De siste dagers forferdelige hendelser

Som resten av Norges befolkning er jeg dypt og inderlig rystet over hendelsene som har utspilt seg siden fredag 22. juli 2011 kl 15.26, da en gal, gal mann iverksatte en plan så forrykt, grusom og slu at det ikke er til å fatte at det er mulig. Bildene av Regjeringskvartalet, forvandlet til en slagmark har brent seg fast til netthinnen. Den relative "lettelsen" over at dødstallet etter bombingen av Regjeringskvartalet tross alt ikke ble høyere, når det kunne gått så mye mye verre dersom alle ansatte hadde vært på jobb en annen dag, på et annet tidspunkt, ble avløst av det kvalmende sjokket over hvor mange ungdommer som kaldblodig var slaktet ned på Utøya.

Jeg har sittet klistret til TV- og PC-skjermen store deler av tiden, sett nyheter og lest nettaviser, nasjonale, lokale, internasjonale, oppdatert igjen og igjen etter nyheter, lest og lest alle nye artikler, forsøkt å forstå, men det går ikke. Selv om det hos meg som hos mange andre var min første innskytelse, fikk jeg tidlig mistanke til at det likevel ikke var en islamistisk gruppe som sto bak handlingene, det var for mange elementer i hendelseskjeden som ikke stemte, blant annet valg av tidspunkt, men ikke minst den kaldblodige nedslaktingen av uskyldige ungdommer på sommerleir. Jeg tenkte tidlig tanken om at høyreekstreme kunne stå bak, men likevel kom fasiten fullstendig overrumplende, hvem skulle trodd at én mann kunne skape slik terror...

Logikken bak handlingene er forsåvidt gjennomført og koherent i seg selv, men så forkvaklet at det rett og slett ikke går an å fatte hvordan denne norske, blonde gutten kunne ende opp der han er i dag, med minst 76 menneskeliv på samvittigheten. Hvordan ble øynene hans så kalde og harde? Hvordan kunne han så kynisk få seg til å rolig og behersket gå rundt og plaffe ned så vanvittig mange uskyldige barn og ungdommer? Se dem i øynene, høre dem skrike og be for sine liv, lokke dem fram med løgner om at de var i sikkerhet, så skyte dem i ryggen mens de prøvde å flykte... Mediene hevder det er det grusomste massedrapet i verden, den verste skytetragedien utført av én person i fredstid i moderne historie, det er meget mulig. Og så er han stolt av det.

Dette 1500-siders manifestet han la ut på nettet rett før massakren startet, det drypper av iskald galskap, en patetisk narsissisme og ekshibisjonisme, en sluhet og ikke minst en feighet som vi aldri har sett maken til her i Norge. Han ser seg selv som en helt, han vil ha så mye oppmerksomhet i media som overhodet mulig, og dessverre har han langt på vei lykkes i sin forskrudde plan. Ansiktet hans er overalt, på TV, i aviser og på nett. Han sier han vil ha et åpent fengslingsmøte, for å forklare seg for verden. Han vil bruke rettssaken som en propagandamulighet, som en talerstol for hele verden for å forfekte sine skrudde tanker, for å så forrykte ideer i andre vulnerable sinn.

Jeg håper han ikke får oppfylt disse ønskene. Norges frihet og demokrati har blitt angrepet på en måte så nedrig at ingen kunne tro at det var mulig før tragedien allerede var en realitet. En samlet politisk ledelse har framholdt at vi ikke må la dette kneble oss, ikke la dette hindre oss i å dyrke vår ytringsfrihet, ikke la dette ødelegge vårt åpne samfunn, ta fra oss friheten vår. Jeg stiller meg helhjertet bak dette, og tror den beste måten vi kan gjøre dette på framover er å kneble denne galningen. Han har fått altfor mye oppmerksomhet som det er. La politiet gjøre sitt arbeid, fullføre sin etterforskning i fred, la oss få fram alle fakta så de pårørende få sine svar, men la oss ikke vie mer mediaoppmerksomhet og spalteplass til denne mannens sinnsyke manifest, hans forrykte tanker og forskrudde ideer. La rettsaken gå for lukkede dører, la ham aldri komme til orde mer. La oss overse ham, ignorere ham, tie ham ihjel! Måtte han aldri aldri få noen å snakke med resten av sitt liv!

La oss i stedet fokusere på de altfor mange som mistet livet i denne meningsløse tragedien, og hedre deres minne ved å fortsette å la Norge være et fritt, åpent, fredelig og demokratisk land. Mine tanker går i disse dager til de omkomne i denne tragedien, så mange engasjerte, entusiastiske unge mennesker som ble frarøvet sine liv og sin framtid, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor grusomt det er. Må de hvile i fred! Spesielt går tankene mine til de som overlevde dramaet, de har vært gjennom en ufattelig og umenneskelig påkjenning og hver og en har fått uutslettelige psykiske skader, noen vil dessverre være ødelagt for livet. Jeg tenker på alle de etterlatte, alle mammaer, pappaer, søsken, besteforeldre, annen familie og venner som har mistet det kjæreste de har på en slik grufull og meningsløs måte og må leve videre med savnet, også de med psykiske traumer som vil prege dem så lenge de lever.

Selv om min datter ble revet fra meg på en måte som var brutal på en annerledes måte enn dette, selv om de psykiske traumene jeg fikk i de tre årene jeg levde med henne ikke er av samme karakter, kan jeg ane noe om noe av det de etterlatte må føle. De siste dagers forferdelige hendelser har rippet opp i mange tanker og følelser fra tiden rundt min egen datters død, og gjort det dobbelt tøft å følge medienes dekning av tragedien.

Alle vi som har mistet et barn deler savnet etter det kjæreste vi hadde, og sorgen over den framtiden vi skulle hatt sammen, som nå aldri vil bli. Hjertet mitt blør for alle disse som nå så unødvendig og meningsløst må dele min skjebne, nå må de begrave sine kjære, og så må de forsøke å finne en måte å leve videre. Jeg og mange med meg er levende bevis på at det lar seg gjøre på et vis, og det viktigste nå er at alle som er igjen og som er glad i hverandre søker sammen i sorgen, prater om, minnes og hedrer de døde. Jeg tillater meg å gjengi disse ordene som ble sagt av en overlevende AUF-er fra Utøya i et intervju på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen..."

 maria mena "Mitt Lille Land" by maria mena

Til Ungdommen (Nordahl Grieg 1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen