Det er rart...

...hvordan det plutselig kan kjennes så sterkt i magen, så lang tid etter. Når jeg går der, og aner fred og ingen fare, med hodet fylt av hverdagstanker, strøtanker, planer, strategier, og så... PANG! Så sitter den der, kloen i magen, kroppen blir urolig, pusten raskere, mer overfladisk, hjertet banker hardere, øynene svir, hodet blir tungt, fylt av sorgtanker.

Som for eksempel i dag, da jeg var ute og så etter olabukser til barna, litt stresset og med tankene på vandring, og fikk forvillet meg inn i småjenteavdelingen på H&M. Et sted jeg vanligvis skygger unna, fordi jeg ikke har noen liten jente å kjøpe klær til lenger.... Men av og til så skjer det da, at jeg plutselig står der, innser hvor jeg befinner meg, og får øynene opp for de små plaggene, rosa, glitrende, søte, tøffe, kjoler, kåper, Hello Kitty. Jeg ser henne for meg, svinsende mellom klesstativene med museflettene dansende, og med klare meninger om hva som er kult. Hvordan jeg sikkert ganske enkelt ville latt henne snurre meg rundt lillefingeren og overtalt meg til å kjøpe både det ene og det andre som vi egentlig ikke skulle ha. En så hverdagslig scene, men likevel en så overveldende påminnelse om drømmen som ble knust, og om framtiden som ble røvet fra jenta mi. Da gjelder det å trekke pusten dypt, komme seg vekk, riste tankene av seg. Men kloen i magen sitter i, lenge...

Jeg treffer av og til en dame i korridorene på jobb, av og til har vi litt med hverandre å gjøre i jobbsammenheng. En mamma. Datteren hennes døde for 19 år siden, hun var 16, søt, snill og populær. Syklet over et fotgjengerfelt, hadde sykkelhjelm på, men det hjalp ikke, hun ble meid ned av en bil, skadene hun fikk var for store, livet sto ikke til  å redde. Vi var ikke venner, men jeg gikk i parallellklassen til denne jenta, i 3,5 år, vi hadde nettopp begynt på videregående da det skjedde. Det gjorde voldsomt inntrykk på oss alle da hun ble revet vekk, vi trodde vi var usårlige! Jeg møter moren hennes på jobben av og til, da ser jeg henne i øynene, smiler, hilser, og tenker. Hun har også mistet. Hvordan er det for henne å se meg? Husker hun at jeg gikk i parallellklassen til datteren hennes? Jeg er jo så gammel nå som datteren hennes ville vært om hun hadde fått leve. Blir hun minnet om hva som kunne vært, skulle vært? Hva tenker hun? Lurer hun på hvordan datteren ville sett ut? Hva slags utdannelse, jobb hun ville hatt? Om hun ville vært gift? Om hun ville vært lykkelig? Tenker hun på barnebarna hun skulle hatt? Synes hun fortsatt det er vanskelig å se en kvinne på min alder, så mange år etter? Vil hun egentlig helst komme seg unna fortest mulig, slippe å få rippet opp i vonde minner, tapte drømmer? Vet hun at jeg også har mistet, savner, grubler?

Hvordan er det for andre som ser meg, og vet? Tenker de først og fremst at der kommer hun som mistet barnet sitt? Vil jeg ha det stempelet? Likevel vil jeg jo ikke at folk skal glemme. For jeg mistet så uendelig mye, det er en så stor del av meg, jeg er så stolt av jenta mi, og bare så lenge hun huskes av andre lever minnet hennes videre, minnet om hvor vakker, sterk og tapper hun var. Jeg vil at hun skal bli husket av mange. Lenge.

Jeg har ikke glemt jenta fra parallellklassen som ble kjørt ihjel da hun var 16. Eller bestevenninnen hennes som senere tapte kampen mot kreft. Eller han fra samme klasse som døde brått av hjertestans og etterlot seg kone og to små barn. Jeg har ikke glemt han fra klassen min som omkom i en helikopterstyrt kun kort tid etter at han hadde mistet faren sin og idet han var i ferd med å flytte inn i sitt nye hus ved siden av morens, eller han fra min klasse som syntes livet ble for vanskelig å leve og hang seg i garasjen, moren hans jobber med mine barn på SFO og når vi møtes merker jeg at hun tenker det samme som jeg, vi har begge mistet. Jeg har ikke glemt. Jeg er sikker på at foreldrene til disse skolekameratene mine ikke vil at vi skal glemme. Jeg vil ikke glemme min nusse. Og da blir det nødvendigvis slik at sorgen fra tid til annen vil skylle over meg, også når jeg minst venter det. Jeg kan jo ikke klare å unngå steder og situasjoner som vil minne meg om henne resten av livet.