Håp

Det forundrer meg hvilken sterk følelse håp må være! Og hvor mye det går an å håpe. Selv etter at all fornuft tilsier at det ikke finnes håp, så nekter det å slukke. Langt der inne i hjertet, innerst inne et sted, så langt inne at man ikke alltid kan se den, er det en liten glo av håp. Klisjeen om at så lenge det er liv er det håp er faktisk sann. Det er bare døden som kan slukke håp. Så vondt det enn er, så klarer man ikke slutte å håpe.

Jeg klarer ikke slutte å håpe. Og tro meg, jeg har prøvd. Jeg er sint på håpet. For det gjør så vondt når håpet knuses. Hver gang nusse skal prøve en ny behandling eller en ny medisin, så har jeg innerst inne et håp om at det vil hjelpe, selv om jeg sier til meg selv at jeg ikke må ha noen forventninger. Hver gang er jeg til og med sikker på at denne gangen har jeg ingen forventninger. Men etterpå, når jeg kjenner hvor vondt det gjør at det ikke hjalp denne gangen heller, da vet jeg at jeg har håpet. Og at jeg vil fortsette å håpe. Helt til det ikke er liv.