeg hadde sett for meg.

Jeg føler at jeg begynner å få dårlig tid. Jeg vil ha tid til å ha det ordentlig bra mens jeg ennå er en "ung middelaldrende". Jeg føler at det er tid for å ta grep. Drømmene for hvordan jeg ønsker at livet skal være må justeres. Planene må legges om.

Det er nervepirrende! Men jeg kan ikke holde på en trygg tilværelse jeg mistrives med bare fordi det er skummelt med forandring og en helt ny plan.
Jeg kom hjem fra en fremmed by med en ny plan for en spennende framtid. Og hvis jeg får til dette tror jeg at ting kan bli veldig bra, om ikke så altfor lenge. Ennå tør jeg ikke slippe entusiasmen løs, for det er et stort hinder som må forseres før jeg kan få mulighet til å realisere planen. Men jeg tar meg selv i å tenke på fremtiden på en ny måte, og kjenner at det er vanskelig å undertrykke en liten kribling i magen. Men jeg kan ikke, må ikke, ikke ennå, tenk om det ikke går...

Det bare MÅ gå, for plan B virker langtfra like forlokkende!

Det er flere spennende og nervepirrende ting på gang i livet mitt nå. Sommerens store drømmereise nærmer seg med stormskritt, jeg sparer som en gal og etter en pause må jeg nå ta kraftig fatt i planleggingen igjen. Men enda viktigere er det at det snart kanskje kan bli en løsning på en tvist som har hengt over meg i mange år, som jeg mang en gang nesten har gitt opp håpet om at noensinne ville gå i orden, og som jeg i hverdagen bare har måttet fortrenge i størst mulig grad for ikke å gå fra forstanden. Men nå ser det altså ut til å nærme seg en løsning, skjønt jeg tror ikke helt på det før jeg ser det...

Jeg er overhodet ikke en overtroisk person, men denne uken har jeg lært at så lenge en ting ikke er farlig, har man lite å tape, og kanskje mye å vinne, på å forsøke. Så jeg skulle ønske at dere som leser dette, kunne krysse fingrene, sende noen positive tanker, og håpe med meg. Håpe på at ting kan ordne seg for meg, litt medvind for en gangs skyld. Jeg har bare dette livet, tiden går, jeg vil ha et bra liv, og hittil har jeg jammen hatt mer enn nok av motgang og prøvelser.

Jeg synes egentlig at jeg fortjener at ting går litt min vei nå. Jeg har en ny plan.

Dagen i dag - den kan bli vår beste dag

Jeg synes Marit Larsens versjon av denne sangen er så vakker, og jo flere ganger jeg hører den, desto større symbolsk betydning får den for meg. Rørt, blir jeg, vemodig, trist og en slags glad på samme tid.

Det er utvilsomt på grunn av alt jeg har opplevd, tidligere ville jeg sannsyligvis ikke likt sangen engang, og hvis ikke Marit Larsen hadde laget sin versjon ville jeg aldri engang ha hørt på den. Men nå ruller og går den stadig vekk, og uttrykket "vår beste dag" dukker opp i de forskjelligste sammenhenger.

"Dagen i dag - den kan bli vår beste dag". Den kan jo det. Når dagen er ny vet ingen hva den vil bringe, hvem vet, kanskje vil det skje noe som gjør dagen til en av våre aller beste? Bør vi ikke i det minste møte hver nye dag med en slik innstilling, heller enn å fokusere mest på alt som kan gå galt og gjøre dagen dårlig? For på en ny dag er "stien som vi gikk i går like ny".

"Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre" - glad er jeg for at jeg ikke visste hva jeg skulle møte, hva jeg skulle være nødt til å mestre, den dagen nusse ble født, eller mange andre dager for den saks skyld. Livet mitt har tatt så mange vendinger, jeg har ofte havnet i retninger jeg ikke hadde sett for meg på forhånd. Jeg har ofte måttet gå omveier for å nå mål jeg har satt meg. På veien har noen av målene blitt justert, enten fordi jeg ville, eller fordi jeg måtte. Mange ting som kanskje virket som en bagatell der og da, et innfall, en tilfeldighet, har senere vist seg å ha vært en livsforandrende hendelse. Ett annerledes valg, og livet kunne ha blitt sendt i en helt annen retning. Noen av de tingene som har skjedd meg ville jeg aldri verden vært foruten (skjønt hvis ting hadde blitt annerledes ville jeg sikkert tenkt det samme om noe helt annet). Andre ting ville jeg ofret mye for å få ugjort igjen, men akkurat det temaet har jeg tenkt å skrive mer om i et innlegg senere en gang.

"Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått". Har vi reflektert nok, i løpet av dagen, over alt som har skjedd? Har vi tatt lærdom, der lærdom var å hente, har vi høstet glede, der gleden var å finne? Har vi tatt imot den nestekjærligheten og omsorgen vi ble vist, har vi sett nok etter disse tingene? Burde vi ikke hver eneste dag forsøke å være mer tilstede, leve mer levende?

"Dagen i morgen skal bli vår beste dag". Det kan den bli. 

Vi må aldri miste troen på at dagen i morgen kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag
Hør, maneten stemmer sine strenger
Løfterik er tonen i et fiskevak;
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

De knuste drømmers rom

Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen, om de knuste drømmers rom. De knuste drømmers rom er et sted i tankene våre, sjelen, hjertet om du vil, for de tingene som ikke ble, planene som måtte skrinlegges, drømmene som ikke ble innfridd. Et rom vi alle har, som er fylt med ulike tap for oss alle, for ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap. Kjærligheten som ikke ble gjengjeldt, forhold som går i stykker. Venner som forsvinner ut av livet vårt, mennesker som dør fra oss. Utdanningen man ikke kom inn på, drømmejobben som gikk til en annen. Drømmehuset det ikke var penger til, de store planene som ikke lot seg realisere. Og jo lenger vi lever, desto mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom.

Vi som har mistet barn huser mye smerte i våre knuste drømmers rom. Drømmene vi hadde for barnet, de oppsto til og med før barnet var unnfanget! Tingene vi skulle gjøre sammen, store planer ble lagt allerede da barnet var et lite frø i magen. Det som er så ekstra vondt med tapet av et barn, er at dette rommet bare fortsetter å vokse med tiden. Etterhvert som tiden går og det døde barnet skulle ha vokst og utviklet seg, blir man som forelder minnet på stadig nye ting som skulle skjedd, stadig nye milepæler og opplevelser vi ikke får delt med barnet, stadig nye ønsker vi aldri får hatt for barnet, stadig flere knuste drømmer som må få plass i rommet. Som den gangen det plutselig gikk opp for meg at nussejenta mi skulle begynt på ballett hvis hun hadde fått være frisk og fått leve. Enda en knust drøm jeg måtte gjøre plass til. Og slike små påminnelser kommer stadig vekk. Sorgen over et mistet barn går aldri over, den skifter bare form ettersom tiden går.

I artikkelen er dessuten de knuste drømmers rom beskrevet som ett av to rom i det som er sorg. Det ene sorgrommet inneholder det som faktisk skjedde, det at barnet døde. Dette er en så opprivende, grusom, håndgripelig hendelse at andre mennesker ikke har vansker med å forstå at man sørger, og mange kan bli med inn i dette sorgrommet. I de knuste drømmers rom derimot, er man ofte alene. Framtiden som gikk tapt da barnet døde er vanskeligere og vanskeligere for andre å relatere seg til ettersom tiden går. Livet fortsetter jo videre på en helt annen måte for dem enn for de aller nærmeste pårørende, og selve dødshendelsen blir fjernere og fjernere. På merkedager og dager for store begivenheter river det i sjelen på de som har mistet, mens mange rundt sannsynligvis ikke ofrer en tanke på at noen har det ekstra vondt på slike dager fordi de har mistet det barnet som skulle begynt på skolen for første gang, skulle vært med i skoleforestillingen, skulle vært russ, skulle gått ut fra universitetet, skulle giftet seg...

Og nettopp derfor er de knuste drømmers rom et ensomt rom for oss som har mistet et barn. For etterhvert som tiden går og andre legger hendelsen bak seg, så fortsetter det hele å dukke opp igjen og igjen i stadig nye former med ujevne mellomrom for oss. Men av frykt for å gjøre andre utilpass og støte dem vekk lar vi vær å snakke med andre om sorgen, og sitter i stedet alene med smerten i den delen av sorgen som er de knuste drømmers rom, selv om vi egentlig trenger å prate om det, trenger at andre husker, og anerkjenner sorgen også etter at det har gått lang tid. Det handler overhodet ikke om å dyrke sorgen, men å ta på alvor denne skjellsettende delen av livshistorien vår, som har forandret livsveien vår for alltid, og som vi derfor aldri helt kan legge bak oss.

"Livskunsten er å leve det livet vi fikk og strekke oss etter de muligheter og gleder som ligger langs vår livsvei, selv om den tok en sving som vi ikke hadde ønsket", står det i artikkelen. Det er helt sant. Livet leves bare en gang, og det gavner ingen å synke ned i bitterhet og resignasjon over det som ikke ble. Men det kan være en virkelig gave til en som en gang har mistet barnet sitt å gi en invitasjon til å prate om sorgen, og vise at man husker!

Dødsensdag; hvordan overleve en -

Så var også dødsensdagen overstått for denne gangen, og vi har levd 2 år med merkedager siden vi mistet nusse. Jeg har lært:

1. Det er som regel verre å grue seg til en merkedag enn å leve selve dagen.
2. På helt spesielle merkedager er det ikke noen vits i å være på jobben.
3. Sorgen kan slå til når som helst, hvor som helst.
4. Det er de påminnelsene man ikke har regnet med som smerter mest.

Jeg har selvfølgelig også lært en hel masse andre ting, blant annet at sorgen over et barn er noe man aldri blir ferdig med, men at uttrykket forandrer seg med tiden. Jeg husker hvordan jeg det første året hadde fysisk vondt hver gang kalenderen viste natt til den 15., og det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde det med å befinne meg på nattevakt på jobb disse datoene. Mens nå, hender det at den 15. kommer og går uten at jeg reflekterer så veldig mye over det. Det er den 15. april som er merkedagen, ikke de andre 15. Jeg har lært hvordan mennesker jeg kanskje ikke hadde forventet skulle stille opp kan vise seg å være mer til støtte og trøst enn mange andre som burde vært det. Og jeg har lært at livet faktisk går videre, selv om man har opplevd noe så grusomt som å miste et barn. Men preget av dette ubeskrivelig enorme tapet, det kommer jeg alltid til å være. Det vil alltid komme merkedager, og det vil alltid være tøft.

I år som i fjor, og året før også forsåvidt, dro vi på tur på dødsensdagen. Bursdagen hennes i år viste meg jo at det er meningsløst, faktisk intet mindre enn psykisk tortur, å gå på jobb på en slik betydningsfull merkedag. Derfor har jeg i lang tid i forkant av selve dagen følt på en ro i forhold til at jeg hadde tatt dagen fri, og dermed gitt meg selv mulighet til å tenke på nusse når jeg selv måtte ønske. Men hvordan kommer man seg igjennom en slik dag? På forhånd har jeg jo gruet meg fryktelig, men både i fjor og i år har dagen gått bedre enn fryktet. Og det er først og fremst takket være mine to friske gode barn, som jeg er så vanvittig heldig å ha hos meg, jeg vet neimen ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem.... Jeg har kommet meg gjennom disse to dødsensdagene ved å gi mine levende barn en drømmedag, og deres entusiasme og livsglede har båret meg gjennom dagen. 

I år besto barnas drømmedag av en tur til Upplevelsesbadet Gustavsvik i Örebro, der har de vært en gang før og stadig spurt om vi ikke kunne dra tilbake. En tur dit involverer 4 timer i bil til og fra, så vi la tidlig avgårde, med nok av snop i beredskap og lydbok med Artemis Fowl i CD-spilleren. Vel framme hadde vi noen deilige timer i basseng og sklier, og ungenes iver og de glade barneansiktene var som balsam for et trist mammahjerte. Etter badet spiste vi på ungenes favoritt-pizzarestaurant i hele verden, Pizza Hut, før turen gikk hjemover igjen med mer lydbok og snop. På turen hjem så vi sikkert 40 rådyr på jordene langs E 18, noe mammaen kanskje syntes var enda mer fascinerende enn barna. Ved å dra langt avgårde på denne måten får vi for det første en opplevelse sammen som en familie, og dessuten gir nye og uvante inntrykk hodet litt annet å jobbe med enn bare sorgtanker. Så selv om nusse var i tankene våre nesten hele tiden, ble vi likevel ikke overveldet av sorg.

En konsekvens av at turen gikk til det store utlandet, var at jeg hadde skrudd av dataroamingen på telefonen min og var uten nettilgang hele dagen. Så først da vi krysset norskegrensen i 22-tiden om kvelden og jeg skrudde på roamingen igjen fikk jeg se alle rørende hilsner på FB og her på bloggen. Jeg fikk virkelig se hvor mange som hadde tenkt på nusse og oss denne dagen, og for første gang hele dagen ble jeg virkelig overveldet av følelser. Ekstra rørt ble jeg av størstesøsters ord på FB, da rant det noen tårer; I miss you, I miss your smile and I still shed a tear every once in a while, and even though it's different now, you're still here somehow. My heart won't let you go and I need you to know. I miss you. Det er jo sånn det er....

Da vi kom hjem lå det blomster på trappen fra to gode venner, og inne hadde mammaen min satt friske hvite roser på minnekisten hennes. Vi tente lys for nusse som fikk brenne til dødsensdagen var over og fredag ble til lørdag. Da kunne vi legge oss og sove godt alle sammen.

Har forresten omsider fått rotet meg til å knytte en mailadresse til bloggkontoen min. Så nå er det mulighet til å kontakte meg på mail hvis noen har lyst:

plommasblogg (alfakrøll)gmail.com

2 år siden...

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!

Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.

Deprimert

Det nærmer seg nå, og jeg kjenner tungsinnet komme sigende. Det er vanskeligere å glede seg over de fine tingene. Tålmodigheten henger i en tynn tråd, og lunta er kort. Alt som er problematisk føles enda tusen ganger vanskeligere. Alt som ikke er slik jeg ønsker og drømmer om tynger meg tusen ganger mer. Jeg føler meg rett og slett råtten, det ulmer og kverner inni meg, jeg er kvalm, tung, urettferdig, sint, misunnelig, smålig. Ja! Jeg er syk av misunnelse på venner, kolleger, bekjente, kjendiser, ukjente, som har tre friske glade barn rundt seg. Jeg vil også! Jeg skulle også hatt tre barn! Jeg hadde tre barn, men jeg fikk aldri føle meg som disse menneskene, fikk aldri være lykkelig trebarnsmamma... DET ER URETTFERDIG!

I stedet levde mitt tredje barn, min vakreste, tapreste sterkeste prinsesse, bare tre år, og det var tre år i helvete for oss alle. Det var så mye som ble ødelagt i de tre årene, som aldri kan repareres helt igjen. Dessuten gikk tiden, og alle forventninger jeg måtte ha hatt om hvor jeg skulle befinne meg i livet i en alder av 36 er overhodet ikke innfridd. Jeg har ikke den familien jeg drømte om, ikke den jobben jeg ønsker, jeg eier ikke huset jeg bor i og hjemmet mitt er ikke slik jeg ønsker. Mennesker som burde støttet meg har skuffet meg, og mennesker jeg skulle ønske hadde stilt opp for meg har sviktet. Selv om jeg vet at det ikke er sant og at det er både urettferdig og slemt å tenke slik, så føler jeg meg akkurat nå totalt mislykket og verdiløs! Men i dag klarer jeg bare ikke å nedkjempe de onde og irrasjonelle tankene, og jeg gjør meg selv enda kvalmere ved å velte meg i negativitet og selvmedlidenhet.

Det nærmer seg nå, snart er det to år siden hun gikk ut av tiden. To år siden hun trakk sitt siste pust og hjertet hennes slo sitt siste slag, to år siden vi kjente hennes varme, myke hud for siste gang. Dette ene, monumentale, grusomme faktum, i tillegg til mange mange andre småfrustrasjoner, bekymringer og tilbakeslag som har bygd seg opp i det siste, gjør at jeg nå føler meg midt i en tordensky, der sinnet formørkes, lavtrykket presser livsgleden ut av meg og stadige lynglimt minner meg på alt som ikke er slik jeg ønsker, mens tordenbygene som følger ryster grunnvollene mine, holder meg totalt ute av likevekt, og gjør det skikkelig, skikkelig kjipt å være meg akkurat nå.

Det er snart to år siden barnet mitt døde, og det er noe dritt.

Storebrortanker

Jeg er så vanvittig, ufattelig heldig å ha en frisk datter og en frisk sønn hos meg, mine lys i livet, mine vakre øyenstener, mine hjerteplastre og største stoltheter, jeg føler meg så heldig som har dem! De begynner å bli store nå, snart elleve og snart ni år, jeg merker at småbarnsfasen ugjenkallelig er forbi. De får til så mye, tar mye mer ansvar, blir så modne, de trenger meg på en helt annen måte nå enn da de var små. Men de trenger meg fortsatt, og de er fortsatt ikke større enn at de forguder mammaen sin, og gir masse, masse kos! Og jeg kan ikke si annet enn at jeg nyter det, tiden går så altfor fort og snart står begge to med bena plantet midt uti puberteten og synes at jeg er dummest i verden. Så jeg koser så mye jeg kan. Og ekstra glad i mammaen sin blir de to luringene mine når det er kveld, og de strekker leggetiden så langt de kan ved å krype inn i mammas armkrok i sofaen og kooose!

Her forleden kveld var det sønnen min på snart ni som hadde kveilet seg opp i fanget mitt for å kose. PC-en står stort sett alltid på hjemme hos oss, og som alltid flimret bilder over skjermen som skjermsparer, alle mulige bilder fra alle mulige situasjoner siden vi først fikk oss digitalkamera for sånn ca åtte år siden, inkludert mange mange bilder av nusse. Plutselig så han på meg og sa "Aldri fød igjen, mamma!". Jeg spurte hva han mente med det, og han fortsatte "Du må aldri kjøpe sånn som var på TV i sted, sånn som hjelper deg med å bli gravid!" Da kom jeg på at det nettopp hadde vært en reklame for Clearblue fertilitetsmonitor på TV. Jeg måtte humre litt for meg selv, men prøvde å holde masken for å vise at jeg tok ham og tankene hans på alvor. "Hvorfor ikke det da?", spurte jeg, selv om jeg visste svaret: "Tenk om babyen ble sånn som nusse..."

Ja tenk om det... Vi fikk jo aldri noe endelig svar på hva som var galt med jenta vår. Og dermed vet vi ikke om det er fare for gjentagelse i et eventuelt nytt svangerskap. Vi er allerede så heldige at vi har to friske og flotte barn, vi begynner å bli ganske gamle både mannen min og jeg, og vi har bestemt oss for at vi ikke skal ha flere barn. Det er ikke det at jeg ikke har inderlig lyst, men alt annet taler igrunn imot. Jeg forsikret derfor sønnen min om at han skulle slippe å få flere småsøsken. Da så han på meg igjen, og ordene hans var så hjerteskjærende triste: "Jeg er ikke storebror mer jeg mamma..." Det gjør meg så vondt at han bærer på slike tanker! Han var bare tre og et halvt år da nusse ble født, men hadde gledet seg sånn til å bli storebror. Og så fikk han aldri oppleve hvordan det egentlig skulle være å være storebror, han fikk aldri lekt og tullet med lillesøsteren sin, aldri vist henne verden, aldri kranglet og sloss, aldri følt seg som en ordentlig storebror.... Jeg prøvde så godt jeg kunne å forsikre ham om at han alltid vil være nusses storebror selv om hun ikke er her mer, hvorpå han sa til meg med oppgitt mine: "Mamma, jeg er storebroren til en krukke med aske!"

Og på mange måter har han jo rett. Alt som er igjen av lillesøsteren hans er en krukke med aske, den står fortsatt på minnekommoden hennes i stua. Vi skal spre asken på havet, vi har bare ikke funnet den riktige anledningen ennå, og han og jeg snakket litt om at i sommer må vi finne en fin dag å gjøre det på. "Men jeg må først få litt av asken i en liten boks som jeg kan spare på, mamma, lov meg det!" avsluttet min kloke, gode gutt. Og det skal han få, han er jo storebror.

Hjerteknuser - moi

Jeg liker denne sangen av Kaizers Orchestra veldig godt for tiden, denne versjonen av moi er så sart og vakker...

Du og meg e like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang
Heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min finger har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser

Lure på om du finst der ute nå
Sende eg mine tanker kjenne du de då?
Send meg eit hint så skal du få

Sjøl om han forteller lite og minnene e få
Fins ting han aldri kan ta meg i frå
Som då me sprang øve plantasjen eg gjemte meg i strå
Du telte til hundre eg vett at du såg

Lure på om du finnes der ute nå
Sende eg mine tanker kjenner du de då?
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det e håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me e ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå

Lure på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Hun valgte seg april

Hun valgte seg april, min vakreste, sterkeste, allertapreste lille heltinne, april var måneden da hun og vi kjente at tiden var kommet. Hun hadde lidd nok, kjempet hardere enn jeg noensinne trodde kunne være mulig, stjålet hjertene til mennesker som aldri en gang fikk møtt henne, hun satte spor etter seg over hele landet! Vi hadde gitt alt, hun og vi, prøvd alt, utholdt grusomheter som de fleste heldigvis ikke en gang kan forestille seg, og delt noen få, små, øyeblikks magi som nå er de vakreste, mest dyrebare minnene vi har, men som også er uendelig bittersøte, for de viste oss glimt av hva vi kunne hatt hvis ikke sykdommen hadde rast i hjernen hennes som en elektrisk storm nærmest uten pause. Hun fikk aldri en sjanse.

Det var april da hun gikk ut av tiden. Men sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Og nå er det april igjen. Med april kommer uroen, tankene, det nærmer seg. Dag for dag er det enda en dag lenger siden siste gang vi holdt henne, og snart kommer en ny merkedag. Snart er det to år siden døden røvet øyenstenen min, og jeg kjenner at kroppen er på vei inn i nussemodus. Savnet bobler sterkere under overflaten igjen, suget i magen blir større, hjertet tyngre, hun var en hjerteknuser, bokstavelig talt.

Bilder virker sterkere på meg, musikk får en annen mening, lokker fram minner jeg nesten hadde glemt, som jeg trenger å huske. Jeg vil FØLE at jeg var mammaen til denne fantastiske vesle jenta! Og den eneste måte jeg nå kan føle henne på, er gjennom den opprivende fortvilelsen over det vonde livet hun hadde, maktesløsheten i at vi ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne, smerten i at hun ikke er her mer, sorgen over at hun ikke springer frisk og rask blant oss i dag. Tenk at det kan gjøre så vondt å være mamma....

Hun valgte seg april, øyenstenen min, måneden da somren blir til. På den aller første vårdagen reiste hun fra oss, og våren fikk for alltid et vemod ved seg. Hun var den vakreste blant stjerner, den sjeldneste av edelstener, det klareste vann og den mildeste bris. Hun var den fineste vesle skapningen du kan tenke deg, hun var av meg. Og nå er hun borte. For alltid er hun borte. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Det er april.

Når minner er alt vi har...