En storebrors betraktninger

Gutten min på 6 år var med for å hente nusse i avvekslingsboligen i kveld, og på veien ville han prate om litt av hvert. Aller mest lurte han på hvordan det var å ikke tåle lys og være mørkeredd på en gang. Så pratet vi litt videre om at det finnes mennesker som blir syke av sollys, at man kan bli syk av aldri å få sol på seg, og at noen ikke tåler mat og må få næring rett i blodet for å leve. "Blir de syke av å spise mat da?" spurte han. Jeg svarte bekreftende, hvorpå han lurte på hvordan slags syke de blir, om de blir sånn som nusse? "Nei, ikke som nusse" svarte jeg, hvorpå poden konstaterte "Nei, ingen er som nusse". Og det har han jo helt rett i...

Da vi hadde fått lasset all nusses bagasje og utstyr inn i bilen og jeg festet ei halvsovende jente i bilsetet, sto storebror ved siden av og pratet og koste forsiktig på henne "Jaa, nusse, du er så pen du nusse, det er storebror, storebror som prater og koser med deg". Da slo hun øynene opp og "svarte" med en av sine sjeldne lyder, og storebrors ansikt lyste opp: "Jeg tror nusse forsto hva jeg sa, mamma!"

Jeg valgte å ikke si noe. Den fine gutten min er storebror, men han har aldri fått oppleve hva det egentlig innebærer å være storebror. Han har aldri engang fått oppleve at hans egen lillesøster kjenner ham. Aldri kunnet leke med henne, vise henne verden, aldri kunnet føle at det er greit å synes hun er plagsom, at det er vondt å alltid måtte komme i annen rekke. Men i dette øyeblikket var han så stolt, for han følte at lillesøster hadde forstått hva han sa. Han fikk føle seg litt som en storebror.

Og resten av hjemturen fortsatte vi å prate om slike ting som seksåringer pleier å filosofere over, og han avsluttet med en gjettekonkurranse: "Mamma, hvem er det jeg tenker på nå, som er oransje, med hvite striper, ikke veldig stor..." (Alle som har sett Finding Nemo vet at svaret er Marlin) Jeg kan min Nemo, og "gjettet" selvfølgelig riktig. "Men mamma, hvem er det som er liten, og veldig søt, og ganske syk?" Jeg lot som om jeg ikke klarte å gjette. Halvt oppgitt, halvt lattermildt kom det fra poden: "Jo, lillesøstra mi vel!"