Den grusomme døden

Har akkurat kommet fra jobb etter en lang vakt, kroppen er sliten etter mange timers jobb og lite søvn denne helgen, hodet kjennes fullt av bomull. Jeg burde lagt meg, sovet, men tumler med for mange tanker etter en rystende opplevelse på jobben i gårkveld. Et nytt, brutalt møte med døden, enda en person som burde hatt en lang framtid foran seg skal aldri mer gå en ny dag i møte. En person som var den viktigste i livet til flere mennesker på denne jord, nå må de leve videre med hjerter flerret opp av ubotelig sorg, jo, tiden vil nok lindre, men det er ikke sant at tiden leger alle sår, ikke helt, og jo mer dramatiske omstendighetene rundt et dødsfall er, jo større blir traumet hos de etterlatte.

Vonde minner ble rippet opp, bildene fra hendelsen henger i. Møtet med de som skal leve videre, enda mange flere liv som jeg vet for alltid kommer til å være preget av dødens brutalitet og urettferdighet, hjertet mitt blør. Hvordan skal de komme seg videre? Vil dette tapet knuse dem fullstendig? Det er slett ikke sikkert de kommer til å klare seg så godt som det jeg har gjort, for til tross for at jeg innser at sorgen over min døde datter vil prege meg og følge meg i en eller annen form resten av livet, så har jeg lykkes i å gå videre, jeg føler jeg takler tapet av datteren min relativt bra i hverdagen, og jeg føler at jeg fyller mange roller på en OK måte. Men når jeg opplever slikt vippes jeg fullstendig av pinnen, forsvarsverkene brytes ned og jeg blir bare hun som mistet barnet sitt, min egen sorg blir størst og i går kom tårene frem. Foran kolleger som i bunn og grunn er vilt fremmede personer og ikke kjenner min bakgrunn, vi kjente alle på rystelsen over å ha vært med på en så dramatisk opplevelse, og så spurte en hvordan det gikk med meg...

Det er andre gang på nesten to år at jeg ikke har klart å holde masken. Første gang var på dødsensdagen i fjor, da jeg kom inn på dagtilbudet der datteren vår tilbragte barnehagetiden sin for første gang etter at hun gikk bort, tårene var ikke til å holde tilbake. Heller ikke i går, og jeg strever for å la være å skjemmes. For jeg vil ikke skjemmes, jeg burde sannsynligvis vist mye oftere hvor overveldende det kan være å sørge over tapet av øyenstenen sin. Det er jo ikke slik at jeg går rundt og er på grinern hele tiden, men som jeg skrev om i forrige innlegg så velter den plutselig inn over meg av og til, sorgen. Det er dessverre et implisitt prinsipp i det å leve videre etter et så enormt tap, for sorgen er der, og må få utløp. Ved å gå videre med livet og velge å ikke fokusere på tapet og sorgen det største av tiden, vil det av og til skje at man blir overveldet og slått overende, og man må plaske litt rundt i selvmedlidenhet, vonde minner og tapte drømmer en stund før man igjen kan heve hodet over vannet og fortsette livet.

Jeg kunne valgt å bli i sorgen, tviholde på den, dyrke den, da ville jeg i det minste ikke blitt overrumplet av sorgfølelser, vippet av pinnen, slik som nå. Men hva godt ville det gjort? Det ville ikke bragt nussa mi tilbake, ikke fått mine knuste drømmer til å gå i oppfyllelse, men ødelagt den ene muligheten jeg har til å leve. Jeg har bare dette livet, her og nå. Gårsdagens hendelse på jobb var enda en påminnelse om hvor skjørt livet er og hvor brått, uventet og urettferdig døden kan ramme. Jeg håper de som mistet sin viktigste livsperson i går får hjelp til å komme til denne erkjennelsen når det største sjokket har lagt seg, dersom de ikke klarer det selv.

Sekundene tikker, minuttene går. Alle dagene som kommer og går, det er de som er livet, og vi må ikke glemme å ta vare på det vi har, gjøre det beste vi kan ut av her og nå, for hva morgendagen bringer vet ingen.

Heldigvis.

Det er rart...

...hvordan det plutselig kan kjennes så sterkt i magen, så lang tid etter. Når jeg går der, og aner fred og ingen fare, med hodet fylt av hverdagstanker, strøtanker, planer, strategier, og så... PANG! Så sitter den der, kloen i magen, kroppen blir urolig, pusten raskere, mer overfladisk, hjertet banker hardere, øynene svir, hodet blir tungt, fylt av sorgtanker.

Som for eksempel i dag, da jeg var ute og så etter olabukser til barna, litt stresset og med tankene på vandring, og fikk forvillet meg inn i småjenteavdelingen på H&M. Et sted jeg vanligvis skygger unna, fordi jeg ikke har noen liten jente å kjøpe klær til lenger.... Men av og til så skjer det da, at jeg plutselig står der, innser hvor jeg befinner meg, og får øynene opp for de små plaggene, rosa, glitrende, søte, tøffe, kjoler, kåper, Hello Kitty. Jeg ser henne for meg, svinsende mellom klesstativene med museflettene dansende, og med klare meninger om hva som er kult. Hvordan jeg sikkert ganske enkelt ville latt henne snurre meg rundt lillefingeren og overtalt meg til å kjøpe både det ene og det andre som vi egentlig ikke skulle ha. En så hverdagslig scene, men likevel en så overveldende påminnelse om drømmen som ble knust, og om framtiden som ble røvet fra jenta mi. Da gjelder det å trekke pusten dypt, komme seg vekk, riste tankene av seg. Men kloen i magen sitter i, lenge...

Jeg treffer av og til en dame i korridorene på jobb, av og til har vi litt med hverandre å gjøre i jobbsammenheng. En mamma. Datteren hennes døde for 19 år siden, hun var 16, søt, snill og populær. Syklet over et fotgjengerfelt, hadde sykkelhjelm på, men det hjalp ikke, hun ble meid ned av en bil, skadene hun fikk var for store, livet sto ikke til  å redde. Vi var ikke venner, men jeg gikk i parallellklassen til denne jenta, i 3,5 år, vi hadde nettopp begynt på videregående da det skjedde. Det gjorde voldsomt inntrykk på oss alle da hun ble revet vekk, vi trodde vi var usårlige! Jeg møter moren hennes på jobben av og til, da ser jeg henne i øynene, smiler, hilser, og tenker. Hun har også mistet. Hvordan er det for henne å se meg? Husker hun at jeg gikk i parallellklassen til datteren hennes? Jeg er jo så gammel nå som datteren hennes ville vært om hun hadde fått leve. Blir hun minnet om hva som kunne vært, skulle vært? Hva tenker hun? Lurer hun på hvordan datteren ville sett ut? Hva slags utdannelse, jobb hun ville hatt? Om hun ville vært gift? Om hun ville vært lykkelig? Tenker hun på barnebarna hun skulle hatt? Synes hun fortsatt det er vanskelig å se en kvinne på min alder, så mange år etter? Vil hun egentlig helst komme seg unna fortest mulig, slippe å få rippet opp i vonde minner, tapte drømmer? Vet hun at jeg også har mistet, savner, grubler?

Hvordan er det for andre som ser meg, og vet? Tenker de først og fremst at der kommer hun som mistet barnet sitt? Vil jeg ha det stempelet? Likevel vil jeg jo ikke at folk skal glemme. For jeg mistet så uendelig mye, det er en så stor del av meg, jeg er så stolt av jenta mi, og bare så lenge hun huskes av andre lever minnet hennes videre, minnet om hvor vakker, sterk og tapper hun var. Jeg vil at hun skal bli husket av mange. Lenge.

Jeg har ikke glemt jenta fra parallellklassen som ble kjørt ihjel da hun var 16. Eller bestevenninnen hennes som senere tapte kampen mot kreft. Eller han fra samme klasse som døde brått av hjertestans og etterlot seg kone og to små barn. Jeg har ikke glemt han fra klassen min som omkom i en helikopterstyrt kun kort tid etter at han hadde mistet faren sin og idet han var i ferd med å flytte inn i sitt nye hus ved siden av morens, eller han fra min klasse som syntes livet ble for vanskelig å leve og hang seg i garasjen, moren hans jobber med mine barn på SFO og når vi møtes merker jeg at hun tenker det samme som jeg, vi har begge mistet. Jeg har ikke glemt. Jeg er sikker på at foreldrene til disse skolekameratene mine ikke vil at vi skal glemme. Jeg vil ikke glemme min nusse. Og da blir det nødvendigvis slik at sorgen fra tid til annen vil skylle over meg, også når jeg minst venter det. Jeg kan jo ikke klare å unngå steder og situasjoner som vil minne meg om henne resten av livet.

Lærepenge og tilværelsens iboende jævelskap

Så var nusses fødselsdag overstått for denne gangen, og jeg må si jeg fikk meg en virkelig lærepenge. Det å grue seg til merkedagen var denne gangen ikke verre enn å leve selve dagen, for denne dagen ble den tyngste jeg har hatt på veldig veldig lenge, og på jobb hadde jeg ihvertfall ikke noe å gjøre. Orket ikke forholde meg til kolleger, skulket morgenmøtet og spiste lunsj alene. Sorgklumpen kvernet vondt og voldsomt rundt i magen, hjertet banket heftig og tårene lå på lur rett under overflaten og jeg klarte overhodet ikke å konsentrere meg. Jeg hadde planlagt å avslutte tidlig, men maktet ikke være effektiv, brukte laaang tid på dagens oppgaver, og noe måtte jeg bare utsette, det ble ikke mitt beste dags arbeid denne dagen, for å si det sånn! Om ikke annet fikk jeg bekreftet at det var helt riktig å be om ferie på dødsensdagen, har forresten ikke hørt fra sjefen ennå, men det blåser jeg forsåvidt i, uansett om jeg får ferie eller ikke går jeg bare ikke på jobb den dagen!

Jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle trene på treningsrommet på jobb etter arbeidsdagens slutt, og det gjorde jeg, hvilket betød at jeg kom sent hjem til familien. Men som jeg hadde sett for meg hjalp det å bli fysisk sliten, og da jeg kom hjem føltes ting heldigvis lettere. Hjemme tente vi lys for nusse og bare flatet ut på sofaen, med film og godteri og kake med 5 rosa lys... Da jeg omsider var blitt trøtt nok til å kunne få sove, la jeg meg og kjente at jeg var utrolig glad for at den vonde dagen var over, og så fram til en helt ordinær frilørdag...

Men hva skjedde? Nok en gang ble jeg rammet av tilværelsens iboende jævelskap, som har en tendens til å stikke kjepper i hjulene i livet mitt når det minst passer. Jeg våknet med omgangssyke. Hvorfor? Hvorfor meg? Kunne jeg ikke fått omgangssyke PÅ nusses fødselsdag i stedet da, sånn som i fjor, så hadde alt det kjipe blitt samlet på en dag? Nei, da, på frilørdagen min, mens vinterlandskapet lå badet i gnistrende sol og skiløypene ropte høyt, måtte jeg ligge strøken i et mørkt og stille rom og røre meg minst mulig mens det veltet seg i innvollene mine. Vræææææææl!!!!!!!!!!!!!! Godt jeg ikke tror på skjebne og overtro og sånt, ellers ville jeg nok lurt på om det er noe jeg har gjort galt, for å fortjene så mye dritt, jeg føler at jeg virkelig har hatt det over gjennomsnittet mye kjipt i livet mitt sammenlignet med hvilken som helst annen nordmann på min alder.

Formen i dag er absolutt bedre enn i går, men det blir ingen skitur i det nydelige vinterværet i dag heller, for å si det sånn. Satser på like fint vær og enda bedre form i morgen, for da har jeg fri fra jobb, og da VIL jeg gå på ski. Skjønt livet hittil burde vel ha lært meg at lynet kan slå ned når som helst, og at det ofte kan være dumt å glede seg på forskudd. Så jeg får vel se da, i morgen, det er vel best å ikke legge for store planer.

Nusses 5-årsdag i dag

Så var den her da, 5-årsdagen.
Tenk at det har gått 5 år siden den iskalde lørdagsmorgenen da nusse kom til verden i ekspressfart!

I etterkant har jeg jo skjønt at det var fordi hun var syk at det var så lett å føde henne. Hypotonien, den manglende muskelkraften i kroppen hennes, gjorde at hun nærmest bare gled ut, enda så intenst smertefull en fødsel er så følte jeg meg nesten ikke sliten etterpå, for den var så kort. Babyen som kom ut, den underskjønne, perfekte, aller mykeste lille jenta, var ikke sterk, vital og frisk. I stedet var hun så syk, så syk, at livet til slutt ble for tøft å leve, enda så tappert og hardt hun kjempet, en kamp som var så uendelig mye lengre, tøffere og mer smertefull enn fødselen!

Og derfor markerer vi 5-årsdag uten bursdagsbarn i dag, finnes det noe tristere?

Jeg har jo gått og gruet meg lenge, med en gnagende klump i magen, og tumlet med alle disse tankene om hvis, dersom, kanskje, hvis bare, kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha vært. Totalt fruktesløse, vonde tanker, som det er helt umulig å la være å tenke. Det er jo så sterke drømmer, ønsker og forventninger involvert i det å sette et barn til verden!

Jeg vil påstå at det å lage barn, er den ultimate egoisme. Det lille vesenet som fødes har jo overhodet ikke bedt om å få bli til! Det er for det første prisgitt den nådeløse tilfeldigheten det genetiske lotteriet er, med så mange gener som skal til for å skape et menneske, og så mye som kan gå galt, så er det virkelig forunderlig at det går bra så mange ganger som det gjør! For det andre er det nye barnet, gitt at det kommer seg levende og uskadd fra det traumet det er å bli født, prisgitt at foreldrene er kapable og villige til å ta seg skikkelig av det. Det tragiske er at altfor mange barn, også i Norge, blir født til forhold som ikke er tilfredsstillende for at de skal få en god oppvekst og full mulighet til å utvikle det potensialet som bor i dem, og jeg kan ikke nekte for at jeg mang en gang har rast over hvor urettferdig naturen og verden er. Hvorfor fikk ikke min nusse bli født frisk? Hvorfor var det akkurat hun som måtte tape det genetiske lotteriet? Hvorfor blir friske barn født på løpende bånd av foreldre som ikke evner, har mulighet eller vil ta skikkelig vare på dem?

Misforstå meg ikke, det er jo ikke slik at jeg ønsker at et annet barn skulle bli rammet av nusses ulykke i stedet for henne. Eller at jeg ønsker at noen andre foreldre, uansett ressurser, skulle fått et sykt barn i stedet for oss. Et liv som nusses unner jeg ingen, verken barn eller forelder. Men det føles likevel så vondt å få et barn som var så sykt og plaget, at det er vanskelig å ikke synes at det er fryktelig, fryktelig urettferdig.

Det er 5-årsdag hos oss i dag, og det blir en vanskelig dag. Heldigvis er erfaringen at det å gå og grue seg til en slik merkedag er verre enn å leve selve dagen, håper det samme gjelder for i dag. Nusse er alltid med meg i tankene, men ekstra mye, og på en annerledes måte når det dreier seg om merkedager. I dag er det hennes dag, og den brutale virkeligheten er at vi ikke har henne hos oss denne dagen. Vi som måtte leve videre uten henne, det er vår oppgave å holde minnet om henne levende, som den utrolig sterke, tapre lille kjempen hun var. Hun hadde ikke bedt om å bli satt til verden den gangen for 5 år siden. På 5-årsdagen føler jeg at jeg skylder hennes minne å markere at det er hennes dag ikke bare i tanke, men også i handling. Derfor blir det kake med 5 lys i kveld, lystenning og friske blomster på minnekisten, og familietid med refleksjon og ettertanke. For nusse!

Hvil i fred, min vakreste skatt.

Min kjærlighet til deg er en flamme i mitt hjerte 

som vil brenne så lenge jeg lever.

I ærbødighet,

mamma

Merkedager og jobb

Etterhvert som de nærmer seg igjen, merkedagene, er det mange av de samme tankene som melder seg som jeg tumlet med i fjor på denne tiden.
For omtrent akkurat et år siden skrev jeg en bloggpost om å være hjemme fra jobb på merkedagene eller ikke, og jeg kjenner at jeg kunne postet det samme innlegget igjen nå.

I fjor ble det slik at jeg var hjemme fra jobb begge dagene. På fødselsdagen hadde jeg virkelig tenkt å gå på jobb, men våknet opp med en heftig omgangssyke, og dermed hadde jeg intet annet valg enn å bli hjemme. Men da jeg lå der i sengen og prøvde å røre meg minst mulig på grunn av kvalme og magekramper, men av og til måtte kreke meg opp for å kaste opp eller gå på do, så skulle jeg virkelig ønske at jeg var på jobb i stedet. For det ble ensomt og vondt å ligge der, og i tillegg til sykdommen plages av alle tankene om det som skulle vært, kunne vært, ville vært og hadde vært. Det hadde kanskje føltes annerledes hvis jeg hadde vært frisk? På ett års-dødsensdagen (som storesøsknene kaller det) i fjor tok jeg ut en feriedag, mannen var også hjemme fra jobb, og vi hentet ungene tidlig på skolen og dro på utflukt, hadde en skikkelig familiedag som faktisk ble veldig hyggelig og fin, utover dagen ble været til og med nesten like nydelig som året før...

Så har det gått et år da, tiden har formerlig rast avgårde, og spørsmålet melder seg på nytt, bli hjemme eller ikke? Altså, jeg har virkelig ikke vært mye borte fra jobb på grunn av nusse. Av ulike, kompliserte årsaker som jeg ikke skal gå inn på her, begynte jeg i ny jobb allerede mindre enn 4 uker etter at hun døde, i en jobb med mye menneskekontakt som krever 100% konsentrasjon. Det var beinhardt å fokusere i starten, men likevel godt å slippe å gå hjemme å gruble, og alt i alt har det gått ganske bra. I løpet av de første 11 månedene hadde jeg kun en dags fravær på grunn av henne, jeg fikk permisjon med lønn i forbindelse med at vi var til genetisk veiledning. Jeg jobbet til og med julaften ettermiddag/kveld/natt det første året, det var grusomt å være borte fra familien på den første store høytidsdagen etter at hun døde, men det gikk, det også. På fødselsdagen hennes i fjor var jeg altså hjemme på grunn av omgangssyke, og så var det den feriedagen på dødsensdagen. I fjor våres tok jeg i tillegg 2 feriedager for å delta på etterlattekurs på Frambu senter for sjeldne funksjonshemminger, men det er det! Så arbeidsgiver kan virkelig ikke si at jeg har vært til mye bry i forhold til det at de ansatte en som nettopp hadde mistet et barn! Jeg er dessuten knapt borte fra jobb på grunn av egen sykdom, og kan telle på en hånd hvor mange dager jeg har vært hjemme med sykt barn siden jeg begynte i jobben.

I hverdagene går det jo stort sett veldig bra med meg, jeg preges ikke av sorg selv om jeg har nusse med meg i tankene og hun befinner seg der i bakhodet et sted. Men det er rart med merkedager, når de begynner å nærme seg så kverner tankene mer, hun blir mer tilstede, føles sterkere, sorgklumpen i magen rører mer på seg. Hverdagen min er hektisk og travel, og ofte føler jeg på at jeg ikke har nok tid til å minnes, til ettertanke og refleksjon, til henne, derfor tenker jeg på å gi meg selv litt tid til akkurat det på merkedagene hennes. Men er det greit å ta en feriedag på dødsensdagen i år også? Hvor lenge er det i så fall greit? Burde jeg nå etter to år ha kommet over det med å grue meg til merkedager, og ikke la det faktum at det er 2 år siden datteren min døde forstyrre konsentrasjonen min, men ta meg sammen, gå på jobb og gjøre jobben min?

Som sagt dro vi på familieutflukt på dødsensdagen i fjor. Den dagen hun døde fra oss dro vi også på tur, hun døde tidlig på morgenen, på årets første skikkelige vårdag, fuglene kvitret utenfor vinduene da hun trakk sitt siste pust og solen rant blodrød i horisonten... Det ble en nydelig, mild og strålende vårdag, og etter at begravelsesbyrået hadde vært og hentet henne på formiddagen orket vi ikke sitte inne, hjemme, vi dro på tur og var ute i det vakre været, klatret på og utforsket en spennende festning som ligger et stykke unna oss og fant en slags sjelero midt i det grusomme, hjerteskjærende, absurde at jenta vår hadde dødd fra oss bare timer tidligere. Og i år har ungene en klar forventning om at vi skal gjøre det samme. Så jeg har akkurat bedt sjefen om en feriedag den dagen, håper det går i orden.

Det er det som føles riktig i år. På fødselsdagen kommer jeg til å gå på jobb, men det er en fredag, og vi har lagt noen små planer for hvordan vi skal markere dagen på ettermiddagen og kvelden. Kryss fingrene for oppholdsvær!

Jeg vet allerede nå at nøyaktig de samme tankene vil melde seg på samme tid neste år. Og at jeg vil måtte ta stilling til akkurat det samme spørsmålet til neste år, og året etter der, og etter der, bli hjemme eller ikke. Til året vil vel forsåvidt fødselsdagen falle på en lørdag og dødsensdagen på en søndag, men jeg jobber turnus, og jeg vet ikke nå om jeg garantert har fri. Så det blir vel en lignende bloggpost til året også.

Jeg så datteren min dø!

Tiden flyr så fort! Det blir altfor sjelden tid til å sette seg ned og tenke, og skrive.
Nå har det allerede blitt februar, en av nusses måneder, og selv om det er noen dager igjen til hennes dag, kjennes det allerede litt i magen.
Dette er måneden da hun skulle blitt 5 år, hun ville virkelig begynt å bli stor jente! Stor nok til å ha ordentlig bursdagsselskap med venner fra barnehagen, kanskje allerede for stor for rosa prinsessebursdag, kanskje hun ville hatt utebursdag, med aking i mørket, hodelykter, varm kakao og pølser på grillen!?

Kanskje. Hvis. Hvis bare! Det er så mange "kanskje" og "kunne ha vært" i tankene hos en mamma til et barn som ikke får vokse opp. Så mange brustne drømmer, som det er så vanskelig å gi slipp på.
Drømmer som i mitt tilfelle allerede ble knust lenge før jenta mi faktisk døde.

Ting ble så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og hvis hun ikke hadde dødd fra meg, ville det jo ikke blitt noen akebursdag. Det ville sannsynligvis ikke blitt en hyggelig dag i det hele tatt, med et bursdagsbarn som ikke ville forstått noe av at det var hennes dag, ikke skjønt at hun egentlig skulle hatt barneselskap og frydet seg over gaver, kaker og oppmerksomhet, hun ville mest sannsynlig ikke engang hatt en god dag etter hennes målestokk, for de dårlige dagene var så uendelig mange fler enn de gode, og de gode var egentlig ikke så mye å skryte av, de heller. I hennes liv var det bare øyeblikk, korte stunder som var gode. Minner som jeg prøver å tviholde på, men som jeg kjenner glipper for meg, og det smerter meg.

I stedet for å huske lydene, luktene, følelsen av de gode stundene, er det dessverre de vonde stundene som nå står klarest for meg, det var knyttet så voldsomme psykiske påkjenninger til disse stundene at de har brent seg inn i hukommelsen, og fortsatt føles ganske nær. Av og til er det noe som trigger, bringer fram et slikt vondt minne, og jeg blir nesten slått i bakken, kjenner hjertet banker hardt og tårer presser på som jeg burde ha grått. Som tidligere i dag, da dødsøyeblikket plutselig tvang seg fram fra hukommelsen, jeg kan enda nesten fornemme følelsen av den glohete, men å så myke huden hennes, lyden av pusten hennes, hjerteslagene som raste avgårde, før de plutselig ikke var mer. Jeg så min egen datter dø! Jeg husker timene etterpå, vonde syn fra da jeg stelte henne for siste gang, hvordan vi la henne til sengs og det først nesten så ut som hun bare sov. Hvordan søsknene så keitet og hjerteskjærende virret mellom stua og soverommet, holdt hånden hennes, strøk kinnet hennes, gikk til og fra, til og fra. Storesøster som ikke kunne slutte å gråte, storebror som bare var blek og stille. Bloddråpen som etterhvert rant ut av nesen, dødsstivheten... Likbilen som kom opp i gården, den lille hvite kista som ble satt i sengen vår, hvordan vi la henne oppi, så stiv hun var, kistelokket som ble lukket igjen, tårene i øynene på begravelsesagentene. Kista laget et lite hull i lakenet, jeg sydde det med en gang, men bruker helst ikke det lakenet  nå, for i stingene er det så vonde minner... Mitt eget kjøtt og blod, min egen aller sterkeste, tapreste, vakreste, mykeste forlot huset vårt for siste gang, voksblek og kald i ei lita hvit kiste, båret ut av to fremmede, kjørt vekk i en likbil...

Dette og andre voldsomme øyeblikk i livet hennes sitter så altfor godt fast i minnet, og det er så trist at ikke de gode minnene er sterkest, det er jo de jeg vil huske, det er i de minnene jeg vil føle meg nær henne. Men det er i de vonde, mest voldsomme minnene jeg fremdeles nesten fysisk kan føle hvordan hun var, og enda så smertefullt det er, så vil jeg jo innerst inne ikke glemme, hvordan hun føltes, min mest dyrebare hjerteskatt.

Det er februar, og snart skulle hun fylt 5 år. Det venter noen vanskelige dager nå. Dagene fram mot slike merkedager er alltid verst, tanken på hvordan ting kunne vært, skulle vært, ville vært, gå og grue seg, bli innelukket, hissig, tverr, trist. I fjor lå jeg strøken  med omgangssyke på dagen hennes, så det ble ingen ordentlig markering av dagen, og det var så trist. I år håper jeg at jeg får være frisk, så jeg først kan trene til jeg nesten kaster opp, får tømt hodet og blir skikkelig sliten, og at vi så kan spise kake med 5 lys, for vårt elskede bursdagsbarn som hviler i fred. Men mest av alt skulle jeg ønske vi skulle ha akebursdag...

Bildet er tatt ca 2,5 måneder før hun døde. 
Hun hadde akkurat vært alvorlig syk og var veldig sliten, og sovnet inntil meg på fanget mitt, noe hun nesten aldri gjorde, et godvondt minne...

Tanker om døden

Jeg har nylig hatt en samtale om døden med en som står meg nær. Vedkommende har følt døden på kroppen like mye som jeg har gjort i forbindelse med at jeg mistet datteren min, og det er en person som alltid har hatt et nøkternt forhold til død, akseptert døden som noe endelig, og som en uunngåelig slutt på livet, og tenkt at for gamle mennesker som dør mette av dage så er ikke døden grusom eller urettferdig, kanskje vemodig, men naturlig og i mange tilfeller nærmest velkommen for den som omsider slipper fri fra lidelse og strev. Slik var det jo med nussejenta mi også, på en måte var det godt at hun fikk slippe fri fra plager og lidelser, det grusomme med hennes skjebne var at hun ikke fikk bli født frisk og ha et godt liv.

Men denne personen, som altså deler mitt syn på at det var godt at nussejenta mi fikk fred, alle hadde gjort alt de kunne for at hun skulle ha det så godt som mulig og likevel levde hun store lidelser hver dag, det var bare døden som kunne gi henne fri og slik sett var det godt at hun fikk slippe, denne personen hadde plutselig begynt å føle dødsangst. Sånn helt ut av det blå, ikke utløst av noe spesielt. Redsel for det å dø, redsel for å bli ingenting, overgangen fra livet – til ingenting. For jeg mener, og denne personen mener, at det ikke kan finnes noe liv etter døden, i døden opphører man å eksistere, det er ikke mulig for sjelen å leve videre i noen slags ”himmel” eller reinkarnasjon. I den grad man lever videre etter døden, så er det gjennom sporene man har satt etter seg i sinnene og hjertene til de som lever videre. Noen har vært offentlige personer, gjort store ting, gode ting, eller grusomme ting, men markert seg slik at de blir husket av mange. Noen dør helt alene, jeg husker jeg ble veldig beveget av denne uendelig triste og meget gode reportasjen i Dagbladet om ”Den usynlige”  De fleste blir vel først og fremst blir husket av sine nære og kjære, og for meg er det dét som betyr noe. At når jeg dør, så skal mine nære og kjære huske meg med glede, kjærlighet, og varme.

Men denne samtalen fikk meg til å tenke. Er jeg redd for døden? Jeg har ikke trodd det. Jeg er jo overhodet ikke en religiøs person, og har i voksen alder aldri tvilt på at døden er endelig.
Jeg husker jeg syntes det føltes så godt, da nusse var som sykest, at jeg følte meg så trygg på mitt eget livssyn, mitt eget verdisyn. Jeg følte meg aldri usikker på om jeg hadde valgt galt da jeg ikke døpte henne, følte aldri trang til å gjennomføre noen hastedåp i kritiske situasjoner da vi ikke visste om hun ville overleve, ingen liten forrædersk tanke om at det kanskje finnes et liv etter døden likevel, en skjærsild, en himmel, et helvete. Likeledes følte jeg meg fullstendig trygg på at en humanistisk minneseremoni var det rette da hun faktisk døde, og vi måtte markere et siste farvel med henne. Uten fnugg av religiøse innslag eller religiøse former laget vi en vakker og verdig minneseremoni (jeg nekter å kalle det bisettelse eller begravelse, barna mine kaller det bedrøvelse) til ære for vår fantastiske, vakre, tapre, sterke prinsesse som fikk så altfor vanskelige forutsetninger i livet, så altfor mye lidelse og smerte, og så altfor lite glede. Av samme grunn har vi også valgt askespredning fremfor en grav på en kirkegård for nussejenta vår, gjennom å spre asken hennes på havet er hun overalt, og minnene om henne lever i hjertene våre, vi er ikke avhengig av en fysisk grav for å minnes henne eller føle oss nær henne.

Døden røvet øyenstenen min, men samtidig ga den henne fred, og derfor har jeg ikke vært sint og bitter for at hun døde, fortvilelsen og sorgen jeg bærer og som jeg aldri kan bli fri fra, dreier seg om at hun ikke fikk bli født frisk, og aldri fikk sjanse til å leve et godt liv. Det verste med hennes død, var å vente på at den skulle komme, ikke vite hvor lang tid det ville ta, om hun ville lide, merke noe, hvordan det ville skje, fredelig, eller voldsomt, brått, eller gradvis. Å vente på, skjønne, se på at barnet sitt er i ferd med å dø, det må være noe av det mest absurde et menneske kan være med på, det var de verste timene i mitt liv! Når alt var over, var jeg selvfølgelig knust. Men samtidig uendelig lettet. Jeg følte denne lettelsen helt fysisk, som om en uendelig tung bør ble løftet av skuldrene mine, aldri mer skulle min elskede skatt ha det vondt. I stedet flyttet den inn i magen min, som sorgen over alt det vonde som hadde vært, drømmene som brast og alt som aldri fikk bli, og der er den ennå, mer eller mindre tilstede.

Jeg har også en jobb hvor jeg ser mange mennesker dø. Av og til skjer det brått, voldsomt, uventet, ofte forventet, fredelig. I de aller fleste tilfellene virker det ikke som om den døende lider, når døden virkelig nærmer seg er de fleste ikke lenger ved bevissthet. Og ofte kommer døden som en befrielse. Selvfølgelig finnes det tusen måter å dø på som må være fryktelige, grusomme, å drukne, brenne inne, bli kvalt, det å merke at man er i en situasjon hvor man kommer til å dø, og forstå at man ikke kan gjøre noe for å komme seg ut av situasjonen. Likeledes må det være uendelig vondt å få en dødelig diagnose, som langsomt skrider frem, slik at man har god tid til å merke at helsen svikter og tenke på hvordan alt vil ende, hvordan verden ubarmhjertig vil fortsette også etter at man selv har gått ut av tiden, tanken på alt man kanskje ville opplevd eller gjort, mennesker man ønsker å følge, som man skjønner at man ikke får vært med på fordi døden venter. Men en slik ventetid kan man også velge å fylle med en del av de tingene man føler er viktig å få gjort, opplevelser, samvær med nære og kjære, viktige samtaler, avskjeder. Jeg har alltid tenkt at døden, når den først inntreffer, i bunn og grunn er verst for de som skal leve videre. Den som dør er ikke mer. Det er de som lever videre som bærer på minnene, savnet, sorgen.

Samtalen om døden, tankene den brakte med seg, gjør at jeg kjenner litt på den vonde sorgklumpen i magen, for det er noe uendelig trist ved forgjengeligheten i livet. Vår tid her på jorden er så kort, og det beste vi kan håpe på er å få ha det fint mens vi er her, gode mennesker å dele livet med, og etterkommere som kan føre videre noe av det som er viktig for oss.

”En håndfull sekunder av evigheten, har livet gitt oss til å tenne stjerner, lage varme, skape bilder. En håndfull sekunder til å sette spor i et hjerte…”

Jeg vet rett og slett ikke om jeg er redd for døden. Jeg er redd for å miste de som står meg nær, før de har fått leve et langt og rikt liv, redd for å måtte leve videre med enda mer savn og sorg over meningsløs død. Jeg er nok redd for at min egen død skal bli voldsom, lang eller vond. Jeg er jo som kjent en skikkelig kontrollfrik, og derfor er jeg redd for usikkerheten knyttet til dødsprosessen, dødsøyeblikket. Men selve døden, det å være død, er jeg ikke redd for. Da er jeg ikke mer.

Ikke mye er sikkert her i livet, men det er sikkert at alle kommer til å dø, og det er sikkert at vi har livet her og nå. Derfor må det aller viktigste her i verden være å leve livet mens vi vet at vi har det, hva morgendagen bringer kan ingen vite, og vi bør leve slik at de som skal minnes oss når vi er borte, minnes oss med glede, varme og kjærlighet, så vi kan hvile i fred.

På årets siste dag

Det er bare minutter igjen av 2010, og rakettene smeller allerede rundt husveggene.
På årets siste dag vil jeg takke alle som følger bloggen, og spesielt de som legger igjen noen ord av og til!
Jeg vil også sende alle ønsker om et løfterikt nytt år, med håp, framgang, gode stunder med nære og kjære, fred, stabilitet, trygghet, og at hver især får oppleve lykke og glede, side om side med de mindre bra tingene som livet har en tendens til å føre med seg.

Noen av oss lever med savn og sorg, og til dem vil jeg sende ekstra varme klemmer og gode tanker.
Noen går for første gang inn i et nytt år uten en av sine nærmeste, og det føles vondt å skulle forlate det som har vært og fortsette på et nytt kapittel i livet uten den man har mistet.

For noen av oss innebærer morgendagen starten på enda et år lenger unna den siste stunden vi delte med de vi savner, de siste fysiske minnene, luktene, lydene, følelsen av huden, håret, den varme pusten, er enda lenger unna, og blir svakere og svakere, vanskeligere å holde fast på, og det er også vondt, for fysiske minner er så sterke, men så vanskelige å holde fast på.

Klærne til nusse lukter ikke nusse lenger. Jeg har vanskeligere for å erindre følelsen av hvor usannsynlig myk huden hennes føltes, varmen fra kroppen hennes, pusten hennes, vanskeligere for å høre for meg lydene hun lagde. Men også skrikene. Brekningene. Den stive kroppen når hun ikke hadde det bra. Den stressede pusten når hun ikke fant roen. Ikke alt er like vondt å glemme...

Til de som savner noen og har det vondt, jeg håper tiden gjør savnet lettere å bære og at minnene i hjertet gjør det mulig å komme videre med livet.
Til de som har sine kjære langt borte sender jeg en ekstra varm tanke og klem, på noen måter må det være vanskeligere å savne noen som lever men som forskjellige omstendigheter gjør at man ikke får vært sammen med, enn å savne noen som er død, og som man vet man aldri kan få sett igjen.
En ekstra klem også til dem som ikke blir satt pris på av sine nærmeste slik de fortjener.
Alle de som føler at de har det bra og er på en god plass i livet, om de har mistet noen eller ikke, jeg er veldig glad på deres vegne, og håper lykken følger med dere inn i det nye året!

Nå skal jeg ønske det nye året velkommen!

Med ønske om en fredfylt jul

Sarah McLachlan - Wintersong

The lake is frozen over
the trees are white with snow
And all around
reminders of you
are everywhere I go

It's late and morning's in no hurry
but sleep won't set me free
I lie awake and try to recall
how your body felt beside me
when silence gets too hard to handle
and the night too long

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Oh I miss you now, my love
Merry Christmas, merry Christmas,
merry Christmas, my love

Sense of joy fills the air
and I daydream and I stare
up at the tree and I see
your star up there

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Tusen takk til besteste vennen min for denne sangen, nydelig tekst...
Deler den her på bloggen, dedikert til alle som må feire jul uten en av sine kjære.
Tross at det mangler en ønsker jeg at alle som har mistet noen først og fremst får mange hyggelige stunder i julen, selv om det usynlige tomrommet rundt festbordet og blant gavene er en taus men sår påminner om en drøm som ikke fikk bli, og savn og juleglede for alltid vil gå hånd i hånd.

Tristheten som ligger på lur

Når jeg tenker på alt jeg opplevde med nussejenta mi, både mens hun levde, og det at hun døde fra meg, føler jeg at det må være rimelig å si at bagasjen jeg bærer med meg videre i livet og hverdagen er tyngre enn veldig mange andres. Men til tross for det er det jo ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Jeg kastet meg ut i hverdagsliv og jobb kort tid etter at hun døde, og etterhvert som tiden har gått, merker jeg at tristheten preger hverdagen i mye mindre grad nå enn den gjorde i starten. Det er ikke det at jeg ikke tenker på henne om dagene, for det gjør jeg, mange mange ganger hver eneste dag. Men for det meste er det et slags resignert vemod jeg føler når jeg tenker på henne, som en naturlig del av grunnstemningen i den personen jeg nå er, mens hverdagslivet går sin gang og jeg for det meste føler at jeg har det ganske bra.

Men selv om jeg altså ofte ikke merker det i hverdagen så ligger den på lur der rett under overflaten, tristheten over det som var og alt som ikke ble. Det er særlig i situasjoner hvor jeg uventet blir minnet om min aller største hjertesorg, at jeg ikke er utøvende mamma til tre vakre og friske barn, at forsvarsverkene brister og denne tristheten veller fram. Som for eksempel når jeg plutselig ser ei jente på den alderen hun skulle vært, som minner meg om henne og noe vi skulle gjort sammen. Eller som på julebordet sist helg, da to av kollegene mine kastet seg ut i en bedugget og høylytt samtale om hvor travelt livet som trebarnsforeldre er, hvordan de følte at de nå hadde gjort sitt for befolkningsveksten, og at "baksetet er fullt og familien er komplett".

Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg kjenner tristheten som en tung, kald sten i magen i slike situasjoner. Hvis alt hadde gått slik jeg hadde ønsket og drømt, skulle jeg også deltatt med liv og lyst i en slik samtale, og sikkert beklaget meg like mye over tidsklemma. Men nå skulle jeg gitt hva som helst for å måtte finne og pakke inn 72 adventskalendergaver i stedet for 48. Eller stresset for å få henne også til å sitte fint sammen med storesøsknene og posere for årets julekortbilde, i stedet for at søsknene må sitte og holde et fotografi av henne for at hun også skal få være med. For familien min blir aldri komplett. I stedet har jeg et sår i hjertet som med ujevne mellomrom vil bli slått opp og aldri helt vil gro, og et tomrom i livet hvor ekkoet av sorg for alltid vil runge mer eller mindre hørbart gjennom hverdaglsarmen.

Men jeg viser det ikke. Sorgen i hjertet får ingen se.

Jeg lurer på om følelsene vil bli svakere, mildere etterhvert. Hvor mye som etterhvert må til før tristheten bryter gjennom. Mange år fra nå, hvordan vil sorgen føles da? Jeg tenker på et kinesisk visdomsord noen sendte meg en gang:

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,

overskygger savnet av det du har mistet, når du vet

at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang

kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser

avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

Vil jeg noen gang komme så langt? Vil jeg kjenne glede som overskygger savnet, føle at jeg aldri ville unnvært det jeg har tapt, når det jeg hadde var så forferdelig trist og vondt? Kan sorgprosessen virkelig ta slutt? Jeg tror ikke det. Jeg kan ikke se for meg at sorgen vil forsvinne, den vil kanskje endre form, bli mildere, men en mamma kan aldri glemme. En mamma kan aldri glemme at hun har et barn for lite. Selv mange, mange år fra nå, vil jeg nok fortsatt av og til kjenne på tristheten, den lurer der under overflaten og jeg ser ikke for meg at den noen gang vil forsvinne helt, jeg tror ikke trekanten i hjertet mitt noen gang vil bli helt rund.

Jeg har det bedre nå

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bedre nå, enn da nusse levde.

Jeg har det bedre, og selv om det gjør vondt å erkjenne det, så er det sant. Alt er så enkelt nå! 

Ingen spesielle hensyn må tas, det meste kan gjøres på strak arm, og hele familien kan være med.

Jeg har ikke lenger det konstante, blytunge ansvaret for et plaget og hjelpeløst lite vesen hvilende på skuldrene mine, som gjorde at jeg aldri fikk fri, aldri fred, jeg var alltid i beredskap, gikk og ventet på neste krise, og neste, og neste, frykten hadde et konstant grep om innvollene mine. Det er borte, jeg kjente bokstavelig talt at det lettet bare timer etter at hun hadde pustet for siste gang.

Jeg har selvsagt fortsatt mye ansvar, for de levende barna mine, og i jobbsammenheng, men det er ikke noe ekstraordinært med det, det er liksom så normalt, sånn er det for alle.

Jeg sier heller ikke at livet har blitt så lekende lett å leve, å være karrierekvinne, husmor, kjærestekone, og ikke minst mamma til to halvstore barn som nå skal finne sin identitet og sin plass og forberede seg på å tre inn i ungdommens og etterhvert de voksnes verden, kan jammen være utfordrende nok. Tidsklemma har fortsatt sitt faste grep om familien vår, og tempoet er høyt. Større og mindre økonomiske bekymringer har vi også, vi som alle andre.

Men nå har vi det liksom som folk flest, og lever et liv som er så uendelig mye mer ukomplisert enn det var da nusse levde! Da var dagene dominert av hennes ubehag, og en hjerteskjærende sorg over at samme hva vi gjorde for henne, så fikk hun det ikke bra. Ikke akseptabelt engang. Den altoppslukende hjelpeløsheten i å måtte se hennes lidelse uten å kunne lindre, hjertet, håpet, døde litt mer hver eneste dag. Redselen for en ukjent framtid, frykten for slutten, vissheten om at for hvert sekund rykket den nærmere...

Nå består bekymringene våre i om vi rekker å komme oss avgårde om morgenen, hva vi skal ha til middag, alt rot og støv som tårner seg opp fordi vi aldri er hjemme og har tid til å rydde og vaske, om vi noensinne blir ferdige med vårt evige oppussingsobjekt, om ungenes små og store utfordinger med skole og venner, hva vi skal gjøre med bilen, planleggingen og sparingen til drømmeferien. Uten nusse.

Det er jo ikke sånn det skulle vært! Det var aldri dette jeg ville! Hvilken mamma vil vel at hennes eget barn skal dø, slik at hun selv kan få det lettere? En mamma gir alt, ofrer alt, utholder alt, elsker, betingelsesløst! En mamma ønsker bare det beste for sine barn. Og tenk at det beste for min lille datter var å få slippe å leve mer, at det beste jeg kunne gjøre for henne var å gi slipp på henne. Tenk at det var det som måtte til for å gjøre livet mitt lettere. At livet mitt ble bedre etter at datteren min var død. Tanken er jo helt sinnsyk, absurd!

Alt jeg ville, var at hun skulle være her hos meg, og at vi skulle kunne ha det bra, sammen.

I stedet måtte hun altså dø, for at vi skulle få det bedre, begge to.

Jeg sier bedre, for helt bra blir det aldri igjen. Aldri helt, helt, 100%.

Det fantes ingen vinnere i dette dramaet, det aller viktigste er tapt for evig, og prisen for et mer bekymringsløst liv var så altfor, altfor høy.

Et sørgelig vemod fyller plassen i hjertet mitt der hennes lykke skulle vært.

Og jeg har det bedre nå.  

Hvil i fred, mammas vakreste, elskede lille prinsesse!

So Far Away

Never feared for anything
Never shamed but never free
A light that healed a broken heart with all that it could

Lived a life so endlessly
Saw beyond what others see
I tried to heal your broken heart with all that I could

Will you stay?
Will you stay away forever?

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
I have so much to say but you're so far away

Plans of what our features hold
Foolish lies of growin' old
It seems we're so invincible, the truth is so cold

A final song, a last request
A perfect chapter laid to rest
Now and then I try to find a place in my mind

Where you can say,
You can stay awake forever

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
I have so much to say but you're so far away

Sleep tight, I'm not afraid
The ones that we love are here with me
Lay away a place for me
'Cause as soon as I'm done, I'll be on my way
To live on eternally

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
And the light you left remains but it's so hard to stay
When I had so much to say and you're so far away

I love you
You were ready
The pain is strong and urges rise
But I'll see you
When it lets me
Your pain is gone, your hands untied

So far away

I need you to know

So far away
And I need you to,
Need you to know...

Kontrollfrik

Jeg er en kontrollfrik, hvis jeg ikke føler at jeg har kontroll på det som skjer rundt og i meg, føler jeg meg ukomfortabel, og gjør alt jeg kan for å gjenvinne kontroll og fjerne ubehaget.
Dette er nok en veldig stor årsak til at det var vanskelig for meg å være mammaen til et barn som var så sykt å hadde det så mye vondt som nusse, samme hva jeg foretok meg, klarte jeg ikke å ta kontroll over situasjonen, jeg klarte ikke å minske plagene hennes i tilstrekkelig grad eller gjøre henne tilfreds, og hennes tilstand var til enhver tid totalt uforutsigbar. Det var rett og slett umulig å ha kontroll.
Det sier seg selv at det gjør noe med psyken til en person som er vant til å ha kontroll, skaffe kontroll, og klare det meste med hard innsats.

Nå er nusse borte, og bare tomhet, vemod, savn, sorg og mange tildels vonde og noen gode minner er tilbake.
Men kontrollbehovet mitt i forhold til henne er der fortsatt, det har bare forandret seg.
Jeg kontrollerer følelsene mine, stenger dem inne når følelsesutbrudd oppleves upassende eller jeg ikke har tid, og forbereder meg på bølgedaler jeg ser vil komme. Slik som merkedager som ul, bursdag, dødsdag, 17. mai, ferier, og de nærmeste ukene forut for dem. Jeg har for eksempel allerede begynt å tenke to år fram i tid, når alle de andre, friske, levende 2006-barna skal gå til sin første skoledag. Jeg kjenner alt nå at det kommer til å bli tøft, men tenker vel at gjennom å erkjenne at visse tider og begivenheter vil bli ekstra tunge, og forberede meg mentalt, vil dagen tross alt bli lettere å takle når den først kommer.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg merker gang på gang hvordan jeg blir voldsomt satt ut av balanse og følelser ukontrollert veller opp i meg dersom jeg uventet blir minnet på det som var, det som skulle vært, og det som aldri får bli. Som for eksempel her forleden, da jeg sto i kø for å kjøpe nye ballettsko til min tiårige datter, som har gått på ballett siden hun var fire. Og flere små jenter kom trippende inn, hånd i hånd med mamma eller pappa, for å kjøpe sine første ballettsko. Da slo det meg, en ting jeg rett og slett ikke hadde tenkt på, og dermed ikke hadde kunnet forberede meg mentalt på, nemlig at om nusse hadde levd og fått være frisk, så var det jo denne høsten hun også skulle begynt på ballettskolen. Hun skulle stått der sammen med meg, holdt meg i hånden og trippet utålmodig, ventet på å få sine første små rosa ballettsko. Det var som å bli slått i magen, jeg ble kvalm, tårene presset på i øynene, men jeg tvang dem tilbake, konsentrerte meg om å puste rolig, og ta kontroll. Tenk om jeg hadde begynt å gråte der midt i en kø av 20-30 mennesker!? De ville vel trodd jeg var helt sprø.

Etterpå fikk jeg dårlig samvittighet, tenk at jeg hadde glemt at det var i høst nusse skulle vært gammel nok til å begynne på ballett!? Jeg burde jo husket det, forberedt meg på det, unngått å bli overrumplet og dermed risikere et følelsesmessig utbrudd, jeg skulle hatt kontroll. Jeg tenker at det ikke må få skje igjen.
Sannsynligvis er det ikke bra å være avhengig av så stor grad av kontroll som jeg er. Jeg ser faren for at kontrollbehovet kan tippe over og bli patologisk. Og at det å stenge vonde og vanskelige følelser inne over tid rett og slett kan føre til at jeg bryter sammen en dag. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer avslappet, jeg øver meg på det, og når det gjelder mange ting kan jeg fint klare å gi mer faen. Men ikke når det gjelder noe så vondt og viktig som nusse, da ville jeg risikert å blottstille min store, personlige sorg for alle og enhver. Og det vil jeg jo ikke. Derfor søker jeg kontroll, det er det jeg kan best.
Det er en overlevelsesmekanisme, det også.

Remembering

Go ahead and mention my child,
the one that died, you know.
Don't worry about hurting me further,
the depth of my pain doesn't show.

Don't worry about making me cry,
I'm already crying inside.
Help me heal by releasing
the tears that I desperately hide.

I'm hurt when you just keep silent,
pretending it doesn't exist.
I’d rather you mention my child,
knowing that she's dearly missed.

You ask me how I'm doing,
I say "pretty good" or "fine".
But healing is something ongoing
I feel it will take a lifetime.

If I could have a lifetime wish,
a dream that would come true,
I'd give my all, my everything
to live my life with you.

A thousand words won’t bring you back,
I know, because I've tried.
And neither will a thousand tears,
I know, because I've cried.

You left behind a broken heart
and happy memories, too.
But I never wanted memories,
I only wanted you...
                                    ~ukjent

Vi savner

Så var ferien godt og vel over for i år, og sommeren er på hell.
Barna er i gang med skolen igjen, og vi legger bokbind på skolebøkene til den store gullmedalje om dagen. Vi prøver å komme inn i vante hverdagsrutiner, men det er neimen ikke så lett for ungene å legge seg tidlig igjen når de har vært vant til å være lenge oppe hele sommerferien! De har blitt så store i sommer, både i kropp og sinn, det er både godt og vemodig å se dem vokse til, godt, fordi de er så vakre, kloke og flinke. Vemodig, med tanke på den deilige småbarnstiden som ugjenkallelig er forbi.

Fritidsaktivitetene for små og store starter opp i disse dager, og kalenderen for de nærmeste par månedene er allerede rimelig fullspekket. Alle avtaler må skrives inn på familiekalenderen, ellers eksisterer de rett og slett ikke. Det gjelder også å huske å sjekke kalenderen hver dag for å se hva som står på tapetet, og det er vanskeligere enn det kan virke som, faktisk (og det er jeg som ender opp med å ta på meg skylden og føle meg miserabel dersom noe blir glemt...).

Vi prøver å komme noen vei med renoveringen av huset, men spesielle omstendgheter gjør at motivasjonen er lav, og det er stadig annet småtteri som kommer i veien. Mye av tingene våre er halvgammelt skrap som går i stykker og må repareres av den flinke mekaniker- og håndtverkskyndige mannen i huset, akkurat nå er det noen biler som volder oss hodebry og ekstra utgifter.

Sånn har vi det, hverdag, rett og slett. Sikkert ikke ulik mange andres hverdag, og vi har det jo greit, bevares. Men noen av utfordringene vi sloss med virker temmelig overveldende og uoverkommelige til tider, og jeg tør ikke håpe på noen løsning på vår største hindring før jeg faktisk ser at den er et faktum, til det har jeg ventet for lenge og blitt for skuffet for mange ganger.

Og så har vi savnet. Savnet etter hun som mangler. Det er en naturlig del av hverdagen vår nå. Vi lever med det, lever vel egentlig helt greit med det. Plutselig blusser det litt ekstra opp i en av oss. Som da sønnen min på åtte måtte ringe meg for å fortelle at han akkurat hadde grått litt fordi han plutselig savnet lillesøster så mye. Eller som når datteren min på ti ofte utbryter at hun savner nussa si. Eller hvordan jeg ser mannen min av og til bli blank i øynene når han ser bilder av nusse rulle over PC-skjermen. Eller når en eller annen merkedag kommer og går, og tankene mine kretser litt ekstra rundt det som var og det som kunne ha vært men ikke får bli.

Vi lever. Vi savner. Vi vil savne så lenge vi lever.

Ferietid

Nå har det virkelig gått lenge siden jeg har vært inne på bloggen her.

Dagene har for det meste gått slik jeg skrev om sist, tiden raser avgårde og med masse å gjøre har blogging blitt nedprioritert, det har vært mer enn nok av annet å fylle tiden med.

Noe av det fineste som har skjedd siden sist er at jeg har fått besteste vennen min hjem igjen, og det er så utrolig godt!

Nå er vi endelig i samme bygd igjen etter 15 år, tenk å kunne se hverandre så ofte vi vil!

Men når vi ses pleier hun å spørre meg hvordan jeg har det.

Og da mener hun hvordan jeg virkelig har det.

Hvordan har jeg det egentlig? Vet jeg det selv?

Har jeg egentlig noe særlig tid til å kjenne etter hvordan jeg føler meg?

Akkurat nå har hele familien ferie, to av de tre dyrebare ferieukene er allerede forbi, men selv med helt fri fra jobb, og turer bort hjemmefra med etterlengtet avkobling fra hverdagstralten har jeg vel ikke klart å kjenne på hvordan jeg har det.

Det er mye hygge, kos og opplevelser som skal presses inn i 3 ferieuker, så noe seriøs avslapning blir det ikke mye tid til. Det skal ikke mye dødtid til før ungene begynner å kjede seg og maser etter action.

Men i dag er vi hjemme og vasker klær, og regnet øser ned utenfor. Jeg burde sikkert heller ha ryddet og støvsuget, men kjente at nå var det på tide å få skrevet litt igjen, og faktisk forsøke å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

For det meste kjennes det vel ut som om jeg har det helt greit, kanskje kan det kalles en slags fint, sånn jeg har det når jeg ikke føler meg veldig stresset eller veldig sliten. Jeg har jo to deilige, vakre, herlige barn som jeg elsker over alt på jord! Og verdens snilleste og mest tålmodige mann. En ordentlig fin liten familie har jeg, og det er jeg utrolig glad for! Men så har vi det uomtvistelige, det uopprettelige, det forferdelige, at vi alltid vil være en for lite i familien. Det skulle vært en til her. Dette brutale, uvirkelige faktum, er noe jeg må bære med meg for resten av livet, det kommer aldri til å gå over! Selv om tiden går og går og følelser, savn og sorg kanskje kommer til å skifte karakter, er dette noe jeg aldri kan bli fri fra. Og med ferie og uvante opplevelser og omgivelser følger et annet slags savn etter hun som ikke er her mer. Hun som skulle vært her, hvis alt hadde blitt som vi drømte og ønsket den gangen for snart 4,5 år siden, hvis det hadde kommet ei frisk jente til verden den iskalde februarmorgenen i 2006.

Jeg merker tomrommet hennes på kjøreturene våre, når vi legger ut på ferieeventyr, på nye, uutforskede veier, mot spennende og morsomme nye opplevelser, det skulle jo sittet en 4,5-åring i baksetet også, sloss og kranglet litt med storesøsknene, mast og spurt om vi ikke snart er framme, kanskje sovnet av en dupp, og ikke våknet før vi var ved målet. Jeg ser så levende for meg hvordan hun ville kost seg i Akvariet i Bergen, hvor fascinert hun ville blitt av pingvinene og selene! Eller hvordan hun ville elsket de grunne bassengene hvor man kan ta på krabber og sjøstjerner og småfisk, hun ville sikkert blitt våt på kjolen og fått rosinskrukkete fingertupper... Hun ville syntes det var superspennende med Fløibanen, det ville nok ha kilt deilig i den vesle magen når hun fikk se hvor langt ned det var. Vitensenteret hadde sikkert vært midt i blinken for henne, tenk å løpe rundt og prøve alle de spennende tingene, trykke uhemmet på knapper og knotter, eksperimentere med baller, vann, luft, lyd, bobler og tusen andre ting!

Turen over Besseggen ville hun nok ikke kunne vært med på, det hadde blitt for strevsomt for de små bena. Da måtte hun nok ha vært hjemme hos besteforeldrene mens vi andre dro på fottur og beseiret denne legendariske fjellryggen, men jeg ville sikkert tenkt på henne der jeg gikk, og gledet meg til hun ble stor nok slik at jeg også kunne ta henne med meg på denne fantastiske turen. Men dressinturen i Sverige kunne hun vært med på, alle badeturene, og til Liseberg, så gøy hun ville hatt det der!! Helt ekstatisk ville hun vært, så mye spennende og morsomt på ett sted! Hun hadde sikkert blitt overstimulert til tusen og så høy på sukker og tivolistemning at det kanskje til og med hadde blitt litt for mye for henne. Og Dyreparken i Kristiansand, det ville jo også vært midt i blinken for ei livsglad og nysgjerrig, stor lita jente på snart fire og et halvt...

Jeg koser meg selvsagt med familien min når vi gjør alle disse tingene. Og jeg tenker ikke på henne absolutt hele tiden. Men av og til, glimtvis, ser jeg henne for meg slik hun skulle vært, sammen med oss, delt disse opplevelsene med oss, og jeg savner den jenta så forferdelig! Vemodet fyller meg, og får meg til å tenke litt på hvordan det ville vært hvis den nussa vi faktisk hadde hos oss ikke var død, men fortsatt levde og var på avlastning mens vi var på ferie. Hvordan jeg ville bekymret meg for hvordan hun hadde det, om hun skrek mye eller var rolig, om hun hadde mye anfall, hvordan det ville hugget til i magen min hver gang telefonen ringte, tenk om hun hadde blitt akutt dårlig og havnet på sykehus mens vi var langt borte, eller kanskje til og med dødd fra oss uten at vi fikk vært der... På mange måter er jeg jo veldig lettet for at nussejenta mi fikk slippe fri fra alle sine plager og lidelser, og prøver å tenke at det er til det beste at hun fikk fred når ting nå en gang hadde blitt som de ble. Men dette kan likevel aldri mildne savnet etter det som skulle vært...

Det gjør meg ganske trist at ferietiden i tillegg til familiekos, spenning og hygge også fører slike tanker med seg for meg. At livet mitt måtte bli slik. At jeg for all framtid vil måtte bale med slike tanker når det er ferie, høytidsdager, merkedager, og i hverdagen også, for den saks skyld, men jeg merker jo alt blir mer forsterket når det er litt ekstraordinære omstendigheter.

Så hvordan har jeg det da, egentlig? Har jeg det fint? Ja, og nei. Er jeg lykkelig? Ja, og nei. Kan jeg få det bedre? Jeg håper det. Smått om senn jobber jeg med å få små brikker bedre på plass i livet, og jeg ser fram til å få ting mer som jeg har tenkt, samtidig som jeg forsøker å finne glede slik tilværelsen er til enhver tid, noe jeg håper vil gå lettere og lettere med tiden. Kommer jeg noensinne til å få helt fri fra vemodet, tankene, sorgen og savnet? Nei, det vil jeg nok ikke, og det vil for alltid være en kilde til smerte og tristhet i livet mitt. Noe vil for alltid gjøre vondt, en del av meg vil alltid være trist, samme hvor bra jeg ellers føler at jeg har det. Og noe bedre, eller enklere svar på spørsmålet om hvordan jeg har det, tror jeg ikke jeg kan gi akkurat nå.

Sånn går nu dagan...

...dag for dag, til det blir uker, måneder, år siden det skjedde.

Klokkeradioen vekker meg, sliter meg ut av søvnen, halvvåken trykker jeg på knappen og kjøper meg ytterligere 9 minutters dyrebar hvile.

Men neste gang musikken skraller ut av den dårlige høyttaleren er det ingen bønn, og jeg vakler ut av sengen.

En ny dag er i gang.

Enda en dag lenger siden jeg holdt henne for siste gang, kjente varmen hennes for siste gang, følte pusten, hjerteslagene. Enda en dag siden jeg så henne dø.

Ansiktet hennes, med et skjevt lite smil om munnen og våkne, hemmelighetsfulle øyne, kikker ned på meg fra veggen ved siden av sengen min hver eneste morgen.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Huset våkner til liv.

Hjulene i hverdagskvernen begynner å snurre, tempoet øker raskt, hver morgen blir det alltid en kamp mot klokken for at alle skal få gjort det de skal i tide, jeg rekker så vidt en rask klem på mann og barn før jeg raser ut av døren med skoene halvveis på, og møter dagen.

På vei til jobb kan jeg banne på at bommene ved jernbaneovergangen går ned hvis jeg er litt sent ute, og forsinker meg enda mer. Rusk i kvernen, stressnivået stiger.

På jobben blir jeg sugd inn i det travle arbeidet, hjulene snurrer, fortere, fortere, oppgavene er mange, tiden presset, full konsentrasjon kreves, koster krefter.

Av og til trenger hun seg fram i bevisstheten, konsentrasjonen brytes, jeg skyver henne unna, tar meg inn igjen før jeg har latt meg selv føle.

Tiden går, hjulene snurrer, arbeidet må gjøres, følelsene må vente. Men hun er med meg.

Er jeg heldig kan jeg sette kursen hjemover litt tidligere enn jeg engentlig skal. Men ofte blir det ti minutter for sent, ett kvarter, rusk i kvernen, øker stresset, forstyrrer, forsinker.

Hjemme er huset fullt av liv, lekser skal gjøres, middag skal slenges sammen i full fart, en skal på fotballtrening, en skal på ballett, en skal jogge, en skal snekre, vi deler et hektisk måltid, så forsvinner vi på ny hver til vårt, hjulene snurrer, lite skal til for å velte lasset, det koster krefter å holde skuta på rett kjøl, har ikke tid til å tenke på henne hvis sjel enda kaster ekko rundt i huset, i meg. Men hun er med meg.

Kvelden kommer, roen skal senke seg, enda noen hektiske runder må vi gå før barna er mette og rene og klare for sengen, snurr, snurr, litt saktere nå, barna legger seg, men det er alltid noe som skal ryddes, klær som skal vaskes, ting som må klargjøres før morgendagen for at kabalen skal gå opp nok en dag.

Omsider kommer freden, og jeg synker sammen på sofaen, kjenner utmattelsen i kropp og sjel. Det er ingen krefter igjen til å tenke. Ofte blir jeg sittende for lenge, uten å finne ork til å komme meg i seng.

Når jeg til slutt vakler til sengs, sovner jeg oftest så snart hodet treffer puten. Hun ser ned på meg fra veggen når jeg legger meg. Av og til kommer hun til meg i drømmene. Noen ganger er hun frisk.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Snart starter enda en dag.

10 år som mamma

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene. 

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!