Trøstesløst regn...

Trøstesløst er regnet som øser ned utenfor vinduene, som om himmelen gråter. Et passende vær for de etterlatte som besøker Utøya i dag, det er tungt å prøve å forestille seg hva de går gjennom nå, det faller nok mange, mange tårer, som blander seg med himmelens tårer der de går rundt på øya hvor de mistet sine kjære på en så ufattelig tragisk og grusom måte. Mange synes kanskje det er godt at det regner, et stille, silende regnvær fra en stålgrå himmel, som et sørgelig akkompagnement til deres egne tårer og savn. Gnistrende sol fra en skyfri himmel ville av noen kanskje bli oppfattet som et hån mot sorgen og fortvilelsen de føler, hvordan kan noe våge å være varmt og lyst og vakkert, når de har mistet lysene i sine liv?

Jeg husker den første tiden etter at nusse døde, det var som om alt hadde stoppet opp idet hun gikk ut av tiden. Alt vi hadde vært vant til med konstant årvåkenhet og 24 timers tilsyn, anfall, skriking, mating, medisinering, stell, frykten for den neste krisen, for døden, alt dette var plutselig ikke lenger et tema overhodet, forutsetningen for tilværelsen vår de siste tre årene ble brått og brutalt revet bort med henne, og tomhetsfølelsen var rungende. Ikke bare på grunn av savnet etter henne, men også fordi livet ikke lenger var slik vi hadde blitt vant til. Ikke at livet med henne var et lykkelig liv eller et liv vi hadde ønsket for oss selv og familien vår, men det var slik ting måtte bli utfra omstendighetene, og underveis hadde vi på mange måter glemt hvordan livet var før, da vi ikke visste hva bekymringer var. Plutselig var hun borte, og alt stoppet opp, vi visste ikke lenger hvordan vi skulle leve. Det føltes helt absurd at verden utenfor bare gikk videre som om ingenting hadde hendt, at sekundene og minuttene fortsatte å tikke, skjønte de ikke at vi hadde mistet jenta vår og fått livene våre fullstendig kastet om? Skjønte de ikke at tiden hadde stoppet?

Jeg er helt sikkert på at de etterlatte etter terroren 22. juli 2011 følte, og sikkert fortsatt føler det på samme måte. Livene deres stoppet opp da det grusomme gikk opp for dem og de skjønte at de aldri fikk møte sine kjære igjen, og da det er vanskelig å godta at tiden fortsatt går, at verden ruller videre utenfor vinduene. Fugler som kvitrer, mennesker som ler, sol som skinner, alt som er godt og vakkert, hvordan kan det fortsette når man selv står helt stille, i sjokk, og føler at man aldri kan bli glad igjen?

Nusse døde ved daggry, dagen før hadde vært grå og fuktig, men da hun døde var en blodrød sol i ferd med å stige opp over horisonten, og det ble en strålende og mild vårdag, den første ordentlige vårdagen det året. For meg var det godt, et lys og et slags håp midt i alt det svarte og triste inni meg, litt varme til en frossen sjel. Det nydelige været fortsatte de neste dagene, og på dagen for minneseremonien var bjørkene kledd med grønne skudd. Solen, den blå himmelen og det sprettende løvet skapte en vakker, vakker ramme rundt vårt siste farvel, og ikke før dagen etter falt det regn. Nå er jo ikke jeg noen overtroisk person, men når jeg ser tilbake, føler jeg meg veldig takknemlig for at de første, tyngste dagene etter at vi mistet nusse var så lyse og milde, jeg tror det hjalp meg å komme gjennom denne tiden.

For tiden og livet går videre. Enda så ufattelig det kjennes i starten, så går livet videre. Når det første, største sjokket har lagt seg, så må man gå videre. Sorgen og savnet vil aldri bli borte, og i starten vil de tunge stundene være flere enn de gode. Men det vil komme gode stunder med glede og latter, sorg og glede vil for alltid gå hånd i hånd, og ettersom dagene, ukene og månedene går, lærer man mer og mer å balansere det triste og det gode. For meg ble det avgjørende å komme i gang med hverdag, jobb og rutiner relativt raskt. De første månedene tenkte jeg at jeg nok burde hatt mer tid, at jeg ikke burde begynt å jobbe så snart som jeg gjorde, men jeg merket også at de gangene jeg hadde tid til å sette meg ned, tid til å tenke, så kom de tunge tankene veltende,

Det finnes selvsagt ingen fasit på hvordan man best kommer seg videre etter et slikt voldsomt tap det er å miste et barn, og det er høyst varierende hvor mye tid man trenger før man er klar til å ta fatt på arbeid og hverdagsliv. I terrorsaken er det mange barn og ungdommer som er berørt, og de skal vende tilbake til skolen i disse dager, 4 uker etter det grusomme. De har ikke samme mulighet til å være sykmeldt slik de voksne arbeidstagerne har, og jeg tror det er bra for dem, med hverdag, rutiner og mennesker rundt seg. Personlig tror jeg det var veldig bra for meg at jeg allerede hadde en avtale om å begynne i jobb før nusse døde, og at jeg i realiteten ikke hadde noe valg. Jeg kunne backet ut, og alle ville forstått det om jeg sa det var for tidlig etter min datters død. Men det var så mange andre faktorer som tilsa at dette ble noe jeg måtte forsøke å gjennomføre, ikke minst at hvis jeg hadde fortsatt å bli hjemme, vet jeg nå at det ville blitt veldig veldig vanskelig å komme seg videre. Og det ville ikke gavnet noen, minst av alt min døde datter, derfor er jeg i dag glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

I morgen skal de overlevende til Utøya, og jeg ser det er meldt sol. Disse ungdommene, i sitt livs vår, skal finne en vei videre i livet med grusomme traumer i sjelen, og de trenger alle lyspunkt de kan få. Jeg håper solen vil skinne over terrorens øy, og at de som kommer dit og må gjenoppleve sine livs verste mareritt kan føle håpet som ligger i solstrålenes livgivende varme, kjenne at de har en framtid, og at den skal bli god.