7-årsdagen

I dag er det 7-årsdagen.

7 år siden nusse ble født,  7 år siden jeg ble mamma for tredje gang. 

7 år siden jeg for første gang fikk møte min aller vakreste, tapreste, mykeste, tøffeste, mest perfekte, ødelagte, plagede stakkars vesle jente. 7 år siden jeg på den mest smertefulle måte man kan tenke seg fikk lære at det å være mamma ikke nødvendigvis betyr lykke og idyll. 

7 år siden uskylden ble tatt fra meg og hjertet mitt ble knust for alltid.

3 bursdager fikk hun leve, hun forsto aldri at det egentlig var en spesiell merkedag som hun burde gledet seg til og frydet seg over. Hun så heldigvis aldri smerten i øynene mine da jeg for søsknenes skyld lagde kaker og bursdagsselskap og gaver med pent papir og bånd, forsto ikke at jeg mest av alt ville gjemme meg i et mørkt rom til dagen var over.

3 bursdager har vi levd uten henne, triste, vonde dager fylt av vanskelige, sammenfjetrede tanker om det som var og det som kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha blitt, skulle ha blitt. Kanskje den største merkedagen av dem alle, den som skulle vært den mest gledelige, og derfor har blitt den tristeste.

I dag er det den fjerde bursdagen. Nå har hun vært død flere bursdager enn hun levde. Hvor absurd er ikke det?! Hun skulle fylt sju! Vært helt sjef i første klasse, med full kontroll på alfabetet og pluss og minus og sanger på engelsk med lespende s-er på grunn av to manglende melketenner foran. Hatt stor bursdagsfest for alle i klassen i gymsalen på skolen, kanskje karnevalsbursdag, med verdens stolteste storebror utkledd som klovn, morsomme leker, og pølser og sjokolademuffins veggimellom. Kanskje fått slalomski, eller ny sykkel, stor jente – sykkel. Det er bare for vondt å tenke på. Men ikke like ille som å tenke på hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd for nesten fire år siden, det er tanker jeg i hvert fall ikke orker å åpne opp for.

Uansett er det en dum, vond og vanskelig dag, samme hvordan jeg vrir og vrenger tankene mine. Men det er nusse sin dag. Min nusse, min vakreste, mykeste, tapreste. Disse ordene skrev jeg på nussebursdagen i fjor, jeg har ingen nye ord som kan si det bedre. Derfor avslutter jeg i år som i fjor:

"Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg tidvis har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag må jeg velge å leve livet mitt videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet. 

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred. 

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg."