Det tøffeste med å gå videre

Ja, jeg har valgt å gå videre i livet etter min datters død.

For meg skjedde det ganske raskt.
Hjul var satt i bevegelse allerede før hun døde,
før jeg kunne ane at jeg kom til å miste henne så snart,
og jeg valgte å kaste meg på når toget kom rullende forbi.
Jeg kunne latt være, jeg kunne blitt stående og se på en gyllen sjanse passere og forsvinne i det fjerne, men jeg valgte å gripe den sjansen.
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg tok akkurat det valget,
men det var noe jeg hadde ønsket å gjøre for meg selv i lang tid allerede, og jeg lot meg selv tenke litt på meg selv også.

Det vil selvfølgelig være helt individuelt når man er klar til å gå videre for hver enkelt som opplever å miste noen som står en svært nær, det finnes ingen fasitsvar på hvor lang tid det er riktig å bruke på å bli klar.
Det er så mange ulike ytre faktorer som spiller inn, og enkelte trenger mer tid, andre litt mindre.
Men selv om jeg stadig føler at hjulene spinner avgårde i et til tider vel høyt tempo,
og at jeg av og til ønsker mer tid til refleksjon og ettertanke,
har det alt i alt vært en god og riktig avgjørelse for meg å ta steget videre.

Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne ved å fortsette med livet,
kanskje fordi jeg føler at jeg stadig og på ulike måter får brukt noe av det hun lærte meg om livet og det å være menneske i det jeg gjør til daglig.
Jeg er så heldig at jeg allerede hadde en utdannelse som gir meg mulighet til å gi noe av det hun lærte meg, tilbake til andre mennesker, og sånn sett var det kanskje enklere for meg å finne en slags mening i det å gå videre enn for andre som strever med å ta skrittet videre etterpå.

Jeg har henne med meg i den jeg er og det jeg gjør hele tiden,
og føler at jeg hedrer hennes minne på en god måte selv om dagene er travle og det ofte er vanskelig å få tiden til å strekke til.

Men alt kjennes så klart ikke like bra hele tiden, til tider er det faktisk knalltøft.
Det vanskeligste med å gå videre er å føle hvor enkelt og ukomplisert alt har blitt.
Hvordan vi kan ta ting på sparket, uten å planlegge det minste, når vi tidligere stort sett var bundet til huset og sofaen når hun var hjemme.
Uten at planer som legges, overhodet står i fare for å gå i vasken, fordi vi ikke har noen som stadig og brått blir akutt syk.
Vi trenger ikke ta hensyn til noe som helst, det er igrunn ingenting som står i veien hvis vi plutselig ønsker å finne på noe.

Det gjør så utrolig vondt å tenke på at hun måtte dø for at våre liv skulle bli så ukompliserte.
Det føles helt riv ruskende galt.
Hun skulle jo vært der, sammen med oss, når vi legger ut på eventyr.
Hun skulle jo vært med, og frydet seg over nye og spennende opplevelser!
Hun skulle jo fått ha det bra hos oss.
Hun skulle ikke måtte dø for å slippe fri fra all lidelse, all tomhet, alle plager.
Hun skulle ikke måtte dø, for at det igjen skulle bli ukomplisert å leve for oss.

Ihvertfall ukomplisert sånn rent praktisk.
Tankene mine kommer nok aldri til å bli ukompliserte igjen,
for savnet etter henne vil alltid alltid være der.