Vi savner

Så var ferien godt og vel over for i år, og sommeren er på hell.
Barna er i gang med skolen igjen, og vi legger bokbind på skolebøkene til den store gullmedalje om dagen. Vi prøver å komme inn i vante hverdagsrutiner, men det er neimen ikke så lett for ungene å legge seg tidlig igjen når de har vært vant til å være lenge oppe hele sommerferien! De har blitt så store i sommer, både i kropp og sinn, det er både godt og vemodig å se dem vokse til, godt, fordi de er så vakre, kloke og flinke. Vemodig, med tanke på den deilige småbarnstiden som ugjenkallelig er forbi.

Fritidsaktivitetene for små og store starter opp i disse dager, og kalenderen for de nærmeste par månedene er allerede rimelig fullspekket. Alle avtaler må skrives inn på familiekalenderen, ellers eksisterer de rett og slett ikke. Det gjelder også å huske å sjekke kalenderen hver dag for å se hva som står på tapetet, og det er vanskeligere enn det kan virke som, faktisk (og det er jeg som ender opp med å ta på meg skylden og føle meg miserabel dersom noe blir glemt...).

Vi prøver å komme noen vei med renoveringen av huset, men spesielle omstendgheter gjør at motivasjonen er lav, og det er stadig annet småtteri som kommer i veien. Mye av tingene våre er halvgammelt skrap som går i stykker og må repareres av den flinke mekaniker- og håndtverkskyndige mannen i huset, akkurat nå er det noen biler som volder oss hodebry og ekstra utgifter.

Sånn har vi det, hverdag, rett og slett. Sikkert ikke ulik mange andres hverdag, og vi har det jo greit, bevares. Men noen av utfordringene vi sloss med virker temmelig overveldende og uoverkommelige til tider, og jeg tør ikke håpe på noen løsning på vår største hindring før jeg faktisk ser at den er et faktum, til det har jeg ventet for lenge og blitt for skuffet for mange ganger.

Og så har vi savnet. Savnet etter hun som mangler. Det er en naturlig del av hverdagen vår nå. Vi lever med det, lever vel egentlig helt greit med det. Plutselig blusser det litt ekstra opp i en av oss. Som da sønnen min på åtte måtte ringe meg for å fortelle at han akkurat hadde grått litt fordi han plutselig savnet lillesøster så mye. Eller som når datteren min på ti ofte utbryter at hun savner nussa si. Eller hvordan jeg ser mannen min av og til bli blank i øynene når han ser bilder av nusse rulle over PC-skjermen. Eller når en eller annen merkedag kommer og går, og tankene mine kretser litt ekstra rundt det som var og det som kunne ha vært men ikke får bli.

Vi lever. Vi savner. Vi vil savne så lenge vi lever.