Kontrollfrik

Jeg er en kontrollfrik, hvis jeg ikke føler at jeg har kontroll på det som skjer rundt og i meg, føler jeg meg ukomfortabel, og gjør alt jeg kan for å gjenvinne kontroll og fjerne ubehaget.
Dette er nok en veldig stor årsak til at det var vanskelig for meg å være mammaen til et barn som var så sykt å hadde det så mye vondt som nusse, samme hva jeg foretok meg, klarte jeg ikke å ta kontroll over situasjonen, jeg klarte ikke å minske plagene hennes i tilstrekkelig grad eller gjøre henne tilfreds, og hennes tilstand var til enhver tid totalt uforutsigbar. Det var rett og slett umulig å ha kontroll.
Det sier seg selv at det gjør noe med psyken til en person som er vant til å ha kontroll, skaffe kontroll, og klare det meste med hard innsats.

Nå er nusse borte, og bare tomhet, vemod, savn, sorg og mange tildels vonde og noen gode minner er tilbake.
Men kontrollbehovet mitt i forhold til henne er der fortsatt, det har bare forandret seg.
Jeg kontrollerer følelsene mine, stenger dem inne når følelsesutbrudd oppleves upassende eller jeg ikke har tid, og forbereder meg på bølgedaler jeg ser vil komme. Slik som merkedager som ul, bursdag, dødsdag, 17. mai, ferier, og de nærmeste ukene forut for dem. Jeg har for eksempel allerede begynt å tenke to år fram i tid, når alle de andre, friske, levende 2006-barna skal gå til sin første skoledag. Jeg kjenner alt nå at det kommer til å bli tøft, men tenker vel at gjennom å erkjenne at visse tider og begivenheter vil bli ekstra tunge, og forberede meg mentalt, vil dagen tross alt bli lettere å takle når den først kommer.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg merker gang på gang hvordan jeg blir voldsomt satt ut av balanse og følelser ukontrollert veller opp i meg dersom jeg uventet blir minnet på det som var, det som skulle vært, og det som aldri får bli. Som for eksempel her forleden, da jeg sto i kø for å kjøpe nye ballettsko til min tiårige datter, som har gått på ballett siden hun var fire. Og flere små jenter kom trippende inn, hånd i hånd med mamma eller pappa, for å kjøpe sine første ballettsko. Da slo det meg, en ting jeg rett og slett ikke hadde tenkt på, og dermed ikke hadde kunnet forberede meg mentalt på, nemlig at om nusse hadde levd og fått være frisk, så var det jo denne høsten hun også skulle begynt på ballettskolen. Hun skulle stått der sammen med meg, holdt meg i hånden og trippet utålmodig, ventet på å få sine første små rosa ballettsko. Det var som å bli slått i magen, jeg ble kvalm, tårene presset på i øynene, men jeg tvang dem tilbake, konsentrerte meg om å puste rolig, og ta kontroll. Tenk om jeg hadde begynt å gråte der midt i en kø av 20-30 mennesker!? De ville vel trodd jeg var helt sprø.

Etterpå fikk jeg dårlig samvittighet, tenk at jeg hadde glemt at det var i høst nusse skulle vært gammel nok til å begynne på ballett!? Jeg burde jo husket det, forberedt meg på det, unngått å bli overrumplet og dermed risikere et følelsesmessig utbrudd, jeg skulle hatt kontroll. Jeg tenker at det ikke må få skje igjen.
Sannsynligvis er det ikke bra å være avhengig av så stor grad av kontroll som jeg er. Jeg ser faren for at kontrollbehovet kan tippe over og bli patologisk. Og at det å stenge vonde og vanskelige følelser inne over tid rett og slett kan føre til at jeg bryter sammen en dag. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer avslappet, jeg øver meg på det, og når det gjelder mange ting kan jeg fint klare å gi mer faen. Men ikke når det gjelder noe så vondt og viktig som nusse, da ville jeg risikert å blottstille min store, personlige sorg for alle og enhver. Og det vil jeg jo ikke. Derfor søker jeg kontroll, det er det jeg kan best.
Det er en overlevelsesmekanisme, det også.