Jeg har nylig hatt en samtale om døden med en som står meg nær. Vedkommende har følt døden på kroppen like mye som jeg har gjort i forbindelse med at jeg mistet datteren min, og det er en person som alltid har hatt et nøkternt forhold til død, akseptert døden som noe endelig, og som en uunngåelig slutt på livet, og tenkt at for gamle mennesker som dør mette av dage så er ikke døden grusom eller urettferdig, kanskje vemodig, men naturlig og i mange tilfeller nærmest velkommen for den som omsider slipper fri fra lidelse og strev. Slik var det jo med nussejenta mi også, på en måte var det godt at hun fikk slippe fri fra plager og lidelser, det grusomme med hennes skjebne var at hun ikke fikk bli født frisk og ha et godt liv.
Men denne personen, som altså deler mitt syn på at det var godt at nussejenta mi fikk fred, alle hadde gjort alt de kunne for at hun skulle ha det så godt som mulig og likevel levde hun store lidelser hver dag, det var bare døden som kunne gi henne fri og slik sett var det godt at hun fikk slippe, denne personen hadde plutselig begynt å føle dødsangst. Sånn helt ut av det blå, ikke utløst av noe spesielt. Redsel for det å dø, redsel for å bli ingenting, overgangen fra livet – til ingenting. For jeg mener, og denne personen mener, at det ikke kan finnes noe liv etter døden, i døden opphører man å eksistere, det er ikke mulig for sjelen å leve videre i noen slags ”himmel” eller reinkarnasjon. I den grad man lever videre etter døden, så er det gjennom sporene man har satt etter seg i sinnene og hjertene til de som lever videre. Noen har vært offentlige personer, gjort store ting, gode ting, eller grusomme ting, men markert seg slik at de blir husket av mange. Noen dør helt alene, jeg husker jeg ble veldig beveget av denne uendelig triste og meget gode reportasjen i Dagbladet om
”Den usynlige” De fleste blir vel først og fremst blir husket av sine nære og kjære, og for meg er det dét som betyr noe. At når jeg dør, så skal mine nære og kjære huske meg med glede, kjærlighet, og varme.
Men denne samtalen fikk meg til å tenke. Er jeg redd for døden? Jeg har ikke trodd det. Jeg er jo overhodet ikke en religiøs person, og har i voksen alder aldri tvilt på at døden er endelig.
Jeg husker jeg syntes det føltes så godt, da nusse var som sykest, at jeg følte meg så trygg på mitt eget livssyn, mitt eget verdisyn. Jeg følte meg aldri usikker på om jeg hadde valgt galt da jeg ikke døpte henne, følte aldri trang til å gjennomføre noen hastedåp i kritiske situasjoner da vi ikke visste om hun ville overleve, ingen liten forrædersk tanke om at det kanskje finnes et liv etter døden likevel, en skjærsild, en himmel, et helvete. Likeledes følte jeg meg fullstendig trygg på at en humanistisk minneseremoni var det rette da hun faktisk døde, og vi måtte markere et siste farvel med henne. Uten fnugg av religiøse innslag eller religiøse former laget vi en vakker og verdig minneseremoni (jeg nekter å kalle det bisettelse eller begravelse, barna mine kaller det bedrøvelse) til ære for vår fantastiske, vakre, tapre, sterke prinsesse som fikk så altfor vanskelige forutsetninger i livet, så altfor mye lidelse og smerte, og så altfor lite glede. Av samme grunn har vi også valgt askespredning fremfor en grav på en kirkegård for nussejenta vår, gjennom å spre asken hennes på havet er hun overalt, og minnene om henne lever i hjertene våre, vi er ikke avhengig av en fysisk grav for å minnes henne eller føle oss nær henne.
Døden røvet øyenstenen min, men samtidig ga den henne fred, og derfor har jeg ikke vært sint og bitter for at hun døde, fortvilelsen og sorgen jeg bærer og som jeg aldri kan bli fri fra, dreier seg om at hun ikke fikk bli født frisk, og aldri fikk sjanse til å leve et godt liv. Det verste med hennes død, var å vente på at den skulle komme, ikke vite hvor lang tid det ville ta, om hun ville lide, merke noe, hvordan det ville skje, fredelig, eller voldsomt, brått, eller gradvis. Å vente på, skjønne, se på at barnet sitt er i ferd med å dø, det må være noe av det mest absurde et menneske kan være med på, det var de verste timene i mitt liv! Når alt var over, var jeg selvfølgelig knust. Men samtidig uendelig lettet. Jeg følte denne lettelsen helt fysisk, som om en uendelig tung bør ble løftet av skuldrene mine, aldri mer skulle min elskede skatt ha det vondt. I stedet flyttet den inn i magen min, som sorgen over alt det vonde som hadde vært, drømmene som brast og alt som aldri fikk bli, og der er den ennå, mer eller mindre tilstede.
Jeg har også en jobb hvor jeg ser mange mennesker dø. Av og til skjer det brått, voldsomt, uventet, ofte forventet, fredelig. I de aller fleste tilfellene virker det ikke som om den døende lider, når døden virkelig nærmer seg er de fleste ikke lenger ved bevissthet. Og ofte kommer døden som en befrielse. Selvfølgelig finnes det tusen måter å dø på som må være fryktelige, grusomme, å drukne, brenne inne, bli kvalt, det å merke at man er i en situasjon hvor man kommer til å dø, og forstå at man ikke kan gjøre noe for å komme seg ut av situasjonen. Likeledes må det være uendelig vondt å få en dødelig diagnose, som langsomt skrider frem, slik at man har god tid til å merke at helsen svikter og tenke på hvordan alt vil ende, hvordan verden ubarmhjertig vil fortsette også etter at man selv har gått ut av tiden, tanken på alt man kanskje ville opplevd eller gjort, mennesker man ønsker å følge, som man skjønner at man ikke får vært med på fordi døden venter. Men en slik ventetid kan man også velge å fylle med en del av de tingene man føler er viktig å få gjort, opplevelser, samvær med nære og kjære, viktige samtaler, avskjeder. Jeg har alltid tenkt at døden, når den først inntreffer, i bunn og grunn er verst for de som skal leve videre. Den som dør er ikke mer. Det er de som lever videre som bærer på minnene, savnet, sorgen.
Samtalen om døden, tankene den brakte med seg, gjør at jeg kjenner litt på den vonde sorgklumpen i magen, for det er noe uendelig trist ved forgjengeligheten i livet. Vår tid her på jorden er så kort, og det beste vi kan håpe på er å få ha det fint mens vi er her, gode mennesker å dele livet med, og etterkommere som kan føre videre noe av det som er viktig for oss.
”En håndfull sekunder av evigheten, har livet gitt oss til å tenne stjerner, lage varme, skape bilder. En håndfull sekunder til å sette spor i et hjerte…”
Jeg vet rett og slett ikke om jeg er redd for døden. Jeg er redd for å miste de som står meg nær, før de har fått leve et langt og rikt liv, redd for å måtte leve videre med enda mer savn og sorg over meningsløs død. Jeg er nok redd for at min egen død skal bli voldsom, lang eller vond. Jeg er jo som kjent en skikkelig
kontrollfrik, og derfor er jeg redd for usikkerheten knyttet til dødsprosessen, dødsøyeblikket. Men selve døden, det å være død, er jeg ikke redd for. Da er jeg ikke mer.
Ikke mye er sikkert her i livet, men det er sikkert at alle kommer til å dø, og det er sikkert at vi har livet her og nå. Derfor må det aller viktigste her i verden være å leve livet mens vi vet at vi har det, hva morgendagen bringer kan ingen vite, og vi bør leve slik at de som skal minnes oss når vi er borte, minnes oss med glede, varme og kjærlighet, så vi kan hvile i fred.
.jpg)
Innlegg
