Deprimert

Det nærmer seg nå, og jeg kjenner tungsinnet komme sigende. Det er vanskeligere å glede seg over de fine tingene. Tålmodigheten henger i en tynn tråd, og lunta er kort. Alt som er problematisk føles enda tusen ganger vanskeligere. Alt som ikke er slik jeg ønsker og drømmer om tynger meg tusen ganger mer. Jeg føler meg rett og slett råtten, det ulmer og kverner inni meg, jeg er kvalm, tung, urettferdig, sint, misunnelig, smålig. Ja! Jeg er syk av misunnelse på venner, kolleger, bekjente, kjendiser, ukjente, som har tre friske glade barn rundt seg. Jeg vil også! Jeg skulle også hatt tre barn! Jeg hadde tre barn, men jeg fikk aldri føle meg som disse menneskene, fikk aldri være lykkelig trebarnsmamma... DET ER URETTFERDIG!

I stedet levde mitt tredje barn, min vakreste, tapreste sterkeste prinsesse, bare tre år, og det var tre år i helvete for oss alle. Det var så mye som ble ødelagt i de tre årene, som aldri kan repareres helt igjen. Dessuten gikk tiden, og alle forventninger jeg måtte ha hatt om hvor jeg skulle befinne meg i livet i en alder av 36 er overhodet ikke innfridd. Jeg har ikke den familien jeg drømte om, ikke den jobben jeg ønsker, jeg eier ikke huset jeg bor i og hjemmet mitt er ikke slik jeg ønsker. Mennesker som burde støttet meg har skuffet meg, og mennesker jeg skulle ønske hadde stilt opp for meg har sviktet. Selv om jeg vet at det ikke er sant og at det er både urettferdig og slemt å tenke slik, så føler jeg meg akkurat nå totalt mislykket og verdiløs! Men i dag klarer jeg bare ikke å nedkjempe de onde og irrasjonelle tankene, og jeg gjør meg selv enda kvalmere ved å velte meg i negativitet og selvmedlidenhet.

Det nærmer seg nå, snart er det to år siden hun gikk ut av tiden. To år siden hun trakk sitt siste pust og hjertet hennes slo sitt siste slag, to år siden vi kjente hennes varme, myke hud for siste gang. Dette ene, monumentale, grusomme faktum, i tillegg til mange mange andre småfrustrasjoner, bekymringer og tilbakeslag som har bygd seg opp i det siste, gjør at jeg nå føler meg midt i en tordensky, der sinnet formørkes, lavtrykket presser livsgleden ut av meg og stadige lynglimt minner meg på alt som ikke er slik jeg ønsker, mens tordenbygene som følger ryster grunnvollene mine, holder meg totalt ute av likevekt, og gjør det skikkelig, skikkelig kjipt å være meg akkurat nå.

Det er snart to år siden barnet mitt døde, og det er noe dritt.