lørdag 11. februar 2012

6 år

I dag er det nusses 6-årsdag.

6 år, men ingen lykkelig og forventningsfull bursdagsjente, ingen gaver, ingen kake med 6 lys, ikke noe selskap. Bare levende lys på en minnekiste, ved siden av et gammelt fotografi.

Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått seks år siden jeg fødte henne, på mange måter husker jeg den veldig klart, den iskalde lørdagsmorgenen. Men det har gått seks år. År som ble så totalt annerledes enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg, hvordan skulle noen kunne forestille seg det helvetet vi gikk igjennom? 3 år med ufattelig lidelse for en liten barnekropp, 3 år med vanvittige psykiske belastninger for meg og familien. Og så nesten 3 år uten min tapreste, vakreste.

Det går ikke an å tenke for mye på alt sammen. Jeg vet at det sikkert ikke er helt bra, men jeg kan bare ikke tillate meg å grave meg for dypt ned i minnene. Å leve så intenst vondt som vi alle sammen gjorde i 3 år, å miste barnet sitt, å måtte leve videre med et barn for lite. Jeg tenker selvfølgelig på henne mange ganger hver eneste dag, men hvis jeg virkelig begynner å fordype meg i disse tankene, reflektere over implikasjonene, så tror jeg at jeg kanskje ville blitt gal. Eller ihvertfall så deprimert at jeg ikke ville klart å komme meg opp av den seige, vonde materien som ble livet og mange av minnene hennes. For de er vonde, de fleste minnene, jeg har ikke engang en masse deilige, gode minner jeg kan trøste meg med når jeg savner...

De ytterst få gylne, vakre minnene jeg har er det nesten enda mer smertefullt å tenke på, fordi de er så få, og fordi de minner meg på det livet jeg ikke klarte å gi henne, når forutsetningene engang ble som de ble. De blir også vonde påminnere om hvor trist, vondt og kort livet hennes ble. De får meg til å savne flere gode minner, savne det som skulle blitt, den deilige drømmen jeg hadde. Hvis jeg hadde tillatt det for meg selv, kunne jeg nok trådt ut av hverdagen og virkeligheten og fortapt meg i den drømmen, og aldri mer forholdt meg til realitetene. Men hva godt ville det gjort? Det ville gavnet verken meg selv, de gjenlevende barna mine eller mannen min, og minst av alle nusse. Det ville ikke brakt henne tilbake til livet, eller på magisk vis plutselig gjort de årene hun levde gode.

Jeg har valgt å gå videre, og derfor kan jeg bare ikke rote for mye i fortiden og minnene. Jeg kjenner jo hvor vondt det er når de blir rippet opp i uten at jeg er forberedt. Med ujevne mellomrom blir jeg minnet både på det som var, som når jeg møter bestemte personer, kommer til bestemte steder, og på det som skulle ha vært. Som her om dagen på trikken, ved siden av meg satt en dame og hennes lille datter, jenta var så søt og glad og sang alfabetsangen og tullet med "Tra sma kanasara" og "Tri smi kinisiri" av full hals, hun var så nysgjerrig og vitebegjærlig, og det var tydelig at hun var 6 år og skulle bli skolejente til høsten. Nusse skulle også vært skolejente til høsten, hvis alt hadde gått som det skulle. Det har nylig vært innskriving på skolene her i distriktet, jeg måtte bare la være å lese alle artiklene i lokalavisen om årets kull med førsteklassinger og deres første møte med skolen. Det skulle jo vært nusse også, nusse og jeg...

Livet har blitt så annerledes enn jeg forestilte meg da jeg lå med en nyfødt og varm liten bylt i armene mine den februarmorgenen for seks år siden. Så mange drømmer jeg har måttet gi slipp på, ikke bare om nusse, men også når det gjelder jobb, ja, hele framtiden min. I dag er det seks år siden nusse ble født, og livet mitt ble kullkastet for alltid. Heldigvis er det lørdag, så jeg slipper å være på jobb, det gikk ikke særlig bra i fjor. Jeg har også hatt en veldig hektisk og intens uke på kurs denne uken, så jeg ikke har hatt for mye tid eller krefter til å grue meg til dagen i dag.

Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag er en kamp for å gå videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet.

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred.

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg.


9 kommentarer:

Siv sa...

Vi skulle så gjerne vært hos dere i dag og feiret den vakre, sprudlende 6 åringen <3 Nusse er med oss i hjertet, og vil aldri bli glemt.

Mine varmeste tanker er med deg og familien. Jeg er så gla i dere.

Varme klemmer

Anonym sa...

En stor varm klem fra naboen

mayskort sa...

trist å lese at dere mistet lille nusse.<3goe tanker sendes til dere,hvil i fred lille nusse<3

Guro sa...

Har ikke så mange ord. Ville bare si at jeg stadig tenker på deg selv om vi aldri har møttes.

Amelie78 sa...

Sender deg en god klem idag! Kjenner det rører og smerter meg å lese om Nusse og det du/ dere har opplevd.

Det gir meg også tanker om hva jeg selv kunne opplevd - i tillegg til det å miste datteren min. Vi vet at dersom hun hadde overlevd, kunne hun blitt alvorlig syk. Dette får vi aldri svar på, men det er svimlende å tenke på.

Det blir kanskje feil å gratulere, men jeg hyller jenta di på en dag som denne.

Varm klem fra Am.

Anonym sa...

Varme tanker sendes til deg og dine.

Klem fra Stabekk

Connie Iren sa...

Sender deg en god klem <3

Monica sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Monica sa...

Mange klemmer fra meg!!! <3