Når venner som sliter er langt borte...

...føler man seg så maktesløs.
Når alt man vil er å gi en lang, hard knuseklem,
men bare kan sende cyberklemmer, føler man seg fattig.
Når man vil hjelpe, fikse, ordne, rydde,
men er et helt annet sted, føler man seg ubrukelig.
Når man vil lytte, prate, trøste, gråte sammen med,
og bare kan bidra med ord fra langt borte, føler man seg liten.

Kjære Gøril, ville så gjerne vært der du er.
Skulle så gjerne gjort det jeg kan for at det du nå gjennomgår skulle bli litt lettere,
skulle så gjerne gått den veien du går nå sammen med deg og dele noe av byrden med deg,
jeg har jo gått den før deg.

Tenker så mye på deg.
Og på Jesper, og på nusse.
To av de vakreste, sterkeste, tapreste.
Som måtte ha så altfor mye vondt i livet.
Vi gjorde alt vi kunne, Gøril, virkelig.
Men det fantes ingenting vi eller noen andre kunne gjøre,
for at de skulle få leve lange, gode liv hos oss.
Og de måtte bli hentet av døden for å slippe lidelse og plager.

Hva faen er meningen med slikt?
Man får bare lyst å skrike, hyle, kaste ting, knuse,
rope ut urettferdigheten i at små barn må lide med foreldrene som hjelpeløse vitner, og så dø!
Hvordan skal man klare å leve med noe sånt?
Det går aldri å akseptere at det måtte bli slik.

Og likevel er det ikke noe mer man kan gjøre med det.
For døden er endelig, river bort hjerteskatter,
etterlater bare knuste hjerter,
som for alltid vil mangle en bit.
Så brutalt sant. Så ugjenkallelig.

Det er så vanskelig når venner som sliter er langt borte.
Og det er vanskelig å slite når venner er langt borte.

Nattens klemmer går til Gøril,
og til alle andre der ute som sørger over tapet av et barn.